Kommentar

Noen få fulgte Tord Morsunds oppfordring om å bombardere document.no med kommentar-mail. Budskapet var identisk og til dels fra identiske maskiner: «Stopp meningsterroren». IP-adressene er blokkert og meldingene fjernet. Vi ønsker ikke å bli assosiert med nazister. Folk som uforvarende dumper borti siden, kan ikke vite forhistorien, men ser nazi-sympatiserende innlegg.

Den som har fulgt med på disse sidene, vil vite at det er utenkelig at vi skulle kunne ha noen sympatier i den retning. Nazismen er en spent force, og benyttes idag mest som skremsel. De er farlige for demokratiet i den grad de toneangivende mener det er riktig å bevise ytringsfriheten ved å slippe til de mest ekstreme. Som høyesterettsdommer Ingse Stabell i sin begrunnelse for hvorfor Terje Sjølie ikke skulle dømmes etter 135a. Eller når en Francis Sejersted er som mest absolutt og prinsipielt tolerant. Slik ytrer folk seg som aldri har vært redde for forfølgelse på grunn av meninger, tro eller hudfarge.

Sannheten er som politikken alltid konkret, som Brecht sa. I dagens verden må det eksistere noen grenser. Friheten og det åpne samfunn er under angrep fra islamister. Nynazister kan kun gjøre skade hvis noen lar dem slippe til.

Friheten av idag trenger et røft forsvar. Shazad Rana og Arne Jensen har idag en kronikk i Aftenposten hvor de trekker opp linjene for et tolerant samfunn. De ønsker seg et fullstendig skille mellom kirke og stat: en nøytral, sekulær stat som ikke favoriserer noen. Ideelt sett er jeg enig, men jeg tror ikke det er realistisk i dagens samfunn.

Vestlige samfunn er ikke vant til å måtte forsvare sine verdier. De vet ikke en gang lenger hva de bygger på. Debatten om profeten har nå utløst en motreaksjon. Det har gått opp forfattere at dette handler om ytringsfrihet. Uten den kan de ikke arbeide.

Stans et øyeblikk: Anno 2006 må norske forfattere rykke ut og forsvare ytringsfriheten. Det sier noe om hvor fort utviklingen går.

Som alt annet handler dette om politikk. Hvis man mener Jyllands-Posten kun var ute etter å provosere, fremstår handlingen som uforståelig, og man må være enige med middelhavsfarerne: dette var misbruk.

Hvis man er enig i avisens begrunnelse, at det foregår en snikende islamisering av vestlige samfunn, det vil si at muslimer forsøker å innføre sine normer og regler i våre samfunn, – så har avisen gjort en heltemodig handling.

Det perspektivet er faktisk blitt totalt oversett i norske medier. Det i seg selv er et bevis på at vi har kommet langt i å tilpasse oss en virkelighetsoppfatning som er forenlig med muslimers, og ikke våre naboers.

Høres dette vilt ut?

Forsiden på siste Weeekendavisen hadde overskriften: Et pust av Scavenius.

Her står det at Anders Fogh Rasmussen har gjort det til sitt mål for utenrikspolitikken å være aktivistisk, det vil si legge etiske mål på den. Fogh Rasmussen har nemlig tatt et oppgjør med samarbeidspolitikken under krigen, symbolisert ved Scavenius. Aldri mer skal Danmark vise en slik moralsk opportunisme, lyder mottoet. Da profet-saken sprakk, skal regjeringen ha bestemt seg for ikke å fire på prinsippene, selv om det skulle koste landet noen milliarder!

Så ble Fogh Rasmussen likevel truet til å gi en beklagelse, men han har ikke bedt om unnskyldning!

Disse opplysningene om Fogh Rasmussen har ikke stått noensteds i norske riksaviser, der Danmark og danskene stort sett er hengt ut som rasister de siste årene. Det er et mildt sagt fortegnet bilde, og den moralske side er ignorert, slik den også er det med USAs.

Abu Laban og lignende ulver i fåreklær blir ikke avslørt, selv når danske medier bringer bevis på deres samarbeid med islamistorganisasjoner som Gamaa Islamiya, hvilket skjedde i en DR-sending sist fredag.

Vi har en regjering som både er for og mot ytringsfriheten på en gang. Jo lenger tid det går, jo mer selvmotsigende virker Stoltenbergs hyllest til ytringsfrihet og hans kritikk av Magazinet.

Dette tar Shazhad Rana på kornet:

Den norske regjering har gjort seg selv, norske muslimer, og arbeidet med integrering og felles forståelse en stor bjørnetjeneste ved å vingle mellom den ene uttalelsen mer ullen og uklar enn den andre. Regjeringen kaster blår i øynene på folk, og er dessuten feige og unnvikende. Det er påfallende at det er personer med muslimsk bakgrunn, som Shabana Rehman og den nederlandske parlamentarikeren og forfatteren Ayaan Hirsi Ali som har vært mest tydelige og prinsipielle i sitt forsvar av ytringsfriheten, mer enn utenriksminister Jonas Gahr Støre, som tidvis høres ut som han beklager at vi har ytringsfrihet og at Regjeringen ikke kan gripe inn.

Den siste uken har det løsnet. Kurdere har demonstrert for ytringsfrihet foran Stortinget. Palestinske kulturarbeidere beklager ødeleggelsene, og sier det er helt feil å holde et helt land ansvarlig. Og endelig: Norske forfattere reagerer på det lunkne forsvaret for ytringsfriheten. Walid al-Kubaisi står frem i Klassekampen og ber alle redaktører sette tegningene på trykk.

Vinden har snudd.

Godt skal ondt fordrive