Sakset/Fra hofta

Forleden dag satt en herre ved navn Trygve Lundemo i dongeribukse med tilhørende cowboyskjorte og hygget seg med en cola, en hamburger og Bob Dylan. Da var det Lundemo hørte Siv Jensen på radio snakke om trusselen mot norsk kultur. Trygve Lundemos syn er imidlertid at norsk kultur ikke er truet – den er derimot beseiret. I en kommentar i Adresseavisen 30.08. – «Trusselen mot norsk kultur» konkluderes det i ingressen:

Norsk kultur er ikke truet, den er allerede beseiret – av USA.

Kommentaren inneholder en lang rekke eksempler på hvordan USA har beseiret Norge.  Her nevnes skinnjakke og Marlon Brando, Apple, internett, Åge Aleksandersen (som riktignok synger trøndersk, men musikken hans har røtter i Amerika), Bruce Springsteen, t-skjorta, Hollywood, massebilisme, Marshallhjelp og kjøpesentre – for å nevne noen av USAs seire på norsk jord som Lundemo lister  opp.

Lundemo synes «trusselen mot norsk kultur» er et diffust begrep. For han er dette like uklart som begrepet «bærekraftig innvandring».

Hun klarte ikke å definere «norsk kultur», og en trussel mot noe en ikke vet hva er, kan ikke være mye å bry seg om. Men jeg fikk inntrykk av at trusselen kom østfra, muligens fra islam. Jeg tror den trusselen er langt unna. Foreløpig er det dårlig med arabisk popmusikk på p3. Hijab er det bare muslimske kvinner som bruker.

Lundemo har sikkert rett i at arabisk popmusikk på p3 er mangelvare. Men arabisk er ett av språkene som påvirker gatespråket i dag. Jeg vet dessuten at kebab-norsk er et såpass utbredt fenomen i hovedstaden at ungdommer fra andre steder i landet reagerer. I møte med etnisk norsk Oslo-ungdom, ble en jente jeg kjenner forbauset over at de snakket feil med vilje – som hun uttrykte det.

Vi vet at hijab brukes av muslimske kvinner. Hele ideen med hijaben er at den brukes av nettopp muslimske kvinner. Men poenget er at det blir stadig flere kvinnehoder med hijab sammenlignet med dem uten. Dessuten finnes eksempler på ikke-muslimske jenter som sier de tar på seg hijab for å slippe tilrop og trakassering på gata.

Å definere «norsk kultur» er en så innfløkt øvelse at vi må bære over med politikere som ikke klarer det. For kultur er så mangt: Det dreier seg om levesett, om verdier, mentalitet og konkrete kulturuttrykk, om historie og samtid.

Ja, nettopp! Det handler om verdier, mentalitet og konkrete kulturuttrykk. Det er slett ikke vanskelig å definere og finne eksempler. Jeg vil gjerne hjelpe Lundemo med noen eksempler på tradisjonelt levesett i Norge. Mitt håp er at Lundemo kan bli mer bevisst på og flinkere  til å sette pris på den mentalitet og kultur han tilhører. Min ambisjon er at Lundemo klarere ser hva som skiller den gamle fra den nye mentalitet i dette landet.

Frivillighet er ett av våre varemerker, og det er mange frivillige organisasjoner i Norge. På individplanet betyr frivillighet at vi stiller for fellesskapet til dugnad i barnehagen og idrettslaget. Og kan man ikke møte på selve dugnaden, tilbyr man gjerne annen hjelp – for eksempel å bake en kake. Under alle omstendigheter gir man beskjed til dugnadsansvarlig om man er forhindret fra å delta. Man er med andre ord pålitelig. Når poden fyller år, er vi vant til å be nabobarn og klassekamerater til bursdagsselskap – og om noen ikke kan komme, så er vi vant til å få beskjed. De av oss som har bodd i blokk, vet at man automatisk tar sin del av trappevasken, og krysser av på vaskelista. Vi er vant til å ordne bytte om vi blir bortreist når det er «vår» uke.

Norske verdier handler blant annet om likestilling. Kvinner og menn er likestilte her. Norske verdier innebærer at vi fortrinnsvis gifter oss av kjærlighet, og ikke under noen omstendighet er det ansett som god latin å la mor eller far bestemme livsledsager. Det har dessuten vært unntaket og ikke regelen å gifte seg med søskenbarn eller andre slektninger her i landet. Våre verdier forutsetter at gutter og jenter omgås sammen på en naturlig måte. Dessuten ønsker vi å gi gutter og jenter like muligheter og lik opplæring. Derfor har vi sett det som viktig og naturlig at begge kjønn leker sammen, har gymnastikk sammen og får svømmeopplæring sammen.

Toleranse er en viktig verdi for nordmenn. Det føles derfor som svært unorsk å påberope seg krenkelse for at andre spiser når man selv ønsker å faste. Det er svært fremmed for oss å tenke at mat man selv ikke spiser, heller ikke kan tilbys andre. Og aldri hadde vi vel trodd at den tradisjonelle grillpølsa skulle bli et alvorlig tema i barnehagen, eller at medisterkakenes tid på skolekjøkkenet er forbi. Og har vi noen gang hørt om gamle landsmenn som ønsker å fjerne bilder av griser eller andre dyr på sykehusenes barneavdelinger, angivelig fordi man blir krenket? Disse eksemplene viser en måte å tenke på som ligger langt fra den toleranse jeg selv ble lært i hjem og skole.

Det er slett ikke vår mentalitet at brødre skal passe på sine søstre i den grad at de ikke får snakke med hvem de vil, eller kle seg som de ønsker. Klespoliti hørte ikke hjemme i det gamle Norge. Ola nordmann er litt traust. Han er sindig og tålmodig. Har vi noen gang hørt gamle landsmenn som i sinne har forsinket ambulansepersonell i å utføre jobben sin, eller lage oppstyr og slagsmål under sykehusvisitter? Nordmannen er vant til å akseptere at folk er forskjellige og kler seg forskjellig.  Og «Det Gamle Vi» kunne ikke finne på med makt eller trusler å tvinge sine kvinner til å bære et bestemt plagg – verken hodeplagg eller noe annet. Kristne nordmenn er dessuten blitt vant til å tåle hån og krenkelser som gjør narr av deres religion, og vi har sett Jesus med erigert penis og Jesus som urinerer. Men aldri har vi sett rasende nordmenn med fyrstikker av den grunn.

Hva Lundemo elegant hopper bukk over er at alt amerikansk her i landet er her fordi vi ønsker det. Det er frivillig. Det var forhåpentligvis ingen som tvang Lundemo inn i dongeribukser og cowboyskjorte forleden dag. At Lundemo nyter mat og musikk som kommer fra USA er hans egne valg. Ingen nekter han å spise rømmegrøt, gammelost eller Trondhjæmssup.

Lundemo nevner at Åge Aleksandersen har sin egen lokale vri på musikken sin. Og akkurat slik er det med vår historie og vår kultur. Det typisk norske er blitt til i møte med inntrykk og påvirkninger utenfra. Vi har adoptert det vi vil ha og gitt det vår egen norske vri. Hva vi ikke ønsker, har vi forkastet. Det er dette naturlige samspillet som blir umulig når det nye blir overveldende og samtidig skal påtvinges oss ved hjelp av påtatt offerrolle eller ved tvang og trusler. Eller enda verre ved at våre egne politikere og toneangivende røster fordømmer de som advarer mot den fremmede intoleransen. Når vår norske mentalitet og vårt norske levesett til stadighet angripes, tærer man på de positive verdier vi har. Mange koketterer, akkurat som Lundemo, at man ikke kjenner sin egen kultur og ikke kan definere hvem vi er. Er man virkelig så usikker på seg selv og egen historie at man ikke tør vedkjenne seg det positive ved våre norske verdier? En slik innstilling er bare trist og ødeleggende – både for gamle og nye landsmenn.

 

«Trusselen mot norsk kultur» Adresseavisen 30.08. Finnes kun i papirutgaven.