Kommentar

I den løpende debatt er det to spor som kan sammenfattes i spørsmålet: Er det virkeligheten eller skribenten som er ekstrem? Hvis noen sier at en forfatter har et ekstremt syn, som i tilfellet Hege Storhaug, er det riktig, eller er det virkeligheten hun beskriver som er ekstrem? Å skille på de to tingene er helt avgjørende for en meningsfylt debatt.

Den tradisjonelle venstresiden – som i innvandringssaker omfatter både ytre venstre, dvs. ML, Klassekampen og SV – er de som klarest anvender denne teknikken, rett og slett fordi de ikke aksepterer Hege Storhaugs beskrivelse av virkeligheten. For å ramme henne må de jukse med hennes premisser og innføre sine egne.

Det samme gjør Dagbladet og Marte Michelet når de angriper Hege Storhaug: De må fortegne den virkeligheten hun beskriver, liksom de må fortegne hennes standpunkt. Når virkeligheten er justert etter egne mål og Storhaug er karikert, kan de la øksa suse ned fra giljotinen. Så blodig er virkelig deres debatt-teknikk. Den er refleks- og instinkt-drevet.

Sentrum svever i en slags «denial», en fortrengning av virkeligheten, som gjør det mulig for ytre venstre å opptre som spekkhogger. Den etablerte mening bryr seg ikke så mye om at det spruter litt blod. Det er ikke deres eget.

Angrepet på Storhaug for hennes siste bok har vært bemerkelsesverdig. I dagens Klassekampen fortsetter sosialantropolog og medarbeider i det kvinnepolitiske forskningssenteret Kilden, Kristin Engh Førde. Det er nesten som det er en stafettpinne de lar gå videre. De som forsvarer Storhaug, kan telles på én hånd.

Førde har tatt en akademisk grad på jenter som bærer hijab. Hun fant noe helt annet enn Storhaug. Men akkurat som SUF (m-l) la helt andre premisser til grunn for samtalen enn andre, er det grunn til å mistenke at Engh Førde gjør det samme.

Hovedpoenget med å samtale med religiøse og i dette tilfelle muslimer har alltid vært at man ikke kan brukes deres premisser som gyldige. Hvis de sier de er frigjort, er det grunn til å stille noen spørsmål om hva man mener med frigjort. Det er neppe det man mener med sekulære premisser. Går hun på kino? Hvilke programmer ser hun på TV? Går hun i teater, på kunstutstillinger? Slike spørsmål vil si noe om hvor «frigjort» man er.

Det er nokså elementært, men av en eller annen grunn finnes det idag en «frelst» venstreside som sluker uttalelser om frihet og hijab’en uten problemer.

De har imidlertid oppdaget at de her blottlegger seg, og innfører nå noen vendinger om at «sekulær fundamentalisme» er like farlig for islamske feminister som tradisjonalisme og islamisme.

Debatten er nå blitt et sammensurium av ord og begreper som introduseres i rasende fart. «Sekulær fundamentalisme» er en nykommer. Er det Richard Dawkins og anti-religion-retningen man mener, eller er det også de som står på opplysningstidens idealer? I det siste tilfellet tror jeg nok det. Venstresiden og en hipp muslimfløy mener at det også er noe suspekt med folk som setter prinsipper foran «integrering».

Fordi premissene er så forskjellige, kan man slå folk i hodet med sitater som belegger hvor ille motparten er. Magnus Marsdal gjør det i et leserinnlegg i Klassekampen. Han har kommet over intervjuet Ayaan Hirsi Ali ga til reason.com, der hun uttaler seg kategorisk. Ordene er harde og kan misforstås. Det gjør selvfølgelig Marsdal. Han er ikke interessert i å se saken med Hirsi Alis øyne.

Hun sa at Vesten bare må se å våkne. At stykkevis og delt-politikken ikke går. At man må innse at det er en krig. At krav om særrrettigheter i Vesten er en del av den krigen. Derfor nytter det ikkeå lefle eller forhandle. Man må bare si nei. Punktum. Det blir ingen fritak. Ingen spesialskoler. For hvis man godtar kravene og gir innrømmelser, vil de bare øke, og til slutt vil de være så mange at de har undergravd det liberale samfunn. Jeg tror det er fordi Hirsi Ali ser en slik utvikling at hun er så kontant.

Men det høres selvfølgelig forferdelig aggressivt ut når man befinner seg på den motsatte fløy og benekter at det er en konflikt, at det i virkeligheten er folk som Storhaug og Hirsi Ali som er problemet.

Finnes det noen målestokk som kan fortelle hvem som har rett, som har en sannferdig beskrivelse? Rasjonalitet er et godt utgangspunkt. Storhaug og Hirsi Ali fører et språk jeg kan forstå. Jeg ser at det er virkeligheten de omtaler, som er kompleks og omfattende. De sliter med å si noe som angir tendenser, og tror at åpenhet og sannhet kan forhindre mye verre konflikter enn de vi ser idag. Jeg oppfatter ikke at de er ute etter personer, men etter undertrykkende mekanismer. Akkurat som det ikke var de kristne som mennesker man var ute etter når man kritiserte «mørkemenn».

Det er påfallende at de gode på venstresiden er personorientert. De er ute etter å ta enkeltmennesker som våger å stå frem. Så fort dette skjer roper de «heks» og «hat». Det finnes i Norge en svak opposisjon til den herskende oppfatning, men denne har mange ganger fått gjennomgå i Klassekampen og i Aftenpostens debattspalter.

Den som lyver og/eller tar feil, vil alltid avsløre seg. Kristin Engh Førde skriver at hun intervjuet unge muslimske jenter om hijab i et halvt år. Hun sier at hun ikke én gang hørte noen si noe som tydet på at deres syn på hijab var i strid med menneskerettighetene. En utrolig uttalelse.

Artikkelen åpner med en morsomhet: En av de unge muslimske jentene hadde sagt at hva skal de med mannlige undertrykkere når de har Hege Storhaug? Og alle fikk seg en hjertelig latter.

Les også

-
-
-
-
-
-