Kommentar

Den 3. juli 1991 ble den kjente oversetteren Ettore Capriolo oppsøkt i sitt hjem i Milano av en mann som hadde uttrykt interesse for et av hans arbeider. Det ble nokså raskt klart at det hverken var Hemingway eller Le Carré som interesserte vedkommende, som hadde presentert seg som iraner, men snarere Salman Rushdie, hvis bok De sataniske vers var blitt oversatt av den ca. seksti år gamle italieneren to år i forveien.

I egenskap av oversetter var Capriolo en av dem som hadde bidratt til å bringe Rushdies bok ut til offentligheten, hvilket gjorde at han var omfattet av ayatollah Khomeinis fatwa: Døden var straffen Irans statsleder ti år etter den islamistiske revolusjonen i landet hadde beordret for å ha medvirket til dette etter sigende blasfemiske verket, uansett på hvilken måte eller hvor de angjeldende personene måtte befinne seg.

Den eneste personlige kostnaden ved denne verdensomspennende krigserklæringen, av mange feilaktig oppfattet som begrenset til selve utgivelsen eller i verste fall en kulturell sfære, hadde inntil da vært forfatterens frihet. Men Rushdies privilegium ble en beskyttelse som i begynnelsen ikke uten videre kom forleggerne, oversetterne eller andre involverte til del. Trusler var ikke noe nytt, og man hadde godt håp om at det ikke var noe mer i denne enn i mange andre som hadde vist seg tomme, altså noe man nokså greit kunne leve med.

Men den gang ei. Iraneren på besøk hos Capriolo spurte forgjeves oversetteren om Rushdies adresse, for deretter plutselig å gå til fysisk angrep på den ikke lenger helt unge italieneren. Etter først å ha brakt ham ut av likevekt med knyttneveslag, trakk iraneren frem en kniv fra jakken og stakk Capriolo i ansiktet, halsen, brystet og underarmene, innen han etterlot sitt blødende, men heldigvis ikke livstruende skadde offer, og la på røm.

Det var på denne dagen for tjue år siden i Via Curtatone i sentrum av Milano at den gjenoppvåknede muslimske fundamentalismen med vold begynte å håndheve sin høylydt forkynte lov på de vantros territorium i Vesten. Det var første gang på lang tid man i vår del av verden fikk en konkret demonstrasjon av at islams ambisjoner strakk seg mye lengre enn til å holde de vantro ute av egne land, bekjempe Israel og i det hele tatt gjøre livet surt for jøder, noe man hadde oppfattet som en slags logisk forlengelse av en tross alt nokså avgrenset Midtøsten-konflikt. Det skulle ikke gå lang tid før man fikk bekreftet at ambisjonene var globale.

For åtte dager etter angrepet på Capriolo betalte den 44 år gamle professor Hitoshi Igarashi ved Tsukuba-universitetet den ultimate prisen for sin japanske oversettelse av Rushdies bok. En ugjerningsmann hvis identitet ikke er kjent, oppsøkte ham den 11. juli 1991 i bygningen hvor kontoret hans befant seg, og knivstakk Igarashi til døde. Av politiets rapport fremgikk det at en vaktmester fant den døde professoren i nærheten av heisen med kuttskader i ansiktet, på halsen og hendene. Obduksjonen viste at han døde etter klokken ti om kvelden, tre timer etter at noen studenter hadde forlatt kontoret hans. Selv var han etter åstedsgranskelsen å dømme på vei hjem idet morderen slo til.

Tjuesju måneder senere var det den norske forleggeren William Nygaard — i likhet med oversetteren Kari Risvik også omfattet av fatwaen — som med nød og neppe lurte døden etter å ha blitt skutt utenfor sitt hjem i Oslo.

Kanskje var det tilfeldig at akkurat denne boken skulle bli så epokegjørende, i den forstand at den sammensmeltet og galvaniserte store deler av den muslimske verden i protest mot utgivelsen, og dermed også mot verdenen som dengang hardnakket forsvarte forfatterens ytringsfrihet. I den atmosfæren som hersket i kjølvannet av Khomeinis revolusjon i 1979, kunne det fort ha blitt en helt annen ytring som markerte islams fornyede ekspansjonisme i Vesten, noe den senere karikaturstriden gjorde nokså klart.

Når man vender blikket tjue år tilbake, er det uansett ingen tvil om at vår frihet virkelig er blitt redusert i løpet av denne tiden. Klarere er det også blitt at sammenstøtet mellom islam og Vesten kanskje mer enn noe annet vil bli en prøve på hvor sterkt sistnevnte verdsetter friheten som er igjen. Det har lenge gått islams vei, for det meste uten at folk har lagt merke til det. Og selv om den tiden riktignok ser ut til å være på hell, vil det gå en god stund ennå før den gryende erkjennelsen gir resultater.

I begynnelsen var det heller ikke mange andre enn dem som følte virkningene på kroppen som tok det hele ordentlig på alvor. Da et høyt antall muslimske brusehoder i 1989 marsjerte skrikende gjennom Oslos gater og krevde Rushdies hode på et fat, ble man enten stående og måpe av forbløffelse, eller man lo foraktelig av den ilskne nidkjærheten hos ignoranter som ikke engang kjente innholdet i boken det var tale om, og langt mindre hadde lest den. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland freste kort «Dette går ikke an!», og det som der og da nesten virket som en unødvendig overreaksjon, fremstår i ettertid omtrent som en heroisk handling, som under tilsvarende omstendigheter i dag ville ha vært utenkelig fra hennes arvtager Jens Stoltenbergs eller tidligere assistent Jonas Gahr Støres side.

Den eneste muslimen jeg selv omgikkes med noen regelmessighet for 20-25 år siden, ytret av og til — som var det den selvfølgeligste ting av verden — at hans mål var å se hele verden bli muslimsk, noe som kun fikk meg til lattermildt å lure på hva slags feberfantasier han næret. Det er rart å tenke på i dag.

Til tross for at bevisstheten om islams fremmarsj i dag er langt større, er det likevel fortsatt et ganske lite antall mennesker som betaler en høy pris for den i form av tapt liv, frihet, rikdom, jobb, ekteskap eller nattesøvn ved å ta til motmæle — mange betaler riktignok en lavere pris i form av taus, motstrebende tilpasning. For leseren er det kanskje Geert Wilders som lettest rinner en i hu i øyeblikket.

Men la oss på denne dagen sende en vennlig tanke til Ettore Capriolo, denne lærde og dannede herren som mente han kun gjorde sin plikt, og i likhet med frihetens senere forsvarere aldri har klaget sin nød, dyrket noen personlig status eller på annet vis gjort noe som helst nummer av sin skjebne.

Dette fraværet av selvopptatthet og offermentalitet gjør desto større inntrykk når man tenker over at den italienske oversetteren ikke hadde hørt et pip fra Rushdie da han en tid etter angrepet kom hjem fra sykehuset. Og den eneste oppmerksomheten han fikk fra forlaget, som i likhet med Rushdie tjente gode penger på skandalene rundt boken, var en blomsterbukett hvis verdi muligens var en tusendedel av kostnadene oversetteren bar i forbindelse med installasjon av armert dør og alarmsystem, foruten etterbehandling og avbrutt arbeid. Han er, forøvrig i likhet med sin overfallsmann, sin sivilisasjon i et nøtteskall.

 

Opplysningene om de to oversetterne er hentet fra arkivene til New York Times og Corriere della Sera.