Kommentar

Boris Johnson var vert under NATO-toppmøtet i London 4. desember. Han er brobygger mellom USA og et Vest-Europa som definerer seg selv som en motsetning til Trumps USA. Jens Stoltenberg står klar med hånda og har fått gode skussmål av Trump. Erna har lagt seg tett opp til Merkel og den multilaterale, multikulturalistiske FN-EU-linja. Foto: Mustafa Kamaci/Abaca/Scanpix

Dette essayet sprang ut av et ønske om å skrive en enkel kommentar til det strålende parlamentsvalget i Storbritannia like før jul, men så bet sammenhengene tak i hverandre på typisk vis og ble til en mer omfattende gjennomgang. Vi får ta det litt etter litt og i rekkefølge. Kanskje er det best først å presisere meningsinnholdet i tittelordene. 

Renessanse betyr gjenfødelse og brukes i historisk sammenheng særlig om perioden 1350–1600, da europeerne ikke bare på nytt fikk øynene opp for antikkens storhet, men utviklet et ønske om å gjenskape eller gjenføde mye av tankesettene som hadde forsvunnet i og med Romerrikets undergang. For en fem års tid siden skrev jeg varmt om nødvendigheten av en politisk-intellektuell renessanse innen vår kulturkrets. Denne gang skal vi ta for oss noen tegn i tiden som etter min mening viser at en slik gjenfødelse av fordums fornuft og gammelt edelmot faktisk er på vei. 

For mange nordmenn lyder kan hende nasjonalstat som et smør-på-flesk-ord, men så er ikke tilfellet. Norge var en gang en stat som rommet kun én nasjon (rettelse: Påstanden er litt unøyaktig, for vi var én stor og én vesentlig mindre; samene skal ikke glemmes, selv om de var og er fåtallige), mens svært mange andre stater var multinasjonale, sammensatt av flere ulike folk som også ofte talte ulike tungemål. Staten er altså først og fremst en juridisk-formell enhet, mens nasjonen binder sammen etnisitet, kultur og historie til et emosjonelt hele. Kun i nasjonalstatene sammenfaller de to elementene mer eller mindre eksakt; jus og emosjoner har der samme grensestolper.

Etter slutten av andre verdenskrig blåste det en globalismens vind over Europa. Man laget seg i etterkant av krigen en fortelling om at nasjonalismen var den store styggedommen som lå bak hitlerismens aggresjon, samtidig som man bevisst fortiet at også det viktigste elementet i motstanden mot nazismen, inklusive i Tyskland, var nasjonalistisk; man ville ikke miste sin nasjonale frihet og uavhengighet til noen, og ganske spesielt ikke til Hitlers voldsmenn. Etterkonstruksjonen med nasjonalismen som driveren bak ikke alene den nylig tilbakelagte storkrigen, men europeiske kriger i sin største alminnelighet, vant frem og oppnådde dogmestatus innen de internasjonale elitene som etablerte seg. FN og EU var etter disses oppfatning det nye og fine, og bak denne organisatoriske horisonten igjen glimret det helt store idealet: én verden styrt av én regjering. Alle folk skulle ha som rettesnor – ja, bent frem hige etter, mente man – samme overgripende ideologi om at vi alle var like og hadde samme mål: å arbeide og leve fredfullt sammen. At man ikke så den skremmende likheten mellom dette ekstremt ambisiøse idealet og tvang-til-lykke-prinsippene som utgjorde kjernen i Huxleys «Brave New World» og andre skrekkbeskrivelser, er nærmest enestående. Eller kanskje man gjorde det, men valgte likevel å kjøre på videre i håp om at nå, endelig, måtte stunden være moden for å skape en varig jordisk fred. 

La meg nøye meg med å si at det ikke fungerte, som slike utopier aldri har fungert og heller aldri kommer til å gjøre det; de som er dypt og ideologisk uenige med meg, må gjerne stoppe å lese her. Men flere og flere har faktisk skjønt at det bærer galt av sted, at «the everywheres» innen det nasjonsuavhengige toppsjiktet, de som føler seg like hjemme overalt og følgelig ikke har noe egentlig hjem, overdriver både faren ved nasjonsoppdelingen av verden og velsignelsen ved det grenseløse samfunnet. Flere internasjonale hendelser under de seneste få årene viser kraften i den nye motstanden mot globalismen. 

I USA for tre år siden stemte mangfoldige millioner av «deplorables» ikke på elitens foretrukne kandidat, Hillary Clinton, men på den fra alle hold og kanter utskjelte Donald Trump som ny president. Mannen har siden stort sett gjort som han sa han skulle gjøre, han har gjort «America first» til selve kjølen under all amerikansk politikk, hvilket var akkurat det hans tilhengere forventet. Og «lo and behold», som det så vakkert heter: Hittil har det gått riktig godt for amerikanere flest, som gjennomgående er fornøyde, selv om det gamle «establishment» langs begge kyststripene ikke er det. Også internasjonalt har det i flere kretser vært betydelig forståelse for at en amerikansk president først og fremst har amerikanernes interesser for øyet. Slikt er forståelig og gir betydelig forutsigbarhet selv om Akersgatas og Marienlysts «intellektuelle» ikke kan akseptere en slik teigdeling av ansvarsområder, gode globalist-moralister som de er der i gården. Svært mye tyder på at Trump vil bli gjenvalgt om ett år; hans sjanser denne gang er i alle fall betydelig større enn de var foran forrige valg.

Året før Trump ble valgt i USA, i 2016, skremte Storbritannia vannet av den europeiske globalisteliten ved at velgerne sa et klart «nei!» til fortsatt EU-medlemskap. Det hadde naturligvis ikke vært i toppolitikernes tanker at folket skulle stemme som de gjorde, stikk i strid med rådene de fikk ovenfra, men slik ble det likevel. I tiden etterpå har da også de profesjonelle i Westminster (parlamentet) gjort sitt ytterste for dels å undergrave, dels trenere implementeringen av Brexit-beslutningen. De så en god stund ut til å lykkes uten at journalistkasten sa klart fra om hvor grunnleggende udemokratisk det var å sabotere et folkelig votum på den måten – ja, hvilken folkeforakt politikerne derved gjorde seg skyldig i –, men så tvang Boris Johnson gjennom et nytt parlamentsvalg for å avklare situasjonen. Resultatet var et massivt flertall for de konservative, som ved denne korsvei var et tydelig «la oss komme oss ut av EU nå»-parti, et flertall langt større enn det mediene hadde forutsett. Folket opprettholdt altså sitt votum fra Brexit-avstemningen i 2016, hvilket var en entydig understrekning av at britene ønsket det de alt hadde gitt uttrykk for: en gjenoppretting av sin totale uavhengighet, på alle områder, overfor Brussel og EU. Nasjonen var for folket viktigere enn den overnasjonale unionen, var meldingen til de økonomisk-politisk-mediale elitene.

Men, kan man innvende, var ikke skottenes massive oppbakking av Remain-siden i 2016 og SNP ved valget i desember 2019 et votum i stikk motsatt retning, altså for den overnasjonale unionen? Jo, i et visst perspektiv er dette riktig, men ikke dersom man trekker inn i betraktningen hva bokstaven N i SNP (Scottish National Party) faktisk står for. Det primære for det relativt nye partiet SNP, selve deres raison d’être, er oppnåelse av uavhengighet for den skotske nasjonen fra den mektigere og ti ganger større (folketall) engelske, og da er man villig til å inngå i nærmest hvilke allianser som helst for å oppnå dette. Typisk legger man seg i slike situasjoner så tett opp til sin fiendes (ordet er i overkant sterkt, men skitt au) fiende (altså EU) som mulig for å lykkes. Både engelskmennenes og skottenes stemmegivning ved parlamentsvalget nylig uttrykte altså klar støtte til nasjonen, endog nasjonalstaten, som deres foretrukne organisatoriske enhet, men vel å merke den britiske nasjonen for de førstnevntes vedkommende og den skotske for skottene. Selv hundrevis av år med tvungen politisk enhet under samme monark har åpenbart ikke gjort nasjonal bevissthet irrelevant på De britiske øyer.

La meg trekke inn en siste politisk utvikling som også representerer en markant endring i nasjonalistisk retning, nemlig SDs fremvekst i Sverige. Man hadde der til lands i årevis forhånet den egne nasjonen fra topp politisk hold, understøttet massivt av ensrettede medier, med det resultat at Sverigedemokraterna nå er like store som Socialdemokraterna på meningsmålingene. Svenskene vil ha tilbake kontrollen med eget land, de vil igjen bestemme over seg selv, så enkelt er det. Fremfor alt vil de ikke finne seg i at noen gir bort deres fedreland til fremmede, og det er dette som har skjedd gjennom lang tid nå. Denne nasjonsskadende utviklingen er omsider i ferd med å stoppe opp og reverseres.

I Norge er vi ikke kommet like langt ennå som i USA, Storbritannia og Sverige hva gjelder reaksjon mot antinasjonal politikk, men vi kommer til å få samme utvikling her også, vær du sikker. Nordmenn har alltid diltet etter de store hva tidsånden angår, og vi begynner først nå å ane at globalismevinden har løyet. Argumentene om eksempelvis hvilken storartet berikelse det innebærer å få titusenvis av migranter fra MENA-området (Midtøsten og Nord-Afrika) inn i landet, fremmes praktisk talt ikke lenger, isteden er det nå moralsk utpressing (gjør mer for de fremmede – enda mer! – for det er så usigelig synd på dem!) man tyr til. Men også denne tilnærmingen er i ferd med å miste sin kraft, for folk er i ferd med å innse hvor skadelig strømmen av dels hjelpeløse, dels kravstore fremmede er for det norske samfunnet. Når folk forstår at en viss aktivitet er selvskadende, er det kun de færreste som fortsetter å støtte virksomheten.

Av ulike grunner er vi i Norge fremdeles politisk handikappet ved ikke å ha stortingspartier som entydig setter Norges sak først i møtet med omverdenen; våre politikere later til å være mer opptatt av å betale seg til plasser høyere oppe ved bordet i FN og lignende organer. Også Ola og Kari Nordmann vil få øynene opp til sist, for vi er i bunn og grunn et patriotisk folkeferd. Men da må folket også ta de politiske konsekvensene av patriotismen og se til at vi får valgt inn på Tinget noen som faktisk målbærer våre synspunkter. For hvert år som går uten at den antinasjonale politikken reverseres, skades Norge.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her