Kommentar

Antifa var ikke fornøyd med valgresultatet og ville vise det. De marsjerte mot Downing Street. Så langt kom de ikke. Foto: Guilham Baker/Zuma/Scanpix

Britenes parlamentsvalg er et tidssignal om at Europas frigjøringskamp er startet.

Folk i Storbritannia følte at de hadde fått nok av nasjonalt umyndiggjørende fremmedstyre da flertallet i folkeavstemningen for tre og et halvt år siden vedtok å få landet ut av EU. Senere har det britiske statsstyret vært preget av vedvarende kaos.

Nå er det ryddet opp. Det konservative partiet oppnådde under statsminister Boris Johnsons ledelse et valgresultat på linje med Margareth Thatchers storhetstid for 40 år siden. Labour fikk sitt dårligste valgresultat på 84 år. Partiet var uten klart standpunkt og har dessuten gjort seg rasistisk ved å eksponere antisemittiske holdninger. Det norske Arbeiderparti ledes også av en tåkefyrste og bør lære av britene hva det fører til når et parti vingler fra side til side under meget svak ledelse.

En britisk velger som ble intervjuet på NRK Dagsrevyen fredag kveld, omtalte valget som «The Battle of Britain II». Som mot Luftwaffe i 1940 vant det britiske folk oppgjøret med fremmedveldet. Om noen uker er Storbritannia ute av EU.

«Get Brexit done», appellerte statsminister Boris Johnson, som på kort tid har skaffet seg stor autoritet. Og folket fulgte ham. Det gjorde finansmarkedene også. Pundet steg umiddelbart i kurs da børsene åpnet fredag.

Men dette handler ikke i første rekke om økonomi, det gjelder en nasjons selvbestemmelsesrett – om retten til å være herre i eget hus. EUs opprinnelige tanke om å integrere gamle fiendelands økonomi i hverandres, slik at krig ble umulig, var en genial idé. Den gangen var EU en ramme for mellomfolkelig samarbeid.

Men så utviklet EU seg til noe annet – fra et nasjonenes Europa til en prosess som uvegerlig leder til i praksis å bli en gigantisk nasjonalstat – styrt fra Brussel av folk som aldri har fått sine posisjoner i frie valg, og som tvinger nasjonalstatene til å utøve en politikk i strid med folkemeningen og folkets valgte representanter.

EU fremstår i dag som det en fransk statsviter nylig betegnet som «en koloss som ikke klarer å knytte sine egne skolisser». EUs løfter er illusoriske. Den økonomiske veksten er så lav at den av verdens kontinenter bare er større enn Antarktis’. Arbeidsledigheten er langt høyere enn for eksempel i USA og Norge. Krigen er rykket inn i Europa i form av terror fra folk som har trengt seg inn utenfra. Det er voksende sosial uro. EU er ingen suksess, men en fiasko med lav vekst, stor utrygghet og voksende frykt.

EU er et autoritært system som ønsker å tvinge land i Sentral-Europa til å slå inn på en islamsk retning. Brussel truer med represalier mot land som nekter å ta imot horder av islamister fra Asia og Afrika. Land som i et halvt århundre ble fjernstyrt fra Moskva, har nå fått autoritetene i Brussel på nakken.

Når EU-økonomien gjør at overføringene til land som Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn etter hvert blir borte, vil lysten til å fortsette som husmann under Brussel svekkes. EU-glansen falmer. Det er påfallende at et land som har startet samtlige verdenskriger nå oppkaster seg til moralsk og politisk veileder for andre nasjoner.

Folkestyre og nasjonal selvbestemmelse er to sider av samme sak. Det er nasjonalstaten som er rammen rundt folks liv, ikke en fjern konstruksjon i utlandet.

Britene har vist veien. Etter hvert vil flere land følge etter. Den europeiske frigjøringskampen er innledet.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!