Ord og begreper har – i likhet med statsdannelser (Romerriket er aldri feil å nevne i sammenhengen), de fleste skrevne tekster, til og med idéer – sine perioder preget av vekst og nedgang. Dette medfører at slikt som engang ble oppfattet som fint og bra, kan være blitt likegyldig eller endog ha sklidd over i det riktig dårlige under en annen epoke. At samme internasjonale ord i forskjellige samfunn stundom antar delvis ulik betydning, iallfall hva de emosjonelle konnotasjonene angår, bidrar til den språklige forvirringen. La oss ta noen eksempler: «Negro» var lenge et vanlig, anstendig og følelsesmessig nøytralt ord i USA før det i løpet av kort tid ble omgjort til rasistisk, noe som også medførte at vår norske ekvivalent «neger» – begge er derivert fra det latinske ordet for svart – nesten umiddelbart ble ubrukelig. Det likeledes latinderiverte «union» kan også vekke helt ulike assosiasjoner avhengig av hvilken historie et folk har; ikke for intet brukte Nei til EU-bevegelsen slagordet «Nei til Unionen!» for å minne om vår norske uvilje mot det utenfra påtvungne fellesskapet med Sverige fra 1814 til 1905.
Ord som «nasjon», «nasjonalstat» og «nasjonalisme» er også preget av både geografiske og historiske glidninger som har endret deres valør. Amerikanerne er (de var, i alle fall; under Biden vet jeg ikke riktig) typisk svært patriotiske på eget lands vegne, men passer på å presisere at patriotismen er nettopp dét og ikke nasjonalisme. Sistnevnte ord har der til lands i vide kretser fått en eim av fascistisk eller endog nazistisk ekstremisme over seg, noe som naturligvis ikke er til å leve med i vanlig kommunikasjon.
Et snev av samme brunsmitte knyttes under senere år også til opprinnelig komplett nøytrale begreper som «nasjonalstat» og endatil selve grunnformen, «nasjon», både som enkeltstående ord og forstavelse. Sistnevnte så vi i vinter et politisk eksempel på da selveste Sylvi Listhaug – til min store og ubehagelige overraskelse – betrodde oss at ordet «nasjonalkonservativ» gav henne ubehagelige frysninger på ryggen.. Den språklige likheten mellom «nasjonalkonservativ» og «nasjonalsosialistisk» (altså nazi i Hitlers Tyskland) var middelet hun brukte til å brunskvette deler av det egne partiets grunnfjell. Mange av oss forstod da at FrP ikke lenger var et sted der vi kjente oss velkomne, og tok konsekvensen av den smått bryske avklaringen.
Men slett ikke alltid skal man akseptere at politiske motstandere proskriberer fra alminnelig språkbruk helt vanlige, informative ord. «Nasjonalisme» er, som alt antydet og kanskje under amerikansk innflytelse, et slikt ord som ufortjent og urimelig har fått nazi-klang i manges ører. Denne kommentaren inneholder argumenter i sakens anledning.
Det er ikke tilfeldig at jeg velger å støtte meg til Yoram Hazanys «The Virtue of Nationalism», en bok som burde vært lest mye mer enn tilfellet er i den falmende nasjonalstaten Norge, i forsvaret for nasjonen som overlegent organisasjonsnivå når stater skapes. Hazany leverer nemlig et utmerket historisk-logisk forsvar for at nasjonalisme slett ikke er uløselig – hverken logisk eller empirisk – forbundet med fascisme av den typen som florerte i Europa under første halvdel av forrige århundre, og som ikke minst Hazanys folk (han er jøde med amerikansk-israelsk bakgrunn) led massivt under. Også jeg har påpekt gjentatte ganger at nasjonalisme absolutt ikke behøver å føre til fascisme eller nazisme, på parallelt vis som statlig finansiert helsevesen og offentlige barnehager slett ikke behøver å lede til etableringen av et GULag lenger nede på det glatte skråplanet.
Siden nettopp nazismen alltid holdes frem som det ultimate skremselet for enhver som ytrer seg fordelaktig om slikt som begynner med «nasjonal», kan det være på sin plass å gjengi Hazanys argumentasjon for at nettopp denne historiske epoken – de 12 årene det tredje tyske riket varte – ikke utgjør noe avgjørende, faktisk ikke ens et godt, argument mot nasjonalisme, altså mot «å bygge staten rundt nasjonen» som organisatorisk prinsipp. Det var ikke ekstrem tysk nasjonalisme som muliggjorde shoa (holocaust), skriver Hazany, men fraværet av en sterk jødisk nasjonalstat. Det samme sa sionister allerede før Israels etablering etter krigen, blant andre han som ble landets første statsminister, David Ben Gurion. Nå, derimot, finnes denne nasjonalstaten, og et folkemord mot forsvarsløse jøder er følgelig ikke mulig eller i hvert fall vesentlig mindre sannsynlig. Det er nemlig ikke EU eller andre overnasjonale organer som har gitt eller kan gi jødene sikkerhet – «det internasjonale samfunnet» norske «fredsmeklere» bruker å påberope seg som øverste autoritet og garant –, kun folkets vilje og evne til aldri, aldri mer å havne i rollen som offer når omverdenens blodtørst blir ustyrlig.
Hvem knekket nazismen? Var seierherren det ovennevnte «internasjonale samfunnet» som grep inn med en slags utvidet, overnasjonal politistyrke hvis hovedvåpen var solidaritetstenkning og overbevisning om menneskerettighetenes ukrenkelighet og universalitet? Mange later i dag som om så var tilfellet, har man inntrykk av, men dette er intet mindre enn et grovt historisk falsum.
Nei, seieren ble vunnet av først og fremst Sovjetunionen, USA og Storbritannia som alle tre intenst appellerte til de egne innbyggernes nasjonalisme, ja, fedrelandskjærlighet i den eksistensielle kampen som var påtvunget dem. Snakk om internasjonal sosialisme (for USSRs vedkommende) og liberal-demokratiske allmennverdier (fra USAs og Englands side) glimret med sitt nærmest totale fravær straks det ble klart at nå slåss man for livet. Tilsvarende gjaldt for de mange små landene som ble involvert på den ene eller andre måten, inklusive Norge. Nordmenn kjempet først og fremst for sitt fedreland, ikke for noe demokratisk-politisk ideal, og det ville vært velsignet om man lot være å fortegne dette faktum når lederne av den moderne norske staten setter seg fore å markere gårsdagens seire.
Jeg mener ikke med det ovenstående at man for sitt bare liv skal fly rundt og snakke om nasjonalisme som Det Store Godet i alle sammenhenger; noen ganger kan det sikkert være lurt isteden å bruke ord som patriotisme for å få samtalepartnerne mer velvillig stemt overfor det man har å si. Man kan godt være pragmatisk selv om man vet at venstresidens språklige definisjonsmakt er blitt massivt misbrukt i samtiden, også bevisst, og at dette gjør det vanskelig å tale ærlig og sannferdig.
Jeg mener heller ikke at ikke stygge ting har vært gjort også i nasjoners navn opp gjennom historien. Alle institusjoner, tankeretninger og ideologier har vært misbrukt, til og med flere ganger, men man må først og fremst sammenligne historiske begivenheter sideveis, altså innad i samme epoke, ikke bare vise til at dét konseptet man selv ikke liker, har lik i lasten. Nasjonene har historisk sett færre sådanne enn hva andre organisatoriske enheter har, og dette er den relevante sammenligningen.
Vi kan altså stå frem ytterst frimodig i møtet med liksomgode kritikere som påpeker at nasjoner har undertrykket minoriteter, at kirken har forfulgt annerledestenkende og så videre og videre langt inn i en uendelig oppramsing eller fortelling om «de andres ugjerninger». I enhver relevant sammenligning kommer man frem til konklusjonen at nasjonalstater har klart seg bedre, både innad og utad, enn kulturelt heterogene stater bygget rundt en eller annen sentral ideologi, og dette er det viktigste. Venstreradikalerne og deres intellektuelt late medløpere innen den såkalt-borgerlige fløyen av norsk politikk fortjener ingen definisjonsrett over hverken historien, virkeligheten eller språket.
Det er vår oppgave som dissidenter å nekte dem så mye som mulig av det de urettmessig forsøker å tilegne seg. Vi har både logikken og den historiske empirien på vår side, og slik støtte er god å ha.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
