Kommentar

Det er ikke noe vanlig ord, vintervende, men det ruller godt i munnen og kunne – jeg synes burde – vært en del av normalvokabularet. Ordet peker mot overgangen mellom stadig kortere og stadig lengre dager henved jul, sånn omtrent 22. desember, altså mot det vi vanligvis kaller vintersolverv og tyskerne det tittelordlignende Wintersonnenwende. Temaet er følgelig ikke juletiden som kristen høytid, men som overgangsmarkering.

Vintervende er dessuten ment å favne metaforisk og bredere, på forandring fra noe mørkt til det som er lysere, fra noe dårlig til det som er bedre. Vi skal i sammenhengen tillate oss å kaste et småkritisk blikk på den langt fra selvsagte oppfatningen at tiden, verden og historien alle tre beveger seg sånn noenlunde lineært og parallelt i retning fremad og oppad svarende til en allmenn utvikling fra dårlig til bra. Denne forestillingen er nemlig langtfra dominerende innen alle kulturer, som den heller ikke alltid har vært det hos oss. Argumenter finnes for så vel som mot synssettet; her finnes alle muligheter til å velge etter eget forgodtbefinnende.

Det er særlig samfunn der monoteistisk religion dominerer folks tenkning som holder seg med en lineær tids- og utviklingsoppfatning. Synssettet passer som hånd i hanske med idéen om en gudeskapt verden. Da Han skapte himmel og jord, begynte også tiden, får vi gå ut fra, som den tilsvarende igjen vil opphøre når og hvis den selvsamme guden finner det for godt å la alt forsvinne igjen. I vår postkristne, ateisme-dominerte vestverden finnes en tilsvarende gudløs variant av samme skapelsesmyte: Verden og tiden ble til i «The Big Bang.» Også dette mer enn antyder linearitet, iallfall sånn noenlunde, for alt som skjedde etterpå.

Et parallellargument for et lineært tidssyn finner menneskene i erfaringen fra det egne livet. Vi fødes, lever og så til sist dør vi. Det er slett ikke urimelig å forestille seg at den store utviklingen av samfunnet og kulturen gjenspeiler eller er summen av individenes personlige små linjestykker opp gjennom historien.

Om man derimot går ut fra at universum ikke har hverken begynnelse eller slutt, at det altså har eksistert fra evighet til evighet som noen vakkert formulerte det, så forsvinner et viktig incitament for unidireksjonal tidslinearitet. Dersom man i tillegg nærer den oppfatning at sjelen gjenfødes etter at det inneværende livet er slutt – sjelevandring eller reinkarnasjon – så blir argumentene for å se livet og tilværelsen som følgende en mer eller mindre jevnt oppadstigende utviklingslinje ytterligere svekket. Det er særlig innen de store asiatiske religionene eller filosofiene at dette synet dominerer, ikke minst innen hinduismen, men også mange innflytelsesrike vestlige filosofiske halv- eller helreligioner har hatt reinkarnasjon som et viktig element, ikke minst Rudolf Steiners antroposofi. Fødes man og dør i en lang gjentagelsesrekke som det ville være delvis misvisende å kalle generasjoner, men likevel, så blir det rimelig å se utviklingen over tid som i sum syklisk – barndom følger alderdom såvel som alderdom følger barndom. Det humper opp og ned i sjelevandringstakt kunne man uttrykke det en smule juleuhøytidelig, i delvis samsvar med formuleringen i en kjent barnesang fra anno dazumal.

Selv om man skulle se utviklingen som i hovedsak lineær snarere enn syklisk slik en reinkarnasjons-vant hindu ville gjort det, så gjenstår spørsmålet: Finner vi i menneskenes historie en bevegelse i retning stadig forbedring, mer forståelse, innsikt og kompetanse etter som tiden går, eller forholder det seg motsatt, blir ting jevnt over verre? Heller ikke dette er det historisk samstemthet om, ikke engang om vi holder oss til vår del av verden. De fleste mennesker som har levd sine liv i skyggen av 1700-tallets sterke tro på vitenskap og opplysningens velsignelse – som vi gjør det, om enn bare så vidt der vi sitter ytterst på halen av utviklingsoptimismens tidsalder – ser det som selvsagt at livet blir bedre og bedre etter som tiden går; vi kommer fra apene og blir etter hvert til guder. I riktig gamle dager så man annerledes på saken. Da var den dype fortidens menn for guder å regne som samtidens mennesker bare var en blek skygge av. Essensen av renessansen var at man grep tilbake til en kvalitativt bedre fase av historien og lærte av hva de gamle hadde gjort. Fortidens folk hadde vært fremstående; nå gjenlærte man hva de hadde kunnet og forstått.

Selv tror jeg ikke på noen former for matematiske ideallinjer i historien, hverken rette linjer eller sirkler. Kun for teknologien kan jeg se utviklingen som en fortelling om stadig forbedring, i alle fall sånn noenlunde; det er notorisk vanskelig å avlære oppnådd ferdighet hva eksempelvis maskinell dreping angår. Historien for øvrig er uryddig på en måte som innbyr betrakteren til å assosiere langt mer til biologi enn geometri; det er bare mennesker med overdreven systematiseringstrang som leser inn i den enkle matematiske utviklingstrekk. De skaper en liksom-orden i tilværelsen der ingen er.

Men likevel, ved vintervende er det uomtvistelig at noe faktisk snur – dagslengden eller solen – og jeg vil more meg med en smule håpefull spekulasjon ut fra dette beprøvete og tilbakevendende faktum. Mon ikke også en del utviklingstendenser innen langt mer ulne erfaringsområder enn astronomien, jeg har samfunnsutviklingen i tankene, nå er ved å endre retning og tempo? Noen eksempler kan brukes til å sannsynliggjøre mistanken.

For meg er det tydelig at ideologistyringen ovenfra av folks forsøk på å forstå og mestre egne liv, er ved å glippe. Med dette mener jeg at flere av det tenkende publikums hittil uuttalte premisser for egenforståelse og derav følgende politikk ikke lenger innrømmes status som grunnleggende sannheter hvis biologisk-etiske gyldighet det ikke er lov å tvile på. Man vil «tenke sjæl,» hvilket alltid er en god begynnelse. Dette er tung materie, så la oss gjøre det mer forståelig ved å se på noen eksempler.

Det er ikke selvsagt lenger at de to kjønnene, menn og kvinner, er helt like hva alle egenskaper (unntatt de åpenbare forskjellene som bare ikke kan benektes) angår. Det er heller ikke axiomatisk, ikke utvilsomt korrekt, at ulike etniske grupper er uten viktige forskjeller seg imellom; de som i år etter år har sett sprintere fra Vest-Afrika gjøre opp om seieren på friidrettens formel 1-distanse mens andre ættet fra Øst-Afrika gjør det samme på 10 000 meter, bør etter hvert innrømme seg retten til å spørre hvorfor. Tilsvarende på kulturens område: ikke alle kulturer er like og heller ikke er de likeverdige. Man skulle tro at slik innsikt var selvsagt og den har også engang vært det, men meningstrykket har vært så massivt i vår tid og vår del av verden at det har vært omtrent forbudt å hevde slike meninger. Dette er nå ved å endre seg igjen, gudskjelov. Å leve på usannheter er ikke bærekraftig i lengden.

Vår del av verden? Formuleringen var før ikke-kontroversiell, men i det siste har vi sett menn i meget høye stillinger, som nå avgåtte statsminister Reinfeldt i Sverige og tidligere næringsminister professor Norman i Norge, fremholde at disse to landene slett ikke tilhører nålevende, avdøde og ennå ikke fødte svensker og nordmenn, som vi har gått ut fra som selvsagt, de er altså ikke «våre» i den ovennevnte betydningen. Isteden tilhører de ingen, alternativt dem som til enhver tid måtte befinne seg på de respektive landområdene.

Kanskje er jeg overoptimistisk, men jeg velger å tro at slike utsagn er eksempler på sluttfasens krampetrekninger innen en samfunnsutvikling som er ved å stoppe opp og reverseres, litt på samme måte som kjønnsforskerne innen sine beskyttede akademiske nisjer (jamfør født sånn eller blitt sånn-tematikken i «Hjernevask» og ekstremfeministene i FI (Feministisk Initiativ) på østsiden av Kjølen ikke tas helt alvorlig lenger. Det er med disse som med postmodernismen og andre former for outrert relativisme der man later som om språket har forrang fremfor naturen: de har fått leke lenge nå, de har hatt langt mer enn sine «15 minutes of fame,» men folk flest bryr seg langt mindre om dem enn de gjorde for et par tiår siden. Hva mer er: De har fått latteren mot seg. Den som dét erfarer, har tapt og vil uvegerlig skli ut av livsfokus og inn på det store lagringsområdet merket Historiens Skraphaug.

For når folk endelig har begynt å stole på seg selv, har fattet mot til å se og si at keiserne og keiserinnene som prøver å herske over dem, faktisk ikke har klær på, da kan utviklingen begynne å rulle fort og i en retning som man inntil fornylig skulle forsverget. Det behøver ikke og vil trolig ikke i alle deler bli vakkert, for mange både mer og mindre berettigede reaksjoner vil inneholde store mengder aggresjon mot det og dem folk mener har drevet med lureri. Ikke minst av denne grunn er det viktig at man ikke legger over befolkningen et slikt meningstrykk som politisk korrekthet har innebåret i flere tiår nå; da blir eksplosjonen mindre voldsom når frigjøringen skjer. De som påstår at de ikke har merket noe slikt meningstrykk, illustrerer selv fenomenet.

Folk opplever større indre frihet enn før, de våger å tenke og si til sine nærmeste slikt som har vært forbudt. Man kan kalle det hat eller fordommer det de gir uttrykk for – smaksdommerne har til rådighet et nærmest uendelig arsenal av inkriminerende betegnelser – men mye av det folk ser og tenker, er faktisk usminket, ubearbeidet sannhet. I denne sannheten ligger en enorm kraft. Det de oppfatter som tøv, er ofte nettopp det: tøv.

Når folk innser at de som ikke ville lytte til dem og ta dem på alvor i går, neppe er interessert i deres meninger i morgen heller, så får de makt. De som forvrenger sannheten om hva som skjer, med vårt dyre fedreland og ellers, skal miste makten. Ingen nordmann skal behøve å lytte til politikere som ikke setter Norges nasjonale interesser øverst i sitt hierarki av prioriteringer. Ingen har rett til å gi bort det de ikke eier, heller ikke politikerne. Det norske folk eier og har råderett over Norge, landet tilhører ingen andre.

Vi går mot en mer solfylt årstid. Jule- og nyttårsfeiringen markerer også dette. Jeg håper og tror vi går mot lysere tider også politisk. Men hva det siste angår, er det vi selv som må skape lyset. Nordmenn kan. Lykke til.

lav-sol-bilde

Les også

Bedre eller verre? -
Respekt for fortiden -
Hvorfor skrive? -
Vinter -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Eliter -
Fortapt seierherre -
Kristen agnostiker -
Mangfold -

Les også