Kommentar

Under påsken glir typisk tankene mine ikke bare i retning av norske snødekte fjellvidder, men også mot to gamle kulturbyer og forholdet dem imellom: Athen, der paskhalia-trærne (de ligner på blomstrende kirsebærtrær) står i flor nettopp på denne tiden, og Jerusalem av åpenbare og religiøse grunner. De to er, sammen med Roma, de viktigste byene i europeisk historie, og dette påstår jeg selv om en og annen geografilærer skulle komme til å sette kaffen i halsen over utsagnet. For hva gjelder betydningen for utviklingen av europeisk ånd er Jerusalem minst på nivå med Athen og Roma; jødedommens og, enda mer, kristendommens forming og påvirkning av den europeiske identitet er berettigelse for påstanden god nok, og så får det heller være som det vil med kontinentgrensene.

La meg begynne med Athen og det gamle greske, for ingen steder passer bedre som utgangspunkt. Det var herfra (greit nok, samtidig også fra greske bosetninger langs kysten av Lilleasia og fra øyer både øst og vest i Middelhavet kolonisert av de gamle grekerne, men jeg bruker her Athen som symbol på hele den antikke, hellenske tradisjonen) den vesterlandske logikk og tenkning spredde seg og la grunnlaget for vår nåværende måte å se og forstå verden på. Som basis for logikken la de tre lover eller grunnsetninger som det er meningen man skal se de tilsynelatende paradoksale tittelordene i forhold til. De lyder i Bertrand Russels formulering, forsøksvis hjulpet av mine oversettelser, som følger: 1. Loven om identitet: «Whatever is, is.» 2. Loven om ikke-kontradiksjon: «Nothing can both be and not be.» 3. Loven om den ekskluderte middelvei: «Everything must either be or not be.»

Strider ikke selve formuleringen «fortapt seierherre» mot disse logiske grunnkravene? Kanskje, men så er nå også en del av mitt poeng denne gang å vise at historien i blant strider mot virkeligheten, i alle fall tilsynelatende og vel å merke virkeligheten slik vi fatter og forstår den, ikke slik den er i seg selv, «in splendid isolation» så å si. Erfaring og praktisk prøving har den slemme vane å gi selv den mest attraktive ideologi og argumentrekke noen ordentlige kilevinker innimellom som de sistnevnte kun med største møye klarer å reise seg etter. Hvordan slikt evner å påvirke våre prinsipper å resonnere etter er en annen sak, for vi er i mangt og meget biologisk svinebundet til å tenke som vi gjør og ikke på andre måter; dette er nærmest et analytisk utsagn. Men la meg heller gi noen eksempler på erfaringene og stoffet jeg har i tankene; det finnes grenser for hvor lenge man kan holde selv vennlig innstilte lesere på pinebenken med uklarheter.

En pyrrhosseier betyr at man rett nok vinner, men at seieren var farlig dyrekjøpt. Begrepet referer seg til grekernes forsøk på å stå imot de ekspanderende romerne, den nye stormakten ved Middelhavet, etter hvert som disse la under seg nytt land på veien østover. General Pyrrhos og grekerne vant et slag mot romerne ved Asculum i år 279 før Kristus, men prisen i falne var definitivt i overkant. En slik seier til og vi er fortapt, skal Pyrrhos ha sagt i samsvar med tittelen ovenfor. Siden har tematikken gjort seg gjeldende i utallige slag og kriger – alltid med nye vrier på historien, for den gjentar seg aldri helt – men med samme tragiske grunntema. Et moderne eksempel er Storbritannia under annen verdenskrig. The British Empire gikk til krig høsten 1939 med to strategiske hovedmål: å sikre Polens territorielle integritet og å forsvare imperiet mot et ekspanderende og mer og mer aggressivt og selvbevisst Tyskland. Etter 6 års krig var Storbritannia en av de uomtvistelige militære seierherrene, men med hvilket resultat? Landet var bankerott, økonomisk så vel som politisk, og hadde intet å sette mot den nasjonale frigjøringsbølgen som mot slutten av 40-tallet skyldte over det gamle koloniveldet; rundt 1960 var det over og forbi med imperiet, med den verdensomspennende stormakten Churchill og de andre hadde satset så hardt på å bevare. Samtidig var Polen flyttet vestover på Europa-kartet og var blitt en del av Stalin-diktaturet. Javisst, Storbritannia hadde vunnet krigen og stod som seierherre i 1945, men bevares som man samtidig hadde tapt.

Om vi går tilbake i tiden igjen mens vi beholder en viss grad av påskemodus selv om trærne for lengst er blitt grønne, så faller det naturlig i sammenhengen å tenke på kristendommens tidlige fremvekst innen den enorme maktkolossen som Romerriket utgjorde politisk så vel som ideologisk. Den nye troen fra Israel ble oppfattet som en slavereligion og langt på vei var den det også, både bokstavelig og symbolsk; makteliten og overklassen var typisk stoikere eller tilhørte andre av senantikkens mange avanserte filosofisk-religiøse retninger, mens kristendommen vokste frem i hovedsak blant de underprivilegerte. Religionen hadde da også underlige sider ved seg som ikke passet med tidens dominerende krigerkultur: man skulle vende det andre kinnet til når urett ble gjort istedenfor å hevne seg, de siste skulle bli de første i det hinsidige livet og selve Frelseren – mannen og guden religionen var oppkalt etter – hadde latt seg henrette på en nedverdigende måte. Det var ikke slikt man tradisjonelt ønsket å assosiere seg med i antikken, ikke da heller, men ikke desto mindre seiret taperreligionen mens de tilsynelatende sterke måtte se seg beseiret. Derigjennom turte poenget i artikkeloverskriften være tydelig fremstilt enten det nå er logisk selvmotsigende eller ikke samtidig å oppleve nederlag og seier, enten vi her har å gjøre med et virkelig logisk paradoks eller ikke.

Senere har man hatt mange ytterligere historiske eksempler på at de beseirede endte opp som seierherrer så vel som det stikk motsatte. Germanerne la under seg romersk land og til og med selve Den evige stad ved flere anledninger, men hver gang ble erobrerne derved sugd inn i den romerske kulturen; de, eller iallfall deres barn, ble romerske keisere, senatorer eller andre stormenn og la bort livsstilen de tidligere hadde hatt. De ble romere.

Hvem hadde egentlig seiret? Når seierherrene ble som de overvunne, er det ikke da like rimelig å konkludere med at de formelt beseirede i realiteten vant? La oss ta andre eksempler involverende germanere av et senere og for oss nærmere slag enn de som bølget inn over Romerriket på 400-tallet under folkevandringene. Jeg tenker på våre vikingforfedre som reiste vidt og bredt og etablerte kongedømmer både i Normandie og på Sicilia, men som etter kort tid generasjonsmessig regnet ble inkludert i den stedlige befolkningen og kulturen. Det samme skjedde med nordboerne – trolig først og fremst svenskenes forfedre – som reiste i østerled og hjalp til med etableringen av det første russiske riket sentrert om Kiev, en av de største byene i datidens Europa. Noen få generasjoner, så var de blitt en del av det slaviske folkehavet de hadde dradd ut for å styre. Et siste, men annerledes eksempel er det keltiske innslaget i Islands befolkning. Dette er nemlig betydelig, genfrekvensene tyder på at det er minst like stort som det vestlandske, men man merker ikke i dag mye av deres innflytelse målt opp mot den norrøne kulturarven. Slaver har ikke lett for å få gjennomslag for sitt levesett med mindre de er svært mange, kanskje et tydelig flertall, ser det ut til.

Hva kan vi i dag lære av dette hvis overhodet noe? Erfaringene er åpenbart ikke entydige hvilket åpner for muligheter til å tolke inn i eksemplene stort sett det man selv ønsker å finne. Samtidig kan ikke alt være like fleksibelt eller amorft; noe må forventes å forårsake noe annet, i alle fall med en viss sannsynlighet. Jeg ønsker å se på spørsmålet i lys av de demografiske og kulturelle endringene som skjer i Norge.

Nordmenn møter nå i sitt eget land mennesker av andre folkeslag med en helt ulik kultur og i et antall som man ikke hadde kunnet forestille seg for bare noen tiår siden. Hvordan utviklingen tallmessig vil bli fremover, vet hverken jeg eller noen andre; man skal ikke glemme at SSBs fremskrivninger er lite mer enn spådommer i form av forlengelser av tendenslinjer enten man velger å tro på deres høye eller lave alternative scenarier eller setter sin lit til noe helt annet. Ingen kjenner fremtiden, heller ikke statistikerne.

I dette møtet med det fremmede vil det bli konflikter, så mye er sikkert for alle andre enn de mest blåøyde og virkelighetsfjerne optimistene. Hvor store og alvorlige konfliktene vil bli, er imidlertid ukjent; spådommene varierer mellom borgerkrig og bare litt forbigående gruff grupper av mennesker imellom. Det blir utfordrende – for en gangs skyld er dette nyoppfriskede ordet kanskje på sin plass – når de fremmede skal tilpasse seg oss ved integrering eller assimilering, men det vil uvegerlig også oppstå vansker når krav reises om at vi skal tilpasse oss dem. Igjen gjelder at vi ikke vet eller kan vite hvor omfattende spenningene og motsetningene vil bli, men kun en struts med hodet godt begravd i sanden, med øynene vendt vekk fra den nylig introduserte samfunnsmessige heterogeniteten og totalt uten historiekunnskap, kan hevde at konfliktnivået vil ble det samme lave som nordmenn etter krigen har vennet seg til. Slike strutser bør man ikke lytte til, uansett hvor mange de er og hvor fine titler de har, de fortjener det ikke.

Hvilke folk og hvilke kulturer vil bukke under i slike fremtidige konflikter mellom nordmenn og andre og hvilke vil bli sterkere av dem? Igjen, ingen vet, men det er vel snart på tide å stille spørsmålene og også forsøke å se på hvilke faktorer som kan virke i hvilken retning.

Det første man uten videre skal innse, hvor smertefullt det enn måtte være for nordmenn med fedrelandskjærlighet, er at det ikke er sikkert at den norske kulturen slik vi har kjent den, vil fortsette å dominere i fremtidens stat på vårt geografiske område. Påpekningen reflekterer ikke hodeløs pessimisme fra min side, snarere er den en nøktern konstatering av ett av mange scenarier innen det fremtidige mulighetsrom vi i dag kan se for oss. Vi har sluppet inn i Norge mangfoldige tusen individer fra kulturer som er oss meget fremmede, og det blir stadig flere av dem. Samtidig er det tydelig at mange av de nytilkomne og endog deres barn ikke ønsker eller evner å adoptere det norske levesettet, men fortsetter å holde seg innen en livsstil som er alt annet enn norsk. Hva stiller vi opp mot dette, om vi overhodet erkjenner utviklingen som – ja, nettopp – utfordrende?

Mitt svar er: Sørgelig lite. Mot de andres selvhevdende, ekspansive, aggressive religion, islam, setter vi opp en vassen sekulær humanisme som islamister helt enkelt ikke forstår, og som de definitivt ikke respekterer. Restene av kristen fortrinnsrett i vårt samfunn fremfor andre livssyn fjernes i rekordfart ut fra en prinsipiell tro på likhet og likeverd. Man passer seg vel fra myndighetshold for å gjøre klart at det er norsk kultur som skal ha forkjørsrett i Norge, ikke den kulturen innvandrere har med seg utenfra; slikt ville være diskriminerende, må vite. Resultatet blir små ikke-norske eller halvnorske ghettoer som etter hvert vokser seg større. I Sverige er utviklingen langt lengre kommet enn hos oss, men la oss ikke innbille oss at den er prinsipielt annerledes her: norskhet trenges tilbake, akkompagnert av hylekoret fra dem som mener at det ikke finnes noen norskhet, at alt flyter i en evig relativistisk runddans der intet er mer verdt enn noe annet. I bakgrunnen lurer demografien som trumfer det meste av kultur hvis den får nok tid på seg. I militærsammenheng innser man at til syvende og sist er det antallet «boots on the ground» som bruker å bli den avgjørende faktoren. I sivil sammenheng blir dette til at antallet mennesker fra ulike nasjonaliteter eller sivilisasjoner avgjør hvilken kultur som skal dominere i et samfunn, i alle fall dersom ikke andre maktmekanismer tillates å kompensere for de rent kvantitative forholdene grupperinger av mennesker imellom.

Det er selvsagt fullt mulig å styrke vår egen norske kultur i eget land dersom det finnes politisk vilje til å gjøre det. En forutsetning for å endre kurs er imidlertid at man må erkjenne at en fare finnes; den kultur vi har arvet kan komme til å bukke under med mindre nordmenn selv viser vilje til å ta vare på den. Kulturer har forsvunnet før, og det vil skje igjen. Mange folk har også bukket under – oftest der de har møtt mer tallrike konkurrenter innen samme område, men i blant fordi den fremmede kulturen viste seg evolusjonært overlegen på en eller annen måte – og også dette vil skje igjen; det er grunnleggende historie- og samfunnskunnskap å vite at slikt har skjedd og skjer.

Hver generasjon har sin «vakt» i et folks historie da de skal forvalte felleskulturen forfedrene har utviklet. Vi er i øyeblikket ekstremt skjødesløse hva gjelder å ta hånd om vår del av verdensarven, det norske. Vi må som folk rett og slett skjerpe oss. Ingen skam er større enn å skusle bort tidligere tiders innsatser mens det er vi som har forvaltningsansvaret.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også