Kommentar

Går vi bakover i tiden, entrer vi historien. Går vi andre veien, åpner fremtiden seg. Hvordan henger nåtiden sammen med det som enten ikke er lenger eller som ennå ikke er?

 Svaret på spørsmålet vet jeg selvfølgelig ikke, men man kan oppnå innsikt også ved å tenke over problemer man ikke evner å løse. Jeg vil prøve meg på en slik refleksjon med utgangspunkt i hvordan vi oppfatter en bestemt historisk periode, tiden da antikken gikk over i middelalderen. Særlig er det konflikten mellom Europa og den nye religionen som ekspanderte så voldsomt på 600- og 700-tallet både i Lille-Asia, Nord-Afrika og Sør-Europa, altså islam,  jeg ønsker å dvele ved. Forholdet er jo ikke helt uten ømme punkter enn i dag skulle man kunne si med en formulering som burde gjøre meg til en sterk kandidat til ukens understatement-pris.

 

La oss ta utgangspunkt i et George Orwell-sitat fra hans mest kjente dystopi, ”1984”: ”Who controls the past, controls the future; who controls the present, controls the past.” Dette var et av slagordene i den oligarkiske kollektivismen (fåmannssamvelde er kanskje en brukbar oversettelse i Orwells ånd?) bokens hovedperson, opprøreren Winston Smith, levde under, ved siden av andre utsagn som ”War is peace”, ”Freedom is slavery” og ”Ignorance is strength”. Visdommen i sitatet er tidløs og gjør seg også gjeldende i vurderingen av nær 1500 år gamle historiske stridstemaer.

 

Hvor nært ”før”, ”nå” og ”senere” er knyttet til hverandre forståelses- og følelsesmessig slo meg da jeg nylig leste Emmet Scotts ”Mohammed and Charlemagne: The History of a Controversy” og også gikk til bestilling av John J O’Neills samtidige bok med tittelen ”Mohammed and Charlemagne” (sistnevnte er ennå ulest, men jeg har skjønt av nettomtalen at Scott og O’Neill stort sett forfekter de samme synspunktene). Bøkene omhandler altså et av de riktig store historiske spørsmålene, hva som forårsaket Romerrikets fall og dermed, indirekte, at antikken gled over i middelalderens første og mørkeste halvdel. Tolkningen av hendelsesforløpet har alltid vært omstritt, men ble lenge sett på som et eksklusivt historiefaglig problem. I dag er spørsmålet langt mer politisk ladet enn det var for hundre eller endog bare et par tiår siden. Så mye og brått har perspektivene endret seg i vår levetid.

 

I år 410 etter Kristus ble Roma tatt av Alaric og hans krigere, og 66 år senere ble byen enda en gang erobret av en annen barbar, Odoacer. Tradisjonelt har man derfor med en spissformulering sagt at Romerriket varte i 1000 år og falt 4. september 476, selv om det østromerske riket med sete i Konstantinopel forble en mer eller mindre dominerende spiller i enda et milennium før også det bukket endelig under da osmanerne (eller ottomanerne, kort sagt tyrkernes forløpere) 29. mai 1453 lyktes med det siste av mange erobringsforsøk mot restene av den gamle stormakten.

 

Etter det vestromerske rikets fall fulgte en nedgangstid som varte i flere hundre år, middelalderen. Slik er det i alle fall standardhistorien blir fortalt, men når, hvordan og hvorfor begynte egentlig forfallet? Hva drev det fram? Stort sett er det de germanske erobrerne som har fått bære hovedskylden, men bøkene nevnt ovenfor hevder et alternativt syn som først ble fremmet på 1920-tallet av den belgiske historikeren Henri Pirenne. I Pirennes tese vedrørende overgangen fra antikken til den etterfølgende nedgangstiden har på mange måter araberne overtatt germanernes skurkerolle. Her er hovedpunktene i hans tenkning:

 

I følge Pirenne ledet ikke folkevandringstidens gjentatte germanske angrep på og til slutt seier over Romerriket til noe umiddelbart samfunnsmessig sammenbrudd, snarere var det så at de relativt fåtallige erobrerne fort smeltet inn i kulturen de møtte, tilegnet seg den så vel som språket og var mer enn fornøyde med å gli inn som ledende patrisiere i de eksisterende strukturene. Samfunnet fortsatte altså mer eller mindre uendret etter germanernes erobringer i det 5. århundre i enda et par hundre år til godt ut på 600-tallet før en brå knekk i utviklingskurven oppsto: Nå stoppet ikke bare utviklingen opp, den ble reversert og den tidlige middelalderens mørketid satte inn.

 

Scott (hans bok ble omtalt og sammenfattet tidligere på document.no her ) og O’Neill bygger sin støtte til Pirennes historierevisjon særlig på den betydelige mengden arkeologiske funn som er tilkommet siden første gang Pirennes idéer var oppe til diskusjon, og som de sier ikke støtter den tidslinjen de fleste har vært enige om inntil nå. Den brå nedgangen, viser arkeologidata, inntraff fra noen tiår inn på 600-tallet (ikke før!) og omfattet hele området rundt Middelhavet. Den sammenfalt tidsmessig med bølgen av islamske eller arabiske erobringskriger i hundreåret etter Muhammeds død (år 632) og ble etterfulgt av et varig og markant forfall som er arkeologisk uomtvistelig (mengden verdifulle artefakter fra de 300 årene mellom det 7. og det 10. århundre er vesentlig mindre enn det man finner fra tiden før og etter, høymiddelalderen).

 

Selvsagt var de direkte krigene mellom araberne – etter hvert støttet av ikke-arabiske nyomvendte i større og større antall – og den stedlige befolkningen (de fleste kristne både i Afrika, Asia og Europa svarende til Romerrikets gamle område) av betydning. Det er også mulig at forutgående pestsykdom, klimaforandring og kriger med andre (germanere mot romere i vest, persere mot romere i øst for å si det enkelt) spilte en rolle, Scott benekter ikke det, men alt slikt hadde man sett også før uten at bunnen hadde falt ut under samfunnet. Hva var det nye og unike? Blant flere poenger nevner Scott tre som jeg ikke tidligere har vært nok oppmerksom på, men som han tillegger stor betydning.

 

Araberne var nomader uten sans for å ta hånd om jorden for slik å sikre også neste års avling. De lot sine dyr snaubeite landet de kom til, også de fastboendes åker og eng (eierne var jo uansett vantro som de nye herrene kunne behandle mer eller mindre som de ville), og er det noe geiter kan, så er det å snaugnage. Dermed ødela man i løpet av forbausende kort tid den dyrkede marken langs den afrikanske og asiatiske middelhavkysten, erosjonen satte fart og fruktbar mold ble erstattet med sand. Der man før hadde netto overskudd av mat, fikk man nå ørken. Jordbruket klarte ikke lenger å brødfø store mengder mennesker som arbeidet med annet enn ren selvberging, og tidligere stolte og fremgangsrike bysamfunn øst og sør for Middelhavet forsvant for alltid ut av historien.

 

Der man ikke direkte kom under arabernes åk, altså i nord, merket man ikke bare den økonomiske nedgangen hos sine tidligere handelspartnere, men fredelig skipstrafikk så vel som kystsamfunnene selv begynte å bli utsatt for omfattende og gjentagne plyndringsraid. Den muslimske piratvirksomheten var massiv og svært langvarig (hvit slavehandel var bare ett aspekt ved den) og førte blant meget annet også til et endret bosettingsmønster langs kysten. I stedet for rike jordbrukssamfunn i lavlandet helt ute mot havet fikk man nå en tilbaketrekning til sikrere terreng, typisk til områdene like under festninger på bakketopper der man kunne være trygg, iallfall tryggere, for plyndringstoktene. Nettopp slike høytliggende festninger er jo typiske for middelalderen, og det store antallet i Italia og andre middelhavsland viser hvor omfattende den bosettingsmessige omstruktureringen var. At dette var kostbart og tidkrevende, er selvsagt; det tærer på overskuddet å måtte verne seg mot alvorlig fare hele tiden.

 

Et viktig element i forvandlingen av Europa inn mot middelalderen var et dramatisk fall i lese- og skrivekyndighet blant folk. Scott gir en materialistisk forklaring på dette som jeg synes står til troende: Man fikk ikke lenger innført nok papyrus fra Egypt. Store mengder papyrus ble brukt under senantikken, men nå tørket importen inn og folk hadde ikke lenger noe å skrive på til en overkommelig pris. Pergament var vesentlig dyrere, men måtte overta rollen som ”papir”. Virkningen var ødeleggende og minner enda en gang om hvor fort det kan gå nedoverbakke med et samfunn, også intellektuelt.

 

Trass i at jeg opp gjennom årene har lest temmelig mye om antikken – og som en del av dette også et og annet om tidlig europeisk middelalderhistorie – var Scotts bok en øyenåpner for meg på mange måter. Jeg har alltid tatt det for gitt at det var germanernes stadige anfall og til sist erobring av det vestromerske riket som brakte den gamle verden i kne; det var dette jeg lærte på skolen. Scotts, og før ham Pirennes, argumentasjon om at islams erobring av store deler av kysten til det som nå ikke lenger var mare nostrum (vårt hav), spilte en avgjørende rolle for nedgangen, fortoner seg plausibel. Det forbauser meg at synssettet ikke presenteres oftere i standardbøker om perioden. Det forbauser meg også – om enn bare litt, man blir jo lutret med årene – at jeg ikke av egen tanke selv har maktet å se den åpenbare sammenhengen som byr seg fram: Araberne kom, og mørket satte inn.

 

Men når så er sagt, vil jeg også komme med noen advarsler til meg selv så vel som andre document.no-lesere. At noe er plausibelt, betyr ikke nødvendigvis at det er sant. Post hoc ergo propter hoc (”etter dette, altså på grunn av dette”) er en klassisk tankefeil om kausalitet. Araberne strømmet utover langs Middelhavets kyster og la land og folk under seg, men dette beviser i og for seg ikke at de forårsaket antikkens kollaps. De kan i all hovedsak ha fylt et maktvakum (skapt av at det romerske samfunnet falt sammen av ulike andre gode grunner; dette har jo hittil vært standardforklaringen). Men årsaker kommer alltid før virkninger, aldri etter, og det er her Scott og O’Neill mener at nyere og mer presis datering av arkeologiske funn gir Pirenne rett.

 

Man skal videre være konstant oppmerksom på faren for å la eget livssyn spille over slik at man velger å tro på de historiske forklaringene som passer best med det egne synet på dagsaktuelle konflikter. Jeg er selv ytterst skeptisk til islam som religion og politisk ideologi (det er uomtvistelig at den fungerer på begge måter) og tar skarpt avstand fra de outrerte variantene som gir seg utslag i islamisme. Da er det lett å legge skylden på araberne og muslimene også for mangt og meget som skjedde for svært lenge siden, for det er ingen tvil om at historien preger synet på nåtiden og vice versa, som Orwell uttrykte det så forbilledlig. Med teskje og enda en gang: Man skal prøve å unngå at egen ideologi avgjør historiske stridsspørsmål. Det kan være Pirenne, og etter ham Scott og O’Neill, har feil eller overdriver; dette er primært historiefaglige spørsmål som de kvalifiserte får fortsette å diskutere seg imellom.

 

Men advarslene ovenfor slår begge veier; det kan meget vel hende at også den tidligere standardforklaringen var preget av tidsånden i uakseptabel grad. Den som innbiller seg at ideologisk ståsted ikke påvirker både temavalg så vel som konklusjoner i all annen forskning enn den aller ”hardeste” (kjemi, fysikk), er naiv. Sammenhengen er særlig tydelig innen samfunnsvitenskapene (tør man eksempelvis minne om et kjent norsk TV-program om kjønnsforskning?) og gjør seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt. Ønsker man å studere rollen islam spilte for antikkens fall, i utviklingen av middelalderen eller for dannelsen av det moderne Europa, så tråkker man inn i et vepsebol der ingen observatør, ei heller de som kan smykke seg med fine akademiske titler, er helt uhildet.

 

Før Romerriket ble en kraft å regne med og nesten 1000 år innen dets fall ble moderne historieskrivning født i og med Herodots beretninger om krigene mellom perserne og grekerne. Han var en klok og balansert mann som visste at ting kunne sees fra ulike synsvinkler. Likevel er hans eget synssett umiskjennelig gresk, for han var selv greker.

 

Herodot er blitt kalt ikke bare Historiens far, men også Løgnens far. De samme fakta kan tolkes ulikt avhengig av betrakterens ståsted. Én manns frigjøring kan være en annen manns okkupasjon. Ingen kan fullstendig unnslippe samtidens dominerende betraktningsmåter, enten de kommer til uttrykk gjennom propaganda eller er av det mer ubevisste slaget.

 

Nåtiden skiller seg ikke fra fortiden i så måte, og Norge skiller seg ikke fra andre land. Man skal vokte seg for å hengi seg til konspirasjonsteorier hva gjelder tolkningen av samtidens så vel som historiens stridsspørsmål, men man skal heller ikke være lettlurt. Det er ingen dyd å være dum.