Sakset/Fra hofta

I tredje og siste del av You Can’t Read This Book drøfter Nick Cohen statens og politikkens forhold til ytringsfriheten. Han observerer at de færreste journalister eller redaktører i Vesten er redde for politikere, mens de med god grunn er det i Russland, Kina og araberverdenen.

Selv om de vestlige landene er involvert i kriger i den islamske verden, skiller situasjonen seg skarpt fra den andre verdenskrig, da begrensninger av presse- og ytringsfriheten ble innført uten all verdens protester. Ingen blir i dag forfulgt dersom han sier at islamistenes aggresjon mot Vesten er Vestens egen skyld. Da måtte de vestlige regjeringene ha arrestert en fjerdedel av befolkningen og tre fjerdedeler av intelligentsiaen, bemerker Cohen.

Man havner altså bare unntaksvis i fengsel for å ha sagt eller skrevet noe i Vesten, og i de fleste tilfeller kan man fortsette å ytre seg. Spørsmålet er hvilket publikum man kan forvente å oppnå i dagens medievirkelighet.

Forfatteren tar ikke stilling til hvorvidt internettrevolusjonen er det viktigste som er skjedd i massekommunikasjonens historie siden Gutenberg, slik enkelte hevder. Han avviser derimot bestemt den utopiske forestillingen om at den politiske mediemakten er blitt nevneverdig svekket. I samme åndedrag gjendriver han ideen om at nettet og mobiltelefonene heretter vil gjøre et folkemord umulig fordi verden ville fått vite om det, og dermed ikke ville sitte stille og se på at det forløp uten å gripe inn — noe samtidens Syria er et daglig moteksempel på.

Det verdensomspennende, grensesprengende og konvergerende med de nye kommunikasjonsmidlene hensetter folk i en slags ekstatisk rus og gir dem en følelse av allmektighet, mener Cohen. Kostnadene ved å gjøre ting man bare drømte om for få år siden er så lave at mange tror de kan oppnå resultater som hittil bare har vært innen rekkevidde for store organisasjoner. Det er etter Cohens oppfatning en illusjon, selv om han anerkjenner den nye teknologiens muligheter til hurtig kopiering og praktisk talt uendelige kapasitet til å lagre og distribuere innhold som er brysomt for makten. Det finnes altså en viss ekstra transparens som man ikke hadde før, og historien kan ikke så enkelt slettes.

For å komme noen vei politisk behøves imidlertid også forsamlingsfrihet, noe diktaturer og autoritære stater kan undergrave med voldsbruk. Og neste gang elektronisk kommunikasjon blir en faktor i opprøret mot et diktatur, kan man trygt regne med at regimet også vil ty til egnede motmidler i det samme medieuniverset, hva enten disse vil bestå i blokkering, propaganda, en kombinasjon eller noe helt annet. Svekket personvern kan lett bli en akilleshæl for elektroniske aksjonister.

Teknologien vil altså ikke i seg selv kunne få politiske konsekvenser. Cohen trekker en historisk sammenligning: Gutenberg-revolusjonen førte ikke til noen større politisk transparens eller mindre voldsbruk i senmiddelalderens Europa. Man kan snarere påstå det motsatte. Reformasjonen som boktrykkerkunsten bidro til, var forløperen til en masseslakting mellom katolikker og protestanter som verden aldri har sett maken til. Ei heller ble sensuren noe mindre virksom i Cromwells England.

Internett har heller ikke gjort det noe mindre farlig å være journalist i Russland. Og selv om dagens Russland, dagens araberverden eller England for fem hundre år siden ikke kan sammenlignes med de moderne demokratiene, kan den politiske kontrollen være ganske effektiv også i de sistnevnte, selv om ingen lenger ville være i stand til å oppnå total kontroll. For det er store organisasjoner, uunngåelig heftet av politiske hensyn, som har de fleste leserne i kraft av sine merkenavn.

Hvis man vil oppnå noe mer med ytringen enn bare å ha ytret den, får man altså ikke noe gratis av den nye teknologien. Det politiske eller rettslige arbeidet som behøves for at ytringen skal få noen virkning i praksis, er ikke vesensforskjellig fra det det alltid har vært.

Mot slutten spekulerer Cohen i at den politiske makten trolig kunne ha interesse av at de nye mediene svekket de gamle, for da ville det ikke så lett kunne øves massivt press mot den av en håndfull dominerende aktører. Kanskje ville det være lettere å splitte eller ignorere en myriade av mindre aktører enn et oligarki. Bør den store vaktbikkja erstattes av mange små? Det avhenger av om bikkja faktisk gjør jobben sin. Om denne metaforen skal ha noen mening, må den store bikkja beskytte allmennheten mot politikerne. Gjør den det motsatte vil den skisserte skjebnen være ønskelig og som fortjent.

Er det så ingen nedsider ved denne utmerkede boken?

Cohen går langt i å innta det ikke altfor velargumenterte standpunkt at det er umulig å være både opplyst og kristen eller religiøs i sin alminnelighet, og han lar denne kjepphesten få ri flere ganger i løpet av boken. Det kan få en til å lure på hvem Cohen vil ha ved sin side i frihetskampen, for han fillerister også sine egne så hardt at det nesten virker som om han har gitt dem opp. Det er heller ikke noen tegn til at religiøsiteten blir mindre dominerende i fremtiden, hvilket rimer dårlig med Cohens oppfatning om religionens irrelevans for eksempelvis kunsten eller tenkningen. På det første punktet motsier han seg selv, gitt at han fremhever Maqbool Fida Husain med sine guder og gudinner som en stor kunster, og hva det andre angår får man inntrykk av at han ikke har valgt seg verdige «fiender» blant de kristne.

Det trekker dog ikke boken nevneverdig ned. For man oppdager at han slår hardt i nær sagt alle retninger, og han viser fra tid til annen en befriende humor som avslører en langt lunere side enn den nådeløse polemikerens. Kjepphestene bør derfor snarere ses på som en invitasjon til å gjøre ordene hans til skamme, og under enhver omstendighet bør man heve ytringsfrihetens fane sammen med ham uten å ta seg selv så høytidelig som frihetens fiender gjør.

Les også

-
-
-
-