Sakset/Fra hofta

Nick Cohens nylig utgitte You Can’t Read This Book: Censorship in an Age of Freedom må sies å være rett bok i rett tid. Den engelske journalisten og forfatteren undersøker hvorvidt diktaturenes fall og fremveksten av nye kommunikasjonsformer har resultert i større ytringsfrihet, og finner at det frie ordets fiender ofte lykkes bedre i dag enn for en generasjon siden, mens dets venner opplever å ikke bli publisert, å bli saksøkt, å miste jobben og å bli drept.

 

Cohen viser også hvordan trusler, selvsensur og sosial kontroll i praksis gjør ytringsfriheten til en rettighet som ikke utøves i det omfang den burde, altså omfanget som kreves for dens opprettholdelse, hva enten det er aviser som er redde for søksmål fra rikinger, yrkesutøvere som unnlater å ta opp kritikkverdige forhold i egen bransje for ikke å ødelegge karrieren, eller personer som avstår fra å si det de mener av frykt for å bli truet eller stemplet. Sensuren er etter forfatterens mening både religiøs, økonomisk og politisk, og han har viet bokens tre deler til disse temaene.

Når det gjelder oppfatningen om at nettet har resultert i større ytringsfrihet, bemerker Cohen at det ikke spiller all verdens rolle om noen f.eks. forteller noe ubehagelig om en maktperson på obskure nettsteder, så lenge ideen ikke sprer seg tilstrekkelig blant autoritative kommentatorer til at noen tar affære som følge av informasjonen. En ytret sannhet som ikke gir noen gjenklang fordi alle som lytter er for redde til å si seg enig, får knapt flere konsekvenser enn om den aldri var blitt sagt. Teknologien er altså ikke nok til å garantere friheten, det behøves fortsatt personlig mot hos den som i kraft av en viss posisjon har noe å tape. Frie samfunn forblir frie fordi folk fortsetter å forsvare sin frihet, og ikke bare lever på rentene av forfedrenes forsvar.

I bokens første del går Nick Cohen på ny igjennom Rushdie-saken med sjelden og nødvendig grundighet, og viser i lys av det som er skjedd siden hvordan den er et vannskille i forsvaret av det frie ord. Gjennom eksempler og argumentasjon etterlater forfatteren ingen tvil om at ytringsfriheten faktisk er blitt betydelig svekket, kanskje mest av alt takket være den avvisende holdningen til og sosiale utstøtelsen av personer som trues for å ha sagt eller skrevet sin hjertens mening eller under enhver omstendighet noe som ikke falt i smak hos hevnlystne krefter (for Salman Rushdies vedkommende resulterte kjøret mot ham også i et ruinert ekteskap). På dette punktet siterer Cohen den engelske 1800-tallsfilosofen John Stuart Mill, som man skulle tro beskrev samtidens Europa i første kapittel av sin udødelige On Liberty:

[Society] practises a social tyranny more formidable than many kinds of political oppression, since, though not usually upheld by such extreme penalties, it leaves fewer means of escape, penetrating much more deeply into the details of life, and enslaving the soul itself.

De sataniske vers ble epokegjørende fordi den viste at det ikke lenger fantes noe fristed fra den muslimske fundamentalismen, og fordi bevisstheten om dette med tiden — og den kraftig økende innvandringen — ikke bare fikk folk til å kneble seg selv, men også til å anvende hyklerske dobbeltstandarder og angripe enhver som ikke gjorde noen av delene. Dette merket man kanskje ikke fordi bokbransjens, sivilsamfunnets og myndighetenes forsvar av Rushdie med visse celebre og skammelige unntak var nokså robust, hvilket ikke gjentok seg ved senere anledninger.

For noen av Rushdies kritikere var det så maktpåliggende å sable ham ned for å ha krenket religiøse tabuer, at de tilsynelatende ikke trodde at vanlige muslimer fint kunne leve med denslags litteratur, eller at den sågar kunne være et verdifullt tilskudd til en mer kritisk strømning innenfor deres egen religion. Det ulykksalige var at denne tilnærmingen skulle bli den dominerende, langt mer nedlatende overfor muslimer som den i realiteten var, og identisk med fundamentalistenes. I kombinasjon med feigheten overfor truslene og moralismen overfor modigere personer, ble den et forferdelig heksebrygg som forgiftet hele samfunnet, som ikke lenger visste hvordan det skulle forholde seg til moderne og opplyste muslimer. Resultatet ble at man ignorerte dem, og valgte seg dialogpartnere blant mørkemenn — et fenomen vi fortsetter å observere til denne dag, foruten nærmest daglig å smake dets bitre frukter.

Samfunnsdebattanter, journalister, politikere, geistlige og intellektuelle begynte altså å sensurere seg selv i større grad enn tidligere, men lot samtidig oftest som om de ikke gjorde det. Kritikk av det ikke helt godmodige slaget rettet de dermed mot enhver som de visste ikke ville reagere med vold, en kostnads- og risikofri form for posering som ikke levner dem mye ære. De sluttet å la seg skandalisere av islamistenes fremferd i Islamistan da det gikk opp for dem at Islamistan var kommet hjem til dem. Mens man i sin tid ristet på hodet av de innpakkede kvinnene i Khomeinis Iran, og fritt kalte de rabiate mennene TV-bildene viste fra samme land for «gærne», logret man for begge en knapp generasjon senere da de var kommet hjem til oss. Det blir en smakssak om man kaller fenomenet for intellektuell flukt eller intellektuelt svik.

(forts.)

Boken kan kjøpes hos Amazon via boksnurreren på forsiden.