Sakset/Fra hofta

Etter en intellektuell og moralsk avkledning av blasfemilovenes og grupperettighetenes talsmenn og et tilbakeblikk på John Miltons kamp for ytringsfriheten i 1600-tallets England med forbausende relevans for nåtiden, går Nick Cohen i bokens andre del over til å drøfte hvordan ytringsfriheten svekkes av økonomiske interesser.

Det hele innledes med en betraktning over de historisk sett enorme inntektsforskjellene man har fått både i Vesten og i de mer autoritære økonomiske stormaktene. Forfatteren beskriver hvordan det blant annet takket være tøylesløs finanslovgivning har utviklet seg et globalt rikmannsvelde som ikke bare beriker seg takket være allmennheten, men også sender regningen for sine mislykkede disposisjoner til den samme.

Det resulterende korrupte samrøret mellom politikere, finansfolk og bedriftsledere tåler ofte ikke offentlighetens lys, og derfor benyttes gjerne en uovervinnelig økonomisk makt og skarpskodde advokaters assistanse til å kneble vanlige personer med beskjedne ressurser som måtte sette fingeren på kritikkverdige forhold. Heller ikke statlig sektor eller frivillige organisasjoner er forskånet for fenomenet.

Forfatteren går ellers langt i å definere de store moderne organisasjonene i både privat og offentlig sektor som diktaturer, hvor de aller fleste konformt innretter seg på sin plass i hierarkiet i håp om å stige i det samme, og fremfor alt i frykt for å havne utenfor som følge av konfrontasjon eller konflikt. Han finner det paradoksalt at folk i et sentralstyrt privat eller offentlig byråkrati mener seg friere enn dem som var tannhjul i de sentralstyrte kommunistiske planøkonomiene, og bemerker at han ikke vet om en eneste varsler som ikke er blitt utestengt fra arbeidslivet og siden havnet på sosialen.

Rent bortsett fra at dette reduserer mennesker til noen fryktsomme skapninger er det også irrasjonelt, hevder Cohen. En vesentlig forskjell mellom industrialderen og den moderne økonomien er nemlig at den viktigste ressursen nå er kreativiteten. Hvordan forventer man at den trives i et klima av frykt, konformitet og fravær av konfrontasjon?

Selvsensuren som de skremmende personlige eksemplene avstedkommer, innebærer etter forfatterens mening en svekkelse av ytringsfriheten som også er potensielt farlig for allmennhetens vel, blant annet når det er store penger involvert, slik tilfellet gjerne er i finansbransjen. Som eksempel trekker han frem Fred Goodwin, hvis autoritære lederstil var til hinder for kritikk av store fiendtlige oppkjøp og risikable disposisjoner med derivater, som sendte den tidligere så konservative Royal Bank of Scotland overende under finanskrisen i 2008.

Flere av finansbransjens insidere forstod at en kjempekrise var under oppseiling, hevder Cohen, men de fant det tryggest å holde tett om det. Prisen for å stille offentlig spørsmålstegn ved bransjens modus operandi ville ha vært brennemerking som femtekolonnist og farvel til karrieren. Det tryggeste var således å tute med ulvene som var ute og profitere på boblen helt til den sprakk. Intetandende kunder ble påprakket finansielle produkter insidere visste var uhyre risikable, og allmennheten visste ikke hva som var i ferd med å skje — ei heller finansjournalistene i Wall Street Journal.

Cohen er ikke nådig med lovgivningen og rettssystemet som legger til rette for velstående personers maktmisbruk, særlig i Storbritannia, hvor man også har opplevd en slags domstolsturisme av lite aktverdige personer fra utlandet som har benyttet de britiske injurielovene til å forfølge personer og organisasjoner i tredjeland. Når bevisbyrden legges på den saksøkte, som risikerer å betale astronomiske salærer til advokater i London, kan det sågar være tilstrekkelig bare å true med å gå til sak der for å presse vedkommende til å betale en stor sum for å oppnå forlik. Et av mange hårreisende eksempler er den saudiarabiske bankmannen Khalid bin Mahfouz, som saksøkte blant annet den amerikanske forfatteren Rachel Ehrenfeld i England fordi hun hadde skrevet om hans finansielle bånd til den islamske terrorismen, noe som fikk blant annet staten New York til å styrke sine borgeres beskyttelse mot slik rettsforfølgelse utenlands i det som sunn fornuft tilsier burde være inkompetente domstoler.

Muligheten de superrike har til å stoppe munnen på irriterende stemmer er etter Cohens oppfatning en urett som kan sammenlignes med de handicap en svart mann hadde mot en hvit i retten i USA på raseskillets tid. Og sannheten er ikke nødvendigvis noe forsvar. Cohen gir eksempler på saker hvor sjarlataner har saksøkt vitenskapsfolk for å ha omtalt deres virksomhet som humbug, hvilket er å anse som injurierende så lenge vedkommende vitenskapsmann eller -kvinne ikke er i stand til å bevise at sjarlatanen gjorde det i ond tro, hvilket i praksis kan være alt annet enn lett.

Injurieturismen ble paradoksalt nok lettere å rettferdiggjøre takket være nettet. Det faktum at en webside med påstått injurierende innhold kunne vises i et land, ble et tilstrekkelig påskudd til å henvende seg til en domstol i det aktuelle landet, enda hverken saksøker, saksøkte eller publikasjonen trengte å være hjemmehørende der.

 

Nick Cohens nylig utgitte You Can’t Read This Book kan kjøpes via Amazons boksnurrer på forsiden.