Kommentar

I entall og bestemt form – renessansen – betegner ordet, som egentlig betyr gjenfødelse, utviklingsperioden i Europa fra midt på 1300-tallet til 1500-tallets slutt. Renessansen begynte i Nord-Italias rike handelsbyer, men siden spredte nytenkningen seg over store deler av kontinentet med Russland som et trist og betydelig unntak. Man gjenoppdaget antikkens fortreffeligheter – det var det gjenfødelsen refererte seg til – først og fremst hva angår kunst og kultur, men også innen filosofi og vitenskap. Kristendommen mistet noe av sitt hegemoniske grep over Europas mennesker ettersom man innså at også de gamle fra førkristen tid hadde utrettet storverk, ja, bedrifter som vide overskred det middelaldermenneskene klarte om de enn var aldri så fromme. Blikket ble løftet og man så ut over den egne horisonten, mye lengre enn vanen hadde vært, og det var som om nysgjerrigheten på livet og ambisjonene om hva mennesker kunne utrette, igjen vendte tilbake. En nygammel ild ble tent.

Resultatet var en kunstnerisk og vitenskapelig oppblomstring uten sidestykke i europeisk historie, en vekstperiode vi ennå slås av med beundring trass i alle grusomhetene og all intrigemakeri den også var preget av. Mennesket begynte igjen å spille på hele sitt register med andre ord, på godt så vel som på ondt.

Min hensikt her er slett ikke å gjennomgå renessansens ulike ”hvorfor” og ”hvordan” – det er ikke engang denne historiske perioden som er mitt hovedanliggende nå, hvilket etter hvert vil bli klart – men det er likevel to tankevekkende sider ved den som jeg har lyst å løfte frem før vi går videre. Den ene er velkjent, nemlig at den politisk-militære utviklingen øst i Middelhavet stimulerte nytenkningen i Nord-Italia på en direkte og merkbar måte. Konstantinopel hadde vært under stadig press fra muslimene i mange hundre år før byen omsider falt i 1453; det var osmannerne som sto som seierherrer, et tyrkisk krigerfolk som etter hvert spredde sin makt og innflytelse utover hele det gamle østromerske og før det hellenistiske kjerneområdet. Mange bemidlede og kunnskapsrike mennesker flyktet vestover for å komme unna erobrerne. Disse nykommerne kunne gresk og brakte med seg gamle verker fra antikkens tid som i og med flukten ble gjort tilgjengelige for det latinske Europas intellektuelle.

Vi fremstiller gjerne renessansen som en tid da moderne rasjonalitet basert på forskning vokste frem, og det er mye rett i synet, men samtidig blomstret også okkultismen, og det til dels hos de samme nyskaperne som stod bak de vitenskapelige fremskrittene. Særlig var fascinasjonen for Hermes Trismegistos betydelig, en vismann av usikker både alder og identitet, men hvis skrifter ble omfattet med voldsom interesse før de viste seg å være langt yngre enn det man hadde trodd var tilfellet. Sammenhengen mellom vitenskapelig og okkult interesse og vekst er interessant og utvilsom for mange store forskeres vedkommende (den senere Isaac Newton er et særdeles godt eksempel), men oppfattes vel i dag mest som pinlig og har derfor ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Det er synd, for her ligger nok nye innsikter begravet.

Det var en omfattende snuoperasjon som fant sted, der en forgangen tid og dens vurderinger ble innrømmet kvalitetsmessig forrang foran nåtiden. Antikkens bedrifter og vaner ble normgivende for egne bestrebelser. At dette i sin tur stimulerte til nye intellektuelle landevinninger som på flere områder etter hvert oversteg endog det de gamle hadde fått til, er også verd å merke seg; åpenbart fant en gunstig toveis påvirkning sted mellom det historiske og det samtidige som ga både kunstneriske og vitenskapelige resultater.

Jeg trekker frem renessansen som historisk faktum og periode fordi den så massivt motbeviser den vanlige forestillingen i dag om utvikling som unidireksjonal, som en lineær og irreversibel forandring fra tilbakeståenhet til fremskritt, i bunn og grunn fra dårlig til godt. Mye kan sies om berettigelsen av disse kvalitetsmerkelappene, men det avstår jeg fra; det viktigste er at empirien, altså våre erfaringer, inneholder tydelige eksempler på at utviklingen kan inneholde både retningsbrudd, hastighetsendringer og skarpe svinger som rett nok iallfall delvis kan forklares retrospektivt, men som ikke kan forutses. Historien er ikke historisistisk, skulle man kunne si om man vil leke litt med ordene og peke nese til dem (marxistene er ”the main culprits”) som har trodd seg å kunne redusere den til en eksakt vitenskap hvis innerste drivkraft (hvem som eier produksjonsmidlene eller noe annet sært) kan gjennomskues med pålitelig prediksjonsevne som resultat. Mennesker er mer komplekse enn som så, og det samme gjelder den aggregerte effekten av deres livsløp.

Om renessansen skulle synes som et litt for fjernt og nærmest upersonlig eksempel, så drar jeg gjerne til med et annet som mange lesere vil kjenne igjen fra egen levetid: sovjetkommunismens vekst og fall. Fra revolusjonen i februar 1917 og det påfølgende kuppet i november samme år (oktoberrevolusjonen) til Sovjetunionens oppløsning i 1991 gikk det rundt regnet tre generasjoner, og for flesteparten av de mangfoldige millionene som levde livene sine under denne tiden, enten innenfor eller utenfor jernteppet, var det sjelden eller aldri en aktuell problemstilling at systemet nærmest av seg selv skulle smuldre opp og forsvinne. Man kunne naturligvis se for seg at en voldsom krig gjorde slutt på det hele, men kollaps i form av en stillfaren implosjon? Nei, det var for usannsynlig, slikt kunne ganske spesielt ikke skje i en stat bygget på vitenskapelig tenkning og planlegging, og som følgelig i alle fall i teorien befant seg ”på parti med historien.” Den som ymtet frempå om muligheten, som offentlig ytret håp om en slik reversering av utviklingen, var ikke bare ”uvitenskapelig” i marxistisk forstand, men en ”antikommunist” som bedrev ”antisovjetisk propaganda.” Begge deler var merkelapper potente nok til å holde vedkommende utenfor det gode selskap i store deler av Vest-Europa for ikke å snakke om litt lengre øst.

Men likevel skjedde det. Historien gjorde en uforutsett salto (som heldigvis langt fra viste seg å være ”mortale”) og begynte deretter igjen å bevege seg fremover på gammelmåten fra tiden før kommunismen ble etablert som statsreligion. Man ble vitne til en gjenopptreden av etniske, religiøse og nasjonale konflikter nærmest som om ingen rester skulle finnes av marxismen-leninismen som dominerende kraft og ideologi. De troende kadrene både i og utenfor kommunismens moderland skaffet seg sporenstreks et nytt vokabular og et nytt sett prinsipper som tillot dem fortsatt å tilkjempe seg privilegier i samfunnskakens øverste kremlag, tilpasningsdyktige Machiavelli-elever som de er. ”Moderniseringen” av partiene og samfunnstenkningen har vært et underlig skue, også i vårt land, men ett skal de ha: Taktisk flinke til å sno seg er de, de som har gått partiskolene og -kursene fra barnsbein av, de vet hva som gagner og ikke gagner både dem selv og det egne nettverket.

Kommunismens fall innebar altså en genuin gjenfødelse av pre-sovjetiske tenkemåter, konfliktmønstre og verdier innen både nasjonal (jeg har også vårt eget land i tankene som det vil ha fremgått) og internasjonal politikk, og da har jeg samtidig kvittert for flertallsformen i overskriften. Kan vi påregne også andre ideologisk-politiske renessanser i nær fremtid? Jeg har ikke utsjekk som spåmann, det innrømmer jeg gjerne, men noen samfunnsområder synes jeg ser ut til å være preget av en uro som kan innvarsle brå fremtidige endringer om ikke jordskjelv. Dersom du synes at mitt sporadiske utvalg av eksempler bærer preg av ønsketenkning, så har du sikkert rett. Men innimellom skjer gode ting, også de er mulige.

La meg bare nevne det helt dominerende, globaliseringen, samt noen avleggere av denne. Vi har gjennomlevd en tid med politisk vilje til å skape større og større organisatoriske enheter, EU i vår verdensdel og et løsere verdenssamfunn under FNs ledelse på den aller største arenaen. Bunnplanken i prosjektene er en ideologi byggende på internasjonale menneskerettigheter som både etisk og juridisk sies å trumfe alt som finnes av nasjonale lover, vaner og betraktningsmåter. De nevnte rettighetene gjøres mer og mer detaljerte og omfattende og illustrerer derigjennom den omseggripende tendensen til å formalisere etikken i regelverk, til å omgjøre den til jus. Som både konsekvens av og årsak til likerettingen ligger en forestilling om universalitet som sies å være et dominerende aspekt ved tidsånden og som dessuten fungerer normativt; vi blir alle mer og mer like hverandre, målbærer de samme meningene, ser de samme filmene og lovpriser de samme idealene.

I alle fall er det slik man har villet fremstille bevegelsen mot en global enhetskultur tuftet på liberale, vestlige verdier. De seneste par tiårene har imidlertid særlig to andre kulturer uttrykt sin uvillighet mot å innordne seg under det ovennevnte paradigmet: den kinesiske og islamismen. Dette kan vi fortie eller benekte – og begge deler skjer i rikt monn – men jeg kan ikke med min beste vilje se at ikke utkrystalliseringen av disse to nye globale maktpolene er i godt samsvar med hovedtesen i Samuel Huntingtons ”The Clash of Civilizations” fra for 20 år siden. Kineserne representerer en økonomisk-militær og islam en religiøs-politisk rivalitet til Vesten i kampen om sjeler, sympati og støtte på den verdenspolitiske arenaen. Og ser man uhildet på utviklingstendensene under disse årene, hvem som har fremgang og hvem som ser ut til å være for nedadgående, så er det slett ikke gitt at pilene peker i retning av seier for de vestlig-liberale ideene.

Det behøves kraft i slike strids- eller konkurransesituasjoner, mens motsatt blodfattigdom innebærer en reell fare for å bukke under. Da fortoner det seg særdeles uklokt å berøve sin egen kultur noen av de sterkeste strukturene og inspirasjonskildene som bidro til at vestlige verdier i sin tid spredde seg over hele verden og ble synonyme med fremskritt, modernitet og suksess.

For fremover å kunne stå imot presset utenfra vil mye kreves, inkludert en gjenfødelse, altså renessanse, av tradisjonelle europeiske institusjoner og tenkesett hvis betydning vi har fortrengt eller fornektet. Vi må slutte med politisk selvskading og gripe tilbake til hevdvunne prinsipper som gjaldt da Europa skapte en ny verden, dersom vi skal klare oss og fortsatt være herrer i eget hus. Europas nasjoner må igjen innrømmes forrang i organiseringen av Europas folk, alt annet blir for veikt; ingen hjerter, neppe engang de belgiske, banker for Brüssel. Dette innebærer også at vi må opphøre med å legge naiv snillisme til grunn for strategiske beslutninger av vital betydning for hvordan Europas og Norges fremtid skal bli. Reelle fremskritt skapes ikke av internasjonale diplomater som Jonas Gahr Støre og Børge Brende – og heller ikke av FNs nyslåtte spesialutsending for klimaspørsmål fristes jeg å legge til – de skapes nedenfra av interesserte og begavede enkeltmennesker og små grupper som finner opp nye ting og setter nye utviklinger i bevegelse. Implisitt i det siste poenget ligger et ønske om at man snart endelig får lagt også leninismen i grav sammen med marxismen; altså at sentraldirigeringen og den strenge ovenfra-og-ned kontrollen – nettopp hovedelementet i en leninistisk styringsmodell – endelig kan forfremmes til historiens skraphaug. Den fungerte aldri godt og gjør det ikke i dag heller som del av NPM (”new public management”); det nye skapes nedenfra, ikke på direktiv ovenfra.

På den hjemlige arena har jeg dessuten et helt spesielt ønske som har brent i meg lenge, nemlig at man snart må slutte med den ideologidrevne praksis at nesten alle ungdommer skal undervises på høyt teoretisk nivå i år etter år i fag som krever betydelig evne til abstraksjon og mental konsentrasjon. Dette leder lukt i ulykken som det nå er vist til gagns i norsk skole; det er trist for de mange som tvinges til å lære franske verb og matematikk i stedet for å få arbeide praktisk, men også for de teoretisk begavete som utfordres for lite og for sent fordi ideologien krever at ”alle skal med.” Det er skadelig for den enkelte, men også for samfunnet. Få slutt på tøvet, la undervisning tilpasset elevenes evnenivå gjenfødes slik det engang var tilfellet på framifrå landsgymnas og andre skoler der mye ble forventet både av lærere og elever.

Ingen av de mulige renessanser jeg har nevnt ovenfor er selvsagte. Jeg vet ikke om de kommer, og ganske særlig ikke når, men jeg vet vi trenger dem, at våre barn trenger dem. Særlig ved inngangen til et nytt år føles det befriende å uttrykke slike fremtidshåp. Så får man arbeide og be, som det engang het, om at det skal gå bra, etter min mening ganske særlig det første. Herren hjelper som kjent først og fremst dem som hjelper seg selv.