Kommentar

History matters. Historie betyr noe. Thilo Sarrazin har sagt: Italienere og grekere kommer aldri til å bli som tyskere, derfor er euroen og de andre grandiose EU-prosjektene dømt til å mislykkes. Nå gir britene ham rett. De vil ihvertfall ikke være med på Europas forente stater. På vårparten ga EU inntrykk av at de hadde kommet seg over sjokket og at det var full speed ahead. Men EU kommer ikke til å overleve uten å finne et nytt formular og det er det ikke tegn til med valget av von der Leyen som Junckers etterfølger. Faktisk virker EU mer rigid enn på lenge, og det til tross for at mange tyske næringslivsledere er horrified over behandlingene britene har fått. Foto: Boris leder et møte om kriminalpolitikk i no 10. Foto: Daniel Leal-Olivas/Reuters/Scanpix

 

År 2015 var annus horribilis for Europa: Europeerne så en ny folkevandring langs Europas veier. Noen jublet, men de fleste ble skremt.

Året etter kom en reaksjon: Først Brexit og deretter Trump. Ingenting har skremt den transnasjonale eliten mer enn disse to hendelsene. De skulle ikke vært mulig.

Begge beviste at suverenitet som ligger hos folket ennå ikke er død. Det er denne suvereniteten demokratiene bygger på. Den dagen politikerne ikke lenger hører på eller spør hva folket mener, må de avsettes.

I kontinental-Europa har man andre tradisjoner: Tyskerne er tyskere, det ser vi nå. Franksmenn er franskmenn. De tyr til voldelige løsninger hvis de ikke blir hørt.

Briter er briter: Mad dogs & Englishmen.

Amerikanerne overrasket verden. Det samme gjorde britene. I sjokk slo reaksjonen øyeblikkelig til og begynte arbeidet med å undergrave resultatet. De fant et lett bytte i Theresa May. En stund så det ut til at det ikke skulle bli noen brexit. EU hadde så mange medspillere i Storbritannia: Medier, toryer, labour, libs, industriforbund, akademikere – alle spilte på lag for å sabotere en exit.

Men så kom Boris. Han har sett skuespillet på nært hold. Han hadde sett hvordan EU og Remainers forsøkte å utmanøvrere Brexit.  Han forberedte en lynstrateegi som skulle ta EU og Remainers på sengen.

Boris har Churchill som forbilde. Han må ha søkt inspirasjon i hans eksempel: En leder som står helt alene og har nasjonens skjebne i sin hånd.

Det er ikke mye historisk sus over EU: Bare fete ord og slappe håndtrykk. En uendelig rekke gruppebilder.

Men alt endret seg da Trump entret scenen. Trump er allerede en historisk president. Nå kan Boris bli hans medspiller. Det vil med ett slag endre maktbalansen. Hittil har Trump stått alene. Han har økt oppslutning i USA. Demokratene spiller seg selv ut over sidelinjen. Men Trump trenger en fortaler og alliert i Europa.

Hvis Boris går inn i den rollen, og han har neppe noe valg så brutalt som han nå kutter båndene til EU, vil det få verdenshistorisk betydning.

Det gjenoppliver den gamle alliansen mellom Roosevelt og Churchill.

Da som nå er USA storebror, men britisk pluck og wit, stahet og slagferdighet, er noe som begeistrer hjertene, også nordiske.

Folk har vært sulteforet på politikere som er deres.

Hvis Boris leverer vil han bli en virkelig trussel mot EU-politikerne: En ting var at britene mente alvor, det i seg selv var utenkelig for EU. Ingen forlater EU. En rekke valg har blitt omgjort til Brussel har fått viljen sin.

Men britenes folkeavstemning var det ingen som turde bestride. Man forsøkte å drepe den med utmattelseskrig. I stedet er det nå disse undergraverne som blir husket for deres vanærende forsøk.

Det er først nå Boris og Donald virkelig blir en trussel: Det vil bli synlig at EU står for det motsatte av suverenitet. De står for overnasjonale formynderstater, hvor makten forsvares koste hva det koste vil.

Det finnes en lang tradisjon for dette på kontinentet. Men ikke i Storbritannia. Der har britisk pragmatisme og common sense stått for noe annet.

Hellas kunne aldri blitt forvandlet til en lydrike hvis Storbritannia hadde gått foran. Selv om Storbritannia står utenfor vil det likevel påvirke maktbalansen innen EU. Tyskerne vil ikke ha like lett spill. Visegradlandene kan få en viktig alliert. Det samme kan Italia.

Utsiktene til at Trump vinner i 2020 er gode og et fremtidig partnerskap vil endre historiens gang. De konstellasjoner vi er vant til å operere ut fra gjelder ikke lenger. Nå er det Trump og Boris som ville spille hovedrollene. Det vil bli mer og mer synlig at Tyskland og Frankrike har problemer som de ikke klarer å hanskes med. De vil svekke seg selv i den grad de ikke ønsker å spørre befolkningen til råds og høre på andre som ser hva som skjer.

Tirsdag 20. august var en stor dag i Europas kalender.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.