Sakset/Fra hofta

Pilestredet i Oslo 23 september 2017 (foto: Hanne Tolg/Document)

Toleranse for intoleranse er åpenbart grenseløs i det nye Norge. Et forslag om å forby niqab i undersvisningssituasjoner fikk mye motbør, også fra studenter. Nå er det heldigvis vedtatt men langt fra tilstrekkelig.

Er vi faktisk i ferd med å kvele vår egen kultur og ikke minst premissene for det gode liv de fleste i nåværende generasjoner har levd? Det kan på flere måter se slik ut. Toleransen for ukultur og ikke minst levesett tuftet på religion, er nærmest grenseløs; det viste seg ikke minst i diskusjonen rundt forbud mot niqab og annen ansiktstildekking i undervisningsinstitusjoner.

Det latterlige kompromisset ble at forbudet kun gjelder i undervisningssituasjoner. Det betyr at de ansiktstildekkede fortsatt kan gå omkring på universitetsområder og i skolegårder (i for eksempel Oslo er ansiktsdekkende plagg forbudt i skolen, det er opptil de enkelte fylker å avgjøre dette), uten å ta hensyn til andre rundt seg.

«Vi må tåle det vi ikke liker», sier de grenseløst tolerante. Det betyr vel at vi egentlig ikke bør ha så mange lover og regler her i landet utover de mest nødvendige? Det er faktisk slik at vi har en rekke lover, regler, retningslinjer og rammer for hva vi kan og ikke kan gjøre – utenfor vår egen husdør, men faktisk også innenfor.  I sameier og borettslag finnes det husregler, på skoler og arbeidsplasser har vi samværsregler og etiske retningslinjer som går utover det rent lovpålagte.

Men når det gjelder religion da er det stopp. Plutselig må vi tåle alt vi ikke liker, selv om det begrenser mange andres frihet til å leve det gode liv, ytre seg i offentligheten og være frie mennesker. Om min nabo tar fram gressklipperen utenfor de tidene som sameiereglementet har satt, er det irriterende – men tross alt ikke særlig alvorlig inngripen i mitt liv. Dersom flere og flere kvinner rundt meg dekker seg til, med hijab og enda verre niqab, så legger det faktisk noen begrensninger på mitt liv også – i hvert fall om de blir mange nok.

Kristelig folkepartis ungdomsorganisasjon går i Vårt Land (bak betalingsmur) hardt ut mot moderpartiet som også stemte for et forbud mot niqab i undervisningssituasjoner. De er skuffet over at Krf sitt manglende hensyn til religionsfriheten som er så viktig for partiet. Det er mer enn underlig at de yngre i et parti som påstår å være tuftet på kristendommens verdier, ikke evner å se det totalitære ved niqab og religionen den påstår å representere, nemlig islam. Lars Akershaugs bok; «Den siste jul i Kairo» bør åpenbart bli obligatorisk lesning på ungdomspartiets møter.

De siste tiårene har Norge gått fra å være et land der tildekning av jenter og kvinner var ikke-eksisterende, også i de tidligere relativt marginale muslimske miljøene – til at dette fenomenet har bredt seg utover fra Oslo og tettbefolkede områder i og rundt storbyer, til hele landet. I tillegg normaliseres bruken, særlig av hijab, ja nærmest heies fram av våre medier og myndigheter. Niqab ser man heldigvis sjelden de fleste steder – i hvert fall foreløpig. Samtidig forteller det nye niqab-forbudet og diskusjonene rundt dette oss noe. Det kommer til å bli svært vanskelig, om umulig, å begrense utbredelsen av hijab, inkludert barnehijab. Dermed vil fenomenet etter all sannsynlighet vokse – og ha konsekvenser for langt flere enn de som bruker det. Tildekning av kvinner i et samfunn er og blir et tegn på økt tilstedeværelse av islamisme og begrensninger i kvinners liv – og korte skjørt og singleter lever ikke godt ved siden av heldekkende plagg og hijab over tid.

Dermed vil friheten innskrenkes for alle – og friheten til å dekke seg til vil over tid føre til alles ufrihet.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.