Sakset/Fra hofta

I 1964 fikk afghanske kvinner stemmerett og rett til å stille i parlamentsvalg. Dette ble innført gjennom King Zahir Shahs nye grunnlov, sammen med andre sivile rettigheter, men møtte sterk motstand fra religiøse og konservative krefter i det afghanske samfunnet. Året etter ble tre kvinner valgt inn i parlamentet og Kubra Nurzai ble helseminister. I 1969, ble Shafia Zayai minister. Begge tjenestegjorde i to perioder.

image1

Kabul 1970. Hvilken vei gikk toleransen?

image2

Spol frem til Kabul 2008.

Totalt tildekkede kvinner sitter og ber om mat når menn kommer ut av moskeen.

Den samme utviklingen har man sett i land som Iran og Egypt. Men likevel ønsker ikke mediene å kommentere det som har skjedd, selv når denne «utviklingen» slår inn i våre egne samfunn, i form av hijab og niqab. Man kan se at det begynner i det små og sprer seg. Hva er det som fremmer en slik «utvikling»? Hvem har interesse av det? Hvilke verdier står tildekking for? Er dette virkelig en annen form for kvinnefrigjøring?

I Afghanistan var det ikke tvilsomt at Taliban tvang kvinnene til å tildekke seg. Men hva med Oslo? Hva signaliserer en kvinne som tildekker seg, etter sigende helt frivillig, i Oslo? Er det en markering av at hun står for andre normer enn de norske, en selvhevdelse på islam og kulturens vegne? I så fall øker «opprøret» i takt med islams fremvekst. Det er flere og flere synlige niqab’er å se i gatene våre. Hijab er nærmest som mote å regne. Vi ser de får taletid på norsk rikskringkasting i monologs form etter ethvert terroranslag siste år. De snakker og snakker om hvorfor deres datter i barnehagen har fått skyld i hva islamister gjør når terror rammer. Hva med å peke på hvem som har gjort det? Hvorfor projisere skyld over på godtroende nordmenn via deres datter, etter terror i Paris? Hvordan vet vi det ikke er løgn? Det virker som ren apologetisk tale fra en søt, ung kvinne med nylagt make up og trang hijab som prøver å øke sin respekt innad i sitt segregerte miljø. Pen, søt og yndig og talefør. Terror har skjedd — og man peker på nordmenn som tilsynelatende beskylder barna hennes i Norge for terror i Paris.

– Hva er det du sier? Jeg hører det ikke — fordi din antivestlige islamistiske tildekking overdøver din politiske korrekte andakt som sympatiklister på direktesendt TV.

Hva sier det om foreldre som dekker til sin 2 år gamle datter i Oslo? De kan også snakke i termer om toleranse. Toleranse for hva, intoleranse?

Når denne 2-årige piken med hijab, blir voksen. Hvem tror da — at ikke hun bærer hijab frivillig? Har hun noen gang gjort annet? Og hva tror du vil skje om hun skulle ta den av etter alle de årene? Gjerne rett før gifteklar alder? Total utstøting, selvsagt. Om ikke drap, så drapstrusler fra vanærede familiemedlemmer. Men mest trolig fortsetter hun som før, og står gjerne frem i en riksavis som en av dem som velger tildekking frivillig. For det er jo på grunn av religionen. Eller vent litt; noen ganger sies det at det er kultur. Jeg må minne om at tildekking på islamistisk vis aldri har vært kultur i Norge. Skal det være det nå? Det var jo ikke kultur i Afghanistan engang før Talibans inntreden. — Hva med å begynne og snøre føttene på jenter også? Er det virkelig så ille å forby tildekking av det ene kjønn, jentebarn, i norsk offentlig grunnskole, i det minste?

Tilpasning. Russehijab.

image3

Det er dette som skaper et «vi og dem»: vi uten tildekking, løsslupne, vantro, blasfemiske kuffars som imam Sjeik Taj Alsin al Hilali i Australia sa kunne sammenlignes med utildekket kjøtt: «Hvis du plasserer kjøtt ute i friluft — uten å dekke det til — kommer katten og spiser det. Hvem sin feil er det? Kattens eller det udekkede kjøttet? Det utildekkede kjøttet.»

Eller som det også sies om ikke-tildekkede jenter og kvinner: «Hvilken kjærlighet-på-pinne ville du valgt; den med papir på eller den uten?»  — Dette kan leses på russekort hvert år. Holdningene finnes i hele folkedypet av innvandrede generasjoner, også de som er født i Norge. Vi og dem.  — Er de islamistiske symbolene hijab, niqab og burka bare et stykke tøy? Selvsagt ikke.

image4

På 1600-tallet begrunnet forfatter Lu Xian fotsnøring slik:

«Hvis en kvinne ikke har snørte føtter, vil folk si at hun er som en mann. De vil le av henne, skjelle henne ut og foreldrene vil bli skamfulle. (…) Bare snørte føtter gir dem mulighet til å gå med korte, lette steg. (..) En mann vil ikke gifte seg med en kvinne uten snørte føtter. Selv om de kvinner uten snørte føtter ser vakre ut, er de simple og uanstendige. (..) En kvinne bør oppholde seg i hjemmet. Uten snørte føtter kan hun gå hit og dit sammen med upassende menn. Kvinner med usnørte føtter får dårlig rykte. Smykker med alvorlige feil på blir alltid kastet. (..) Foreldre tenker langsiktig; de vet at kvinner med små, snørte føtter er ettertraktet og at de kan forlange en høy brudepris».

Fotsnøring i Kina varte i om lag 1000 år. — Var fotsnøringsbandasjen bare et stykke tøy? Selvsagt ikke.

Ikke bare opphøyer man jenter og kvinner som er merket enten det var fotsnøring eller som nå; tildekket med hijab — men man degraderer samtidig de som ikke er merket med slikt symbol. Er ikke det diskriminering? Man godtar en stilltiende segregering av kvinners verdi. Vi og dem.

Det er ikke en holdbar samfunnsutvikling. Har vi blitt så blindet av kulturrelativisme at det må gå 1000 år til før man innser det igjen?

 

 

Afghanistankomiteen,
StavangerAvisen v Bjarne Bringeland 26.10.06, 
Torbjørn Færøvik, 2003: Kina — en reise på livets elv, s. 63-64, 
Foto av kinesisk jente med snørte føtter; Wikipedia