Kommentar

Hver eneste gang blir mediene overrasket: Resultatet blir noe helt annet enn de hadde ventet. Åsne Gullikstad i Dagsavisen 9. desember: Flertallet for Brexit har bokstavelig talt dødd ut.

Her dukker en forestilling opp som vi første gang hørte om etter Brexit-resultatet i juni 2016: En kvinnelig skribent i Minerva trodde at alle disse hvite menneskene hadde dødd ut. Hvor kom de fra alle sammen?

Åsne Gullikstad mener at nå er de døde, derfor er det flertall for EU:

Prognoser har vist at flertallet for brexit trolig døde ut tidlig i år, rett og slett ved at de eldste velgerne er døde, og nye unge velgere som er sterkt pro-EU har kommet til. I dag viser målinger at opinionen har snudd, fra 52 prosent for brexit og 48 imot i 2016 til det motsatte i dag.

Her tyter forakten frem – for eldre mennesker, for egen kultur, for «hvite». Det er en vemmelig undertone i denne entusiasmen for at mange nok hvite briter kan ha dødd til at flertallet har svingt. De er selv hvite unge mennesker, men de anser seg for å være bedre. De kjenner svarene. Det gjør  ikke de gamle. Det er synd på dem, men de burde egentlig ikke fått lov til å bestemme.

Her viser Gullikstad en ovenfra-nedad-holdning som er blitt vanlig på den grenseløse venstresiden. De er blitt elitære, og det har generasjonskjennetegn. De oppfatter at de er på parti med fremtiden, og de som stiller seg i veien, må de enten parkere eller isolere. I våre høyteknologiske samfunn er det mange måter å gjøre dét på.

Uten kognitiv evne

De blir like overrasket hver gang det viser seg at flertallet mener noe annet. Heller ikke denne gang kommer de til å innrømme at det er deres egen forståelse av virkeligheten det er noe galt med.

Det er dét som er det skumle med den nye transnasjonale eliten: Den anerkjenner ikke dem som mener noe annet. Som er uenig i at vi skal rive alle grenser.

Vi som kjenner på røtter og tradisjoner, ser at en globalisert verden blir den sterkestes rett. Den vil utvikle en herskerklasse. Samfunnet vil bli styrt av vinnerne.

Men det var ikke slik våre samfunn ble bygget. Det var et fellesskap som vokste frem over flere hundre år, og det sto ikke skrevet noe sted at det skulle beskytte de svake og at høy og lav skulle dra lasset sammen.

Våre hjem

Dette er det unike ved hver demokratiske nasjon, og Brexit og Trump er tegn på at folket vil forsvare sine samfunn. Latterliggjøringen og hetsingen av Trump er uttrykk for dumhet, og for en nye type mobb: Eliten har ikke noe folk i ryggen. Når den føler seg truet, griper den til skitne triks.

I Storbritannia gikk Parlamentet berserk: De ville heller ødelegge politikken enn å la Brexit bli en realitet.

De ga seg aldri. De la ikke skjul på at deres fremgangsmåte var sabotasje: En egen bevegelse med mange kjendiser satset på at det skulle bli et hung parliament, slik at kaoset kunne fortsette. Da ville eneste utvei være en ny folkeavstemning.

Det ligger en autoritær strømning i dette ønsket: Man saboterer demokratiet og degraderer det til noe sekundært. Det viktigste er makten, og makten må forbli i det nye imperiets hovedsteder. Norge er med i denne «dugnaden» sammen med Merkel, Macron og Brussel. Vi har verdens største sovereign wealth fund, og hvem tror at ikke dette har gjort noe med politikernes hoder? De har VIP-kort til maktens innerste korridorer. Deres lojalitet ligger etter hvert et annet sted. Derfor vet de best!

Ydmykhet

Demokrati forutsetter at de som blir valgt, er ydmyke overfor folket. Uten en viss ydmykhet vil man bli arrogant. Dagens politikere er arrogante. De har en ny sak de kan late som om de er ydmyke overfor: klima.

Da har de fått et redskap de kan bruke til å parkere folk som protesterer.

Igjen og igjen ser vi at de kjører frem saker som delegitimerer selve demokratiets kjerne: folkets suverenitet. Det har de i all stillhet avskaffet. Folk vet ikke sitt eget beste.

Brussel hadde så mange tilhengere i Parlamentet at de nesten klarte å torpedere Brexit. Det gjaldt å skape inntrykket av at folk er lei kaoset og ser at det å kaste seg ut i det uvisse ikke var så lurt.

Hjem til Brussel!

Så kommer britene og gir dem en knockout, og denne gang er det arbeiderevelgerne i Labours kjerneområder som har stemt Tory.

Det er noe mye dypere her enn bare politikk: Det handler om at det finnes en britisk nasjon. EU-tilhengerne bruker ordet «nasjon», men dét er i en formell betydning: de som har britisk pass. De står for et prosjekt som demonterer nasjonalstaten slik vi kjenner den. Og ikke bare dét: De har for lengst dekonstruert begrepet folk. For dem finnes det ikke noe britisk folk. Det finnes bare et nytt fellesskap, som er multikulturalistisk, og dette er det eneste fellesskap de anerkjenner. Det andre, det tradisjonelle Storbritannia, stempler de som rasistisk.

Det er akkurat de samme toner Unge Ventres formann slår an når han på radio vil avskaffe julegudstjenester på skolen. Tybring Gjedde var befriende klar på at dette er en viktig tradisjon og at ingen har vondt av å høre juleevangeliet.

Da svarer Unge Venstre-formannen: – Det er ikke alle tradisjoner som er verdt å ta vare på.

Han snakket ikke om omskjæring av jentebarn.

Radikalisert

Pro-EU-fløyen har beveget seg langt mot venstre. De har fremstilt Boris Johnson som frynsete. NRKs Øyvind Nyborg sa i studio at han hadde et «frynsete privatliv».

Vi som opplevde EF-folkeavstemningen i Norge i 1972, husker den samme mistenkeliggjørende propagandaen: EF-folket var på parti med fremtiden. Folket kunne ikke si nei hvis de forsto sine egne interesser. Nordmenn sa nei, to ganger, og da syntes Gro det fikk være nok. Norge kom inn bakveien.

Den politiske klassen nekter å anerkjenne folkets dom som legitim. Det kommer mest tydelig til syne i de to landene der folket har reist seg: britene og amerikanerne. Det er ikke tilfeldig at det er disse to landene som klarer å beseire en sentralisert overnasjonal maktkonsentrasjon: Britene utviklet Magna Carta, som la bånd på kongens makt så tidlig som i 1215: Folket skulle høres. Amerika er den mest suksessfulle republikk i historien, med en konstitusjon som har lært av Europas feil: Staten måtte ikke bli for sterk! De som kom til det nye kontinentet, måtte bli amerikanere – i skinn og sinn. Deres røtter kom i annen rekke og hadde ingen plass i det nasjonale. Det nye eksperimentet i Europa gjorde det motsatte: Mennesker fra totalt forskjellige kulturer og religioner ble oppfordret til å dyrke sine røtter – i det offentlige. Er det noe rart at det gikk galt?

Men fremdeles nekter politikerne å innse at det er de som bærer ansvaret. I stedet har de lagt skylden på folket. De har avskaffet tradisjonen – folkets eierett til landet og dets egen historie.

Det er dette Brexit og Trumps Amerika handler om.

Større kan det ikke bli.

De nordiske land har tradisjonelt sett vestover. Vi utviklet en tingkultur som har mye til felles med den angelsaksiske. Men denne tradisjonen skal det ikke snakkes for mye og for høyt om, siden den minner folk om at det er deres historie.

Eliten bor i de store byene, og der dyrker de en tro på at deres verden er den eneste mulige. De får sjokk hver gang de oppdager at flertallet mener noe annet.

Et nederlag for mediene

Valgskredet for Boris Johnson var også et nederlag for NRK, TV2, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen etc.

Folket står alene, akkurat som i 1972. Folket må stille seg følgende spørsmål: Er Norge som nordmenns hjem verdt å forsvare? De andre har sine hjem som de reiser tilbake til. Vi har bare ett. Vi akter ikke å gi det fra oss.

Dét må folk tørre å si: Du må gjerne bli. Men dette er nordmenns hjem. Slik gjør vi det her. Vi synger julekvad.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.