Gjesteskribent

Norske medier er overbevist om at de vet best hva som foregår i Israel, bedre enn israelske velgere som gang på gang gjenvelger en statsminister de har dømt nord og ned. Derfor heter det hver gang at Israel tar et nytt skritt mot høyre. Ikke at de selv tar et skritt mot venstre. Man må spørre seg om ikke Israel snart faller utfor stupet så mange skritt mot høyre de har tatt i årenes løp?! Sara Benjamin ser på Bibi ved Vestmuren. Bildet er tatt etter forrige valg 18. mars 2015. Foto: Ronen Zvulun/Reuters/Scanpix

Norske mediers dekning av parlamentsvalget i Israel for noen dager siden var en selsom opplevelse.  De håpet så intenst at Benjamin Netanyahu skulle tape valget og måtte gi fra seg vervet som statsminister at de satset alle kort på at hans hovedopponenter, en koalisjon bestående av tre pensjonerte generaler og en venstrepopulist, skulle vinne.  

Vi må konkludere med at hverken NRK eller TV2 greide den jobben de er betalt av sine kunder for å gjøre.  Deres korrespondenter, Solberg og Jørgensen, opptrådte mer som politiske åndemanere enn som objektive journalister, og bidro til at nordmenn fremdeles sitter igjen med et vrengebilde av Midtøstens eneste demokrati og dets eventuelle muligheter for en fremtidig forsoning og fred i landet.

Mens verdens ledere gratulerte statsminister Netanyahu med valgseieren, var vår egen statsminister Erna Solberg opptatt med helt andre ting.  I sin bekymring over at britene i en folkeavstemning har besluttet å melde seg ut av EU, lanserte hun et håp om at utmeldingen, brexit, må bli avlyst.  Hennes hovedanliggende er de mange problemer dette vil kunne medføre for norsk handel og næringsliv.  De problemene en slik avlysning vil måtte ha for demokratiet både i Storbritannia, Norge og i resten av Europa, falt det henne ikke inn å reflektere over.

Vi har ikke registrert at norske medier har vært særlig opptatt av Norges tette forhold til EU og hvordan EØS-avtalen i sin tid kom i stand etter at folket i valg to ganger hadde avvist tanken om medlemskap.  EØS-avtalen om ubegrenset adgang til EFs indre marked kom i stand tidlig på 1990-tallet uten at hverken folket eller deres folkevalgte fikk være med på prosessen som foregikk uten offentlig innsyn på «høyt nivå» i Gro Harlem Brundtlands byråkrati.  Praksisen med å «avlyse demokratiet» kan derfor sies å ha vært en tradisjon i forholdet til EU lenge før Erna Solberg kom til makten.

Det demokratiske underskuddet i EU har flere ganger kommet til uttrykk også gjennom nordmenns skepsis til EØS-avtalen, som av mange oppfattes som en udemokratisk tvangstrøye som tvinger Norge til å godta mer overstyring fra Brussel enn hva som tjener norske interesser.  Er dette en pris demokratiet må betale for fri handel med en organisasjon som EU?

Et annet forhold som peker i samme retning er den behandling man gir statsledere som står opp for sine nasjoner og beskytter dem mot overstyringen fra Brussel.  Ungarns statsminister Viktor Orbán opplever nærmest å bli mobbet og frosset ut fordi han ønsker å ta vare på ungarernes kultur og velferd.  Fra norsk side følger man opp denne politikken ved å gå inn for at hans parti skal ekskluderes fra samarbeidet.  

I Norge er det statsminister Erna Solberg som fronter fiendtligheten mot de konservative ungarerne som ønsker å ta vare på sin nasjons etniske og kulturelle særpreg, og Solbergs svenske meningsfelle, Anna Maria Bildt, er så engstelig for en mulig spredning av nasjonalkonservativt tankegods i Europa at hun karakteriserer den ungarske statsministeren som «et virus  I Norge ville et slikt utsagn sannsynligvis være lovstridig.

Når vi ser hvordan våre ledere og deres medier forholder seg til sine egne nasjoners selvoppholdelsesdrift i en verden som i økende grad preges av mislykket multietnisk og flerkulturell utvikling, blir det et paradoks at de samtidig ikke synes å ha forståelse for at det jødiske folk faktisk har greid å skape et fungerende flerkulturelt og multietnisk samfunn innenfor den jødiske staten Israel.  

Det israelske valget var en suksess både for demokratiet og for muligheten for en gradvis utvikling i retning av et fredeligere forhold mellom den jødiske staten og dens arabiske naboer.  Det blir ikke fred i Midtøsten på lang tid ennå, men overgangen til resultatorientert realpolitikk som erstatning for de urealistiske drømmene som har preget de siste tiårene er et viktig skritt i retning av fred, noe også USAs president Trump har bekreftet.  

Det er foreløpig ikke mange som har våget å følge USAs åpne erkjennelse av realitetene i Midtøsten og hva som er en realistisk tilnærming til en eventuell fred i regionen.  Fortsatt forsynes terrorister med penger, våpen og politisk støtte.  Det kommer ikke til å skape mer fred i fremtiden enn det har gjort hittil.  Her hjemme bør vi kanskje begynne med å evaluere vårt eget bidrag til fredsprosessen.  Hva har vi oppnådd etter mer enn 25 års innsats.  Tør vi erkjenne at det var en fiasko som bør avsluttes fordi det viser seg at vi ikke forstår Midtøsten, eller er også den demokratiske muligheten avlyst?

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Les også

-
-
-
-
-
-