Gjesteskribent

Tretten år er gått siden den legendarisk omstridte, italienske journalist og forfatter Oriana Fallaci døde etter lengre tids kreftsykdom, en sykdom hun omtaler som den Fremmede, et fenomen som har tatt bolig i hennes kropp – døden gestaltet  i en skikkelse hun fra time til time i varierende grad er tvunget til å forholde seg til, tidvis som følge av sterke fysiske smerter, tidvis som bevissthet om at timeglasset er ved å tømmes og at det som ennå ikke er sagt, dét må sies nå. Og det er nettopp hva hun gjorde i boken «Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen» som omsider og fortjenestefullt er utkommet i norsk utgave på Document Forlag, i Christian Skaugs språksikre oversettelse.  

Stilt overfor en tekst som kommenterer en samtid som fant sted for femten år siden, er det naturlig å spørre seg om dette dreier seg om en nødvendig utgivelse, en bok det er verdt å låne sin tid til. Med andre ord om vi har å gjøre med en tekst som fremdeles evner å kaste lys inn i vår samtid, eller i det minste belyse vår nære historie på en måte som fremdeles utgjør en forskjell.

Bokens hovedtematikk er – tilsynelatende – konflikten mellom det kristne og muslimske verdensbildet, en i utgangspunktet åndelig og intellektuell konflikt som gjennom de siste tiårs massive muslimske innvandring til Europa – av Fallaci benevnt Eurabia – har materialisert seg til å omfatte hele samfunnslegemet, på en måte som sett med Oriana Fallacis øyne varsler om en kommende katastrofe. 

Men først noen opplysninger til de som er for unge til å huske Oriana Fallaci (1929 – 2006), og til de eldre som måtte ha glemt hvem hun var.  Hun ble født i Firenze, var skjønnlitterær forfatter og antageligvis sin tids mest berømte journalist. Allerede som ung jente ble hun trukket med i foreldrenes motstandskamp mot nazistene og mot Mussolinis fascistbevegelse, en erfaring som en gang for alle ikke bare skulle komme til å vaksinere henne mot all form for autoritær tenkning, men også forme det omdreiningspunkt som skulle bli Fallacis intellektuelle ståsted i verden: Forsvaret av individets ukrenkelige rettssikkerhet. I denne sammenheng fremhever hun særlig én begivenhet fra frigjøringsdagene som så sentral at jeg velger å sitere den i sin helhet:

«Jeg var fjorten-femten år da jeg så min mor bruke nevene på en forbryterske som mishandlet de tyske krigsfangene i Via Ponte alle Mosse i Firenze. Fanger i lenker, som var brakt opp på lasteplanet på en lastebil. Lastebilen hadde stoppet ved fortauet da forbrytersken, for øvrig kona til en tidligere sekretær i fascistpartiet (hvilket sier det meste om de italienske værhanene), hadde satt i gang med å gi dem ørefiker og knyttneveslag. Vel, jeg kan vanskelig tenke meg en kvinne som på den tiden hatet tyskerne mer enn min mor gjorde. Hun hadde vært med i motstandsbevegelsen helt til dagen i forveien: De husker det? Jeg kan heller ikke forestille meg en mer elskverdig frue, en som var mindre troende til å slå noen, enn min mor. Likevel kastet hun seg over den kvinnen som en villkatt da hun oppdaget at ingen reagerte på grusomheten. Hun tok kvelertak på henne og begynte å slå henne som en gal. I ansiktet, i hodet, i magen. Og mens hun slo brølte hun: «Ynkverdige hyene, feiging! Man rører ikke en mann i lenker! En mann i lenker er hellig selv om han er en dritt som deg!» Jeg har aldri glemt det. Aldri» (side 27).

Uten å forstå denne scenen blir en skikkelse som Fallaci ubegripelig. For det hun sier er, at i det øyeblikk tyrannen, bøllen, morderen er fratatt sin makt, så har vi ikke lenger lov til å betrakte ham som en tyrann eller bølle eller morder, men som et individ som har krav på – ikke vår medlidenhet, ikke vår sympati, men på å bli stilt til straffeansvar under rettssikkerhet og human behandling. I denne forståelse av individets skiftende roller – i dette tilfellet fra maktfull til maktesløs – ligger kilden til Fallacis humanisme, og det er denne humanisme hun som journalist tar med seg til slagmarken under Vietnamkrigen, til Midtøstkonflikten, den pakistansk-indiske konflikt og Syd-Amerikas turbulente politiske forhold, for å nevne noen av de scener hun oppsøkte.

Fallacis forståelse av maktens relative vesen kommer oss i enda høyere grad til gode i hennes konfronterende intervjuer – de fleste  publisert i internasjonale aviser, senere også i bokform – med maktpersoner som eksempelvis Ayatollah Khomeini, Muammar Gaddafi, Henry Kissinger,  Deng Xiaoping og Yasser Arfat ; intervjuer som underhånden gjorde Oriana Fallaci like berømt som hennes intervjuobjekter. 

Hennes tilnærming var preget av en nærmest anarkistisk mistenksomhet overfor enhver som var kommet i maktposisjon. Det kan ha vært dette antiautoritære instinkt som sammen med hennes distinkte humanisme med årene fikk henne til å rette oppmerksomheten mot islam, og som gjorde henne til en av Vestens mest markante og uforsonlige islamkritikere, et engasjement som eksplosivt ble revitalisert etter det islamistiske terroranslag mot USA 11. september 2001.  

Engasjementet førte til tre bemerkelsesverdige bokutgivelser, hvorav Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen – utgjør det avsluttende verk. For de som har lest de to forutgående titler; «Sinnet og stoltheten» og «Fornuftens styrke», vil boken inneholde lite nytt. Men for alle andre – det vil si de fleste – vil den utgjøre et høyst interessant sammendrag med nyttige presiseringer av tidligere fremførte standpunkter, noe som i seg selv gjør denne utgivelse til en gledelig og viktig begivenhet. 

Allerede bokens innledning setter et støkk i leseren. Fallaci lister opp navnene på det ene offer for islamistisk terror etter det annet, og ved denne navngivning  – et resultat av nitidig granskningsarbeid utført i respekt for ofre hvis skjebne av det politiske establishment er forsøkt anonymisert til fordel for en falsk konsensus mellom uforenlige livssyn – ved denne navngivning – med medfølgende beskrivelse av de redselsfulle drapsmetoder det enkelte offer ble utsatt for – er det som om hver og en av disse ulykksalige skjebner blir vekket til live, ikke for å leve sine liv videre, ikke for igjen å møte sin mor og far, sin søster eller kjæreste, ikke for å gjenoppta sine studier eller sitt arbeid,  men for å dø én gang til for våre øyne, slik at vi i ettertid ikke kan si: «Vi visste ikke at det var så ille». Det er på sitt vis skakende lesning og får statsminister Erna Solbergs gjentagne utsagn om «det meningsløse og uforståelige» ved islamistisk terror til å fremstå som uttrykk ikke bare for intellektuelt søvngjengeri, men som et kynisk svik mot islamismens ofre.  

Hos Fallaci er ikke islamistisk terror meningsløs eller uforståelig. Den er en nødvendig funksjon av islamsk teologi, på samme måte som Gulag er en nødvendig funksjon av marxist-leninismen (venstresidens toleranse overfor islam beror nettopp på denne felles henfallenhet til det autoritære prinsipp). Islamistene opererer utifra et uttalt politisk mål; å undergrave Vestens demokratier med det siktemål på et gitt tidspunkt og på grunnlag av demografisk overtak, å etablere kalifatet og innføre sharia.  Dette er Fallacis grunntese og enhver politisk bevegelse eller person som omtales, blir – på godt og ondt – målt i forhold til i hvilken grad de har tatt denne innover seg. 

Fiendebildet er mangehodet: Den bornerte, venstreintellektuelle samfunnselite med sitt USA-hat, med dens  historiske knefall for kommunistiske diktaturer og nå med sin ubegrensede toleranse overfor islam og hyllest til multikulturalismen.  Konservatismen med dens søvnige flegma og manglende handlekraft. Liberalistene med deres opportunistiske forretningsmoral og manglende evne til å etablere et etisk troverdig alternativ til venstresiden.  Og – ikke minst – de nasjonalistiske strømninger som flørter med, eller likefrem bekjenner seg til fascistiske forbilder. I Fallacis øyne  er de sistnevnte for de rene dumskaller å regne og påkaller seg hennes dypeste forakt, et standpunkt som bør lede leserens oppmerksomhet mot våre dagers faktisk talt høyreekstreme – nazistene og fascistene – for hva vet hordene av snauskaller som maser om den nordiske rase om det Europa de bekjenner seg til? Hva vet de om Platon og  Aristoteles, om Jesus, Thomas Aquinas, Spinoza, Mozart og Beethoven, Dostojevskij og Tolstoy, Thomas Mann og Houellebecq, om alle disse som har vært med å forme og former vår begrepsverden og selvoppfatning? Eller – for å nevne de hjemlige forhold – hva vet de om Wergeland og Bjørnson, Ibsen og Hamsun…Grieg…om norsk historie i det hele tatt? Svaret er at de ingenting vet. Ytterste høyre makter ikke mer enn å gi en hyllest til analfabetismen, til åndsfattigdommen og brutaliteten og den grenseløse dumhet. Slik ligner deres representanter islamismens fanebærere.

Fallacis forakt for fascistene er hard som flint, og oppvokst under svarskjortenes regjeringstid som hun var, vet hun hva hun snakker om. For den som skulle være i tvil: Oriana Fallaci elsker sitt fedreland, Italia, men anser seg som bærer av den europeiske kulturarv, hun er erklært ateist, men bekjenner seg til et kristent verdigrunnlag, ikke av tro, men av intellektuell overbevisning. Og her er vi egentlig ved bokens kjerne, som ikke er angrepet på islam – det er et biprodukt -, men forsvaret av de frihetsidealer som er Vestens bidrag til historien, frihetsidealer som ikke er kommet drivende på en fjel, men som er hardt tilkjempet av individer som i mange tilfelle har ofret sine liv for at ettertiden skal kunne nyte godt av dem. Fallacis tilnærming til frihetsbegrepet er komplekst og samtidig forankret i den ene grunntese: Individets ubetingede krav på rettssikkerhet. Hun gir sin homofile venn ubetinget støtte mot forfølgelse og diskriminering, gir ham husly når det nektes ham annetsteds. Men protesterer når de homofiles organisasjoner bedriver maktfull lobbyist-virksomhet for å sikre de homofile adopsjonsrett. Da er det ikke lenger den homofile  som fortjener hennes forsvar, men barnet som blir fratatt muligheten til å vokse opp hos en mor og en far. Slik forflytter Fallaci stadig sitt antiautoritære blikk til nye posisjoner, til stor irritasjon for dem som er ved å benytte sin nyvunne frihet til å etablere nye maktkonstellasjoner for å befeste sin stilling. For Fallaci er ikke frihet et statisk dogme, men et dynamisk prinsipp, et redskap for etisk tenkning.

Hun raser og fnyser og slår i mange retninger, ofte med retoriske virkemidler som kan virke eksotiske på et mer saktmodig nordisk sinnelag. Bak alt rabalderet ligger ikke bare et sydlandsk temperament, men en ektefølt fortvilelse over den unnfallenhet hvormed Vesten møter sine utfordringer, i første rekke den islamske utfordring, den farligste etter nazismen, kommunismen og fascismens sammenbrudd.  Hun fortviler over hvordan Europa så å si aldeles frivillig legger sitt hode på blokken for en brutalt autoritær og voldelig religion ved i sin midte å inngå kompromisser og tilpasse seg foreldede standpunkter som den vestlige kultur har tatt oppgjør med og forkastet for århundrer siden. Den europeiske kulturs presumptive undergang er viet et eget avslutningskapittel, som med referanse til Johannes åpenbaring er gitt den talende tittel «Apokalypsen».

Fallacis leting etter løsninger; etter lederskikkelser med kvalifikasjoner til å begripe utfordringen Vesten står overfor, åpner for kostlige portretter av hennes samtids aktører. Eksempelvis av Silvio Berlusconi, en person hun ikke er villig til å avfeie, men som allikevel skuffer, først og fremst ved ikke å makte å etablere en overbevisende begrunnelse for sin regjerings eksistens, og dermed heller ikke en slagferdig konservativ/liberal motkraft til venstresidens kulturhegemoni, og hvis historiske sjanse til å gripe tidens utfordringer rammes – eller lammes – av Berlusconis største personlige svakhet: Den forfengelige begeistring over å se seg selv i selskap med verdens mektigste. 

Det er i det hele tatt individenes personlige egenskaper det i stor grad kommer an på for Fallaci. For individets krav på rettssikkerhet forplikter også individet selv, når andres rettssikkerhet blir krenket.  Hun har den styrke og fryktløshet at hun slår oppover i systemet og ikke nedover. Bill Clinton,  John Kerry, Yasser Arafat, Kofi Annan, Den katolske kirke – de er blant dem som får sine pass påskrevet i lite smigrende ordelag, etter først å ha blitt utsatt for Fallacis lakmustest. Men boken inneholder også et mylder av mindre kjente navn, mange fra datidens italienske politikk og samfunnsliv. Hennes ustanselige referanser til samtidens menasjeri av politiske figurer ville ha virket utdaterte på dagens lesere dersom det ikke nettopp hadde vært for hennes evne til å gjøre dem til representanter for visse holdninger  av mer tidløs karakter – unnfallenhet, forfengelighet, maktbegjær, grådighet, dumhet –  og til å sette disse karakteregenskaper inn i den kontekst som utgjør bokens tematikk. 

Det lykkes nesten hele veien, men i blant blir utfallene vel repetitive . Hadde det ikke vært for en eksepsjonell verbal slagkraft og en forfriskende giftig tunge, ville man noen steder ha falt for fristelsen til å kikke på klokken. 

Bokens form er heller ikke uproblematisk; en forfatters intervju med seg selv. Den innbyr til en muntlig-dynamisk stil som gir rom for Fallacis temperamentsfulle retorikk, samtidig som man unngår irriterende avsporinger.  Men man kunne i blant ha ønsket at forfatteren et sted i seg selv hadde funnet frem til en mer inkvisitorisk samtalepartner, en som ikke bare hadde utfordret hennes posisjoner på en mer inngående måte – eksempelvis med hensyn til islams tidligere historiske posisjoner i forhold til datidens kristne verden –  men også utvidet tematikken til å omfatte for eksempel islams katastrofale innflytelse på de muslimske lands egne økonomier, et resultat av et horribelt underskudd på oppdatert kunnskap oppstått av teokratiets pålegg om kun å studere Koranens tekster. Men fremfor alt sitter man tilbake med et uoppfylt ønske om en bredere behandling av potensielle løsninger på de problemstillinger teksten aksentuerer. For der melder Fallaci pass. Hun innrømmer at hun ikke sitter på løsningene.  Det er en ærlig sak. Men det viser også at bokens grep på vår samtid ikke er fullt så fast som man i utgangspunktet kunne ha tenkt seg. Vi som lever i dag, tretten år etter Fallacis død, etter IS foreløpige sammenbrudd og med tusenvis av islamistiske terrorister på avveie – med og uten familie – vi er tvunget til å søke løsninger. Står vi nærmere slike nå enn da Fallaci skrev ned sin samtale med seg selv?  Antagelig ikke. Og hvor kan løsningene tenkes å finnes?

Fallaci benekter eksistensen av et moderat islam. Hun understreker at islamsk teologi nødvendigvis må føre til et teokratisk despoti. Men hun innrømmer -riktignok motvillig og med mange forbehold – eksistensen av moderate muslimer. Ikke mange av dem nyter hennes tillit. For hvor lavt skal man tillate seg å legge listen for å innlemme den muslimske befolkning i vårt begrep om demokratiet? Det å avstå fra terroristiske handlinger gir ingen garanti for et demokratisk sinnelag. For – som hun påpeker – virkelig demokratisk innstilte muslimer – de befinner seg enten i en fengselscelle, i en grav eller på flukt – også fra sine egne i landene de flykter til. De er per definisjon like hjemløse i sin kultur som Oriana Fallaci underhånden kom til å oppleve seg selv i sin egen. Som leser kunne man ha ønsket seg at hun hadde benyttet anledningen til å utdype de løsningsorienterte muligheter som ligger nettopp i et slikt fellesskap dissentere imellom. Kanskje ville hun med tiden også ha gjort nettopp det, dersom ikke den Fremmede hadde stilnet hennes stemme den 15. september 2006.

 

Les også Hege Storhaugs anmeldelse av boken

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her