Sakset/Fra hofta

I sin videre omtale av den religiøse sensuren dveler Nick Cohen lenge ved den indiske billedkunstneren Maqbool Fida Husain, som pådro seg hindunasjonalistenes vrede da han ikke hadde noen betenkeligheter med å portrettere hinduistiske gudinner i utfordrende positurer, samt Sherry Jones’ ublide møte med den politiske korrektheten i akademia.

Sistnevnte hadde skrevet en bok kalt The Jewel of Medina, som nærmest var et motstykke til De sataniske vers, ettersom den tegnet et kjærlig og kledelig retusjert portrett av Muhammed og hans kone Aisha. En professor i Midtøsten-studier i Texas dømte boken nord og ned, og advarte Random House om at utgivelsen kunne utløse voldelige reaksjoner. Kort tid etter valgte da også forlaget å la være å publisere den. Da et britisk forlag gav ut boken i stedet, ble huset til forleggeren påtent. Betegnende nok var det en muslimsk medarbeider i Wall Street Journal som skrev at hun gjerne skulle ha lest Jones’ bok, da hun ikke hadde noe imot at den “brings islamic history to life”.

I sin analyse av akademias rolle i saker som dette hevder Cohen at sekstiåtternes likhetstanker er gått så langt at islams meritter blir overvurdert og dets feil ignorert. Denne overdrevne og misforståtte beskyttelsestrangen passer ekstremistene som hånd i hanske, og dermed står kritiske muslimer venneløse tilbake. Spillerommet dette gir ekstremistene får ofte ubehagelige konsekvenser uten at det avføder noen særlig oppmerksomhet. Forfatteren skriver om en islamistisk student som lett og uanstrengt fortalte en professor ved University College London (UCL) at han skulle drepes fordi han ikke trodde på Gud. Ikke akkurat der og da, men ved en passende anledning.

Nervøsiteten man ved samme institusjon la for dagen stilt overfor lettkrenkede muslimer fikk også de mest absurde uttrykk. Etter FBIs arrestasjon av UCL-studenten som ville sprenge Northwest Airlines’ fly på vei fra Amsterdam til Detroit i luften, spurte noen journalister UCL hvorfor de ikke hadde gjort mer for å bekjempe ekstremismen. Til svar fikk de at alt oppstyret omkring saken næret islamofobi. Senere ble universitetets kritikere fortalt at det var de som var sakens egentlige møkkamenn.

Cohen unnlater ikke å omtale historien om Ayaan Hirsi Ali, mordet på Theo van Gogh og den danske karikaturkrisen. Alt dette er naturligvis godt kjent, men Cohens gjenfortelling gjør at man ser dem klarere på litt avstand. Forfatteren skriver akkurat så detaljert at alle vesentligheter kommer med, her finnes ikke en overflødig opplysning.

Påminnelsen om disse tingene er nyttig i en tid hvor den daglige strømmen av søppelinformasjon gjør offentligheten dement. Vi har godt av å huske at det ikke bare var en vond drøm. Men Cohen gjør mer enn bare å gjenoppfriske minnet. Han får oss til klarere å innse hvor betydningsfulle disse sakene var. Det er blikket hans som er så skarpt at han hjelper leseren med å oppdage den røde tråden som går fra Salman Rushdie og gjennom de tallrike kjente og mindre kjente historiene, helt frem til i dag. He’s connecting the dots.

Fremstillingen blottstiller den utrolige passiviteten Vesten har vist mens det gjennom flere tiår har utspilt seg et drama vi ikke har forstått. Cohens fortjeneste er blant annet at han klarer å synliggjøre hva som står på spill. Det er så man klandrer seg selv for ikke å ha sett klarere hva som har foregått: Gjentatte, systematiske angrep på våre viktigste friheter. Vi har latt det skje, vi har stått som noen tosker og måpet, slik man gjorde da nazistene marsjerte i Oslo i april 1940.

Men da man hadde kommet noenlunde til hektene mentalt og forstod hva som var skjedd, klarte ikke nazistene å invadere sinnet. I dag er sinnet svakt, dorskt og uten forbindelseslinjer til historien, og den åndelige invasjonen får pågå nesten uten motstand. Fraværet av motstand og den resulterende selvsensuren gir sågar en bedragersk følelse av ro og sorgløshet.

Det er lite som gleder Cohen mer enn personer fra undertrykkende regimer som kommer til Vesten og feirer frihetene der, og lite opprører ham mer enn påtatt liberale venstrefolk som ikke bare avviser slike personer, men også omfavner deres fiender. Men det er ikke godt å si om det er høyre- eller venstresiden han finner mest klanderverdig.

Forfatteren tar et voldsomt oppgjør med English Defence League på grunnlag av omstendigheter han selv har vært vitne til. Ved en anledning holdt Islam4UK en demonstrasjon, og der var motdemonstrasjoner fra såvel EDL som Muslims for Secular Democracy. Ledsaget av en kvinne fra sistnevnte organisasjon gikk Cohen siden inn på en pub, bare for å oppleve EDL-medlemmer som ikke tålte nærværet av den uhyre velintegrerte muslimske kvinnen, men spyttet på henne og ropte at hun kunne pelle seg tilbake til Pakistan.

Les også

-
-
-
-
-
-