Kommentar

Yvonne Dehnes hadde lørdag en kronikk i Dagbladet som bør leses og huskes. Hun tenker rolig og sindig og kan analysere de ulike momenter, egenskaper som stadig færre ser ut til å besitte, også journalister. Journalistenes intellektuelle slapphet er en av hovedfaktorene bak hatet som brer seg i underskogen.

Muslimske jenter blir ikke imøtegått eller korrigert når de kjører frem enkle argumenter hentet fra frihets- og rettighetsarsenalet: «Hvorfor skal ikke vi få lov, når andre får lov?»

En annen misforståelse er at enhver begrensning av individets frihet er et brudd på det liberale samfunnets grunnleggende verdier.

For eksempel hevder Bushra Ishaq og Mariam Javed i muslimsk studentersamfunn at «Muslimer (…), som alle andre, (har) rett til å bestemme sine egne fritidsaktiviteter og klesstil i et liberalt samfunn» (Aftenposten 20/11). Men ingen har ubegrenset rett til å bestemme hva de skal gjøre i fritida, eller hvordan de skal kle seg. Retten til for eksempel å bære symboler, kan begrenses av to grunner: At symbolet innebærer politisk uniformering i det offentlige rom (forbudt ved lov), eller at symbolet kan skade andre, for eksempel ved å begrense andres frihet. Dette er «det liberale dilemma», formulert slik av filosofen Hans Skjervheim: «Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til illiberalitet.»

Men fordi man nekter å gå inn på dilemmaet der den enes frihet går på bekostning av andre, kan man i stedet lettvint anklage feks. Hege Storhaug for «fundamentalisme» fordi hun vil ha hijab-forbud i visse situasjoner. Denne kvalifikasjonen blir vanligvis utelatt. Storhaug fremstilles som fundamentalist, og som et speilbilde av motstanderen. En bekvem argumentasjonsmåte. Man slipper selv å ta stilling. Storhaug er moralsk sjakkmatt.

Kritikken som har vært fremført av Bjørgulv Braanen, Magnus Marsdal, Jeanette Sky o.a., er på et nivå som man ikke vet om man skal ta alvorlig. Når Braanen sammenligner hijaben med tangatruser og høye hæler feks, mens han samtidig nekter å diskutere verdiene bak hijaben, og Marsdal sier at hijaben ikke har noen verdi i seg selv, men bare er et stykke tøy.

Både Sky og Braanen ser bort fra at det ikke er vanlig å bruke hijab nå og da. Bruker man plagget, har man det som regel på seg i alle sosiale sammenhenger der menn som ikke er nære slektninger ferdes. Noen velger dette, men barneskolejenters bruk av hijab kan ikke forsvares med at de har valgt det selv. Derfor representerer hijab ofte en praksis som innebærer tvang.

Ser ikke Braanen, Marte Michelet, Marsdal disse opplagte sammenhenger? Det er vanskelig å svare på uten å gå inn i deres hoder, men det man kan konstatere er at venstrekonsensusen er så sterk at de altfor enkelt kunne snu spillet og gjøre Hege Storhaug til heks: Det var hun som drev med svartekunster. Var det ikke på tide å jage henne fra byen?

Storhaug har klargjort sitt premiss: Menneskerettigheter som likeverd og likestilling står over retten til religionsfrihet. Marsdal kaller Storhaug fundamentalist. Sky mener også at Storhaug « (…) likner (…) det hun kritiserer: islamistene (…)». Men en fundamentalist er en person som ikke setter spørsmålstegn ved vedtatte «sannheter». Å kalle dem som etter kritiske undersøker og vurderinger av ulike alternativer kommer fram til en konklusjon, for fundamentalister, er en feilslutning. At enhver konklusjon må hvile på premisser man holder for gyldige, er derimot en forutsetning. Spørsmålet er om Sky burde ha klargjort sine premisser bedre, når hun, samtidig som hun vedgår at hijab har «altfor mange kvinneundertrykkende elementer» ved seg, ser ut til å mene at alle former for restriksjoner på bruk av plagget er fundamentalistisk. Hun sier ikke hvorvidt hennes utgangspunkt er at religionsfrihet skal rangeres høyere enn likeverd og likestilling.

Denne antiintellektualismen går igjen i debatten. Man nekter å vurdere hva som er alternativet, enten det er hijab eller Afghanistan. Storhaugs store brøde er at hun gjør det. Hun skisserer alternativer etter først å ha drøftet problemet, og later heller ikke som om det er uproblematisk å forby folk å kle seg som de vil. Men konsensusvokterne vil ikke ha en intellektuell debatt. De vil ha slagord, propaganda og gode hensikter.

Jeg leste igår en barnebok, «Pappaen til Pjotten». Pappaen var ikke som andre. Han hadde ikke bil, men en gammel rusten sykkel, han kunne ikke stå i mål, yndlingsplagget var en gammel anorakk av fallskjermduk og slitte bukser, her var ikke plass til TV og annet dill. Det ble så karikert at jeg måtte se på utgivelsesdatoen: 1988. Så sent holdt disse mytene seg. Pappaen var jo helt ubrukelig og nærmest livsudugelig. Men dette var idealene den gang, og det forestående mangfoldsåret har noe av det samme fiolette, villede fotformskoaktige over seg. Man tror det hjelper å gå med Sigrun Berg-skjerf.

Imens drønner virkeligheten videre. Noen få våger å opplate munnen. FAFOs Anne Britt Djuve skjøt ned Lib-Lab undersøkelsen, som ble påstått å vise at nordmenn tenkte altfor stygt om muslimske naboer: Bare hver tredje spurte hadde svart. Likevel kjørte man undersøkelsen frem, med Fritt Ord i ryggen.

Dehnes påpeker det som burde være den enkleste øvelse for ethvert forstandig menneske: Kjennetegnet på en voksen er evnen til å revurdere sine holdninger ut fra erfaringer.

Storhaug benekter ikke at mange kvinner bruker hijab frivillig, og det er heller ikke her poenget ligger. Poenget er at mange andre som bruker hijab, ikke har valgt det selv. Derfor må de negative sidene ved situasjonsbestemte forbud veies opp mot de negative sidene ved ikke å innføre restriksjoner på bruk av hijab.

Å utøve toleranse vil si å akseptere noe man i utgangspunktet ikke liker. Grensen for hva som skal tolereres, trekkes opp når noe kan skade andre. Toleranse er en intellektuell øvelse: Du reagerer, deretter vurderer du hvorvidt du skal modifisere eller fravike den første reaksjonen din – før du handler, eller «mener». Prosessen kan se sånn ut: «Jeg liker ikke unødvendige inngrep i menneskers liv. Religionsfrihet burde gjelde for alle. Men: Jeg ser mange småjenter i Oslo øst, der jeg bor, med hijab på skolen. Når de når puberteten, eller før, blir flere av dem nesten usynlige for samfunnet rundt. Jeg tenker på alle de sosiale restriksjonene som går sammen med bruk av hijab. Skolen og lærerne har stor betydning for sosialiseringen av disse barna, det vet vi. Kan det bety noe for barnas forutsetninger for å ta selvstendige valg, og kanskje trosse foreldre og religiøse autoriteter senere, at lærerne ikke bruker hijab? Jeg mener svaret er ja. Derfor må jeg tolerere det mange vil mene er begrensninger på religionsfriheten. Jeg vil kanskje akseptere et forbud mot at lærere skal kunne bruke hijab, selv om jeg ikke liker det.»

Mangel på toleranse hos konsensusvokterne har nå utløst en reaksjon i den andre retning, hvor det ikke snakkes om toleranse og forståelse, men deportasjon, etnisk samhold og innfødtes rettigheter.

Det intellektuelle forræderiet får konsekvenser.

Feil i debatten om slør
Yvonne Dehnes
Religionshistoriker og redaktør i Kagge forlag

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også