Oriana Fallaci døde klokken 1.05 natten til den 15. september 2006 i Firenze etter lang tids kreftsykdom. Etter en brå forverring av tilstanden elleve dager tidligere, hadde hun forlatt New York for å tilbringe den siste tiden i sin fødeby, hvor hun fra sitt vindu på Santa Chiara-klinikken de siste dagene hadde utsikt til Brunelleschis kuppel og Giottos klokketårn.
Kort tid før hun døde overtok hennes nevø Edoardo et nesten ferdig manuskript til den historiske romanen hun avbrøt arbeidet med da tvillingtårnene raste sammen. Med manuskriptet fikk han instruks om å gjøre det som var nødvendig med tanke på utgivelse. Og den 30. juli i år ble Un cappello pieno di ciliege (En hatt full av kirsebær) gitt ut posthumt, ifølge Edoardo under et striregn av skjellsord fra det hinsidige.

Det nedenstående er fra talen hun holdt i New York den 28. november 2005, etter mottagelsen av Annie Taylor-prisen hun ble tildelt av Center for the Study of Popular Culture for sitt modige forsvar av friheten. Talen ble hennes siste offentlige opptreden, og ved toårsminnet for hennes bortgang gjengis den her i tre deler.

Hoppet utfor Niagarafallene

Av Oriana Fallaci

Nåvel! En pris inspirert av en kvinne som hoppet utfor Niagarafallene (og overlevde) er tusen ganger mer dyrebar og prestisjefylt og fremfor alt mer etisk enn en Oscar eller en Nobelpris, i går fantastiske æresbevisninger gitt til personer av verdi, i dag snuskete salærer gitt til hengivne antiamerikanere og antivestlige og islamofile.
Til islams lakeier, som idet de skamløst spiller de opplyste guruenes rolle definerer Bush som en morder, Sharon en krigsforbryter, Castro en filantrop og USA «den mest blodtørstige og barbariske og skremmende makten som har eksistert i historien». Skulle jeg bli tildelt noen av disse snuskete salærene (gudskjelov en mulighet som er fjernere enn det aller fjerneste sorte hullet i universet), ville jeg faktisk saksøke juryene for ærekrenkelse og bakvaskelse. Derimot tar jeg imot denne «Annie Taylor»-prisen med takknemlighet og stolthet. Og la gå hvis jeg overvurderer mine dyder.

Jada, særlig som krigskorrespondent har jeg gjort mange hopp i løpet av livet. I Vietnam hoppet jeg for eksempel ofte ned i skyttergravene for å unnslippe mitraljøseild og lignede saker. Like ofte hoppet jeg fra amerikanske helikoptre for å nå frem til stridssonene. Ved en anledning også fra et russisk helikopter, da jeg dro fra Calcutta for å følge slaget i Dacca.
Under mine intervjuer med planetens kjeltringer, Khomeini’ene, Arafat’ene, Ghaddafi’ene et cetera, hoppet jeg også inn i Don Quixote-aktige krangler med betydelig risiko for helseskade. Og en gang hoppet jeg ut fra et vindu i Latin-Amerika for å stikke av fra det lokale politiet som ville arrestere meg. Men jeg har aldri, aldri hoppet utfor Niagarafallene. Jeg ville heller aldri gjort det. Altfor risikabelt, altfor farlig. Enda mer risikabelt enn å skrive sannheten. Farligere enn å avsløre sin uavhengighet, være en dissident (det vil si lovløs) i et samfunn som selger sitt fedreland, sin kultur, sin sivilisasjon og sin verdighet til fienden. Derfor takk til David Horowitz, Daniel Pipes, Robert Spencer. Og vær så snille å tro meg når jeg sier at denne prisen tilhører dere minst like mye som den tilhører meg. Da jeg leste at dere ville premiere Fallaci i år, spurte jeg meg faktisk: «Burde det ikke være jeg som premierte dem?» Og for å gjengjelde anerkjennelsen ville jeg dukke opp med noen medaljer og et par trofeer jeg kunne overrekke dere. Jeg kommer tomhendt i kveld, for jeg visste ikke, jeg kunne ikke vite, hvor jeg skulle kjøpe disse tingene. Med medaljer og trofeer har jeg nemlig et ringe, virkelig ringe, kjennskap. Og jeg skal forklare hvorfor.

Først og fremst fordi vi tror vi lever i virkelige demokratier, oppriktige og levende demokratier styrt av tankens og meningenes frihet, mens vi derimot lever i svake og late demokratier dominert av despotisme og frykt. Som jeg skriver i Fornuftens styrke, frykt for å tenke, og gjennom tanken komme til konklusjoner som ikke stemmer overens med konklusjonene til islamlakeiene ved makten. Frykt for å tale, og gjennom talen gi en annen bedømmelse enn den disse på listig vis har påtvunget oss. Frykt for ikke å være tilstrekkelig på linje, adlydende, servile, og slik bli utstøtt gjennom det moralske eksilet de svake og late demokratiene benytter for å bedrive utpressing mot sine borgere. Kort sagt frykt for friheten, frykt for å ta risiko, for å vise mot. «Lykkens hemmelighet er friheten, og frihetens hemmelighet er motet» sa Perikles, som visste hva han snakket om. Jeg har tatt også denne maksimen fra min bok, og derfra tar jeg dessuten forklaringen som Alexis de Tocqueville kom med for mer enn hundre og femti år siden i sin udødelige klassiker Demokratiet i Amerika. Beklager at jeg gjentar meg selv. Men for å bli hørt av de døve, eller tilsynelatende døve, er gjentagelsene aldri mange nok.

I absolutistiske eller diktatoriske regimer, skriver Tocqueville, rammer despotismen kroppen. Den rammer kroppen ved å legge den i lenker eller torturere den eller undertrykke den på forskjellige vis. Halshugninger, hengninger, skytinger, steininger, inkvisisjonens brenninger på bålet et cetera. Og på denne måten ignorerer den sjelen, som intakt kan heve seg over det martrede kjød og gjøre offeret om til helt. I de sjeledøde demokratiene, i de trege demokratiske regimene, sparer despotismen derimot kroppen mens den angriper sjelen. For det er sjelen despotismen vil legge i lenker. Torturere, undertrykke. Derfor blir dens ofre aldri fortalt det man blir i de absolutistiske og diktatoriske regimene: «Enten tenker du slik jeg gjør, ellers dør du». De blir fortalt: «Velg selv. Du kan tenke slik jeg gjør eller la være. Hvis du ikke tenker slik jeg gjør, skal jeg ikke undertrykke deg ved hjelp av noe bål. Jeg skal ikke røre din kropp, jeg skal ikke konfiskere din eiendom, jeg skal ikke frata deg dine politiske rettigheter. Du skal til og med få lov til å stemme ved valg. Men du skal aldri selv bli valgt. Du skal aldri bli fulgt eller respektert. For etter mine lover om tankens og meningenes frihet skal jeg hevde at du er uren. At du er en løgner, en lastefull, en synder, en stakkar, en sinnssyk. Og jeg skal gjøre deg til en lovløs, en kriminell. Jeg dømmer deg til den sivile død, og folk vil ikke lenger lytte til deg. Verre: For ikke selv å bli straffet, vil de som tenker som deg la deg i stikken».

Dette skjer, forklarer han, fordi man i de trege demokratiske regimene kan si alt, unntatt sannheten. Alt kan spres, bortsett fra tenkningen som avslører sannheten. For sannheten avler frykt. For ved å lese eller høre sannheten gir de fleste etter for frykten, og av frykt slår de en sirkel omkring sannheten som det er forbudt å krysse. Rundt denne reiser de en usynlig men uoverstigelig mur, stilt overfor hvilken man enten må tie eller bli med i koret. Hvis dissidenten krysser denne linjen, hvis vedkommende hopper utfor denne linjens Niagarafall, kommer tukten med lysets hastighet. Og det som gjør denne skjendigheten mulig er nettopp disse som i all hemmelighet tenker det samme som han eller henne, men som av hensiktsmessighet eller feighet eller dumhet ikke hever stemmen mot bannlysingen og forfølgelsen. Ofte er de venner. Eller såkalte venner. Partnere. Eller såkalte partnere. Kolleger. Eller såkalte kolleger. En stund gjemmer de seg i buskene. De avventer situasjonen, holder et bein i hver leir. Men snart blir de tause, og vettskremte av risikoen deres tvetydighet fører med seg, stikker de av. De etterlater den lovløse til hans eller hennes skjebne, og med sin taushet gir de sitt bifall til vedkommendes sivile død. (Hvilket jeg har erfart gjennom hele livet, men spesielt i de siste årene. «Jeg kan ikke forsvare deg lenger» sa han til meg for to eller tre juler siden, en berømt italiensk journalist som hadde skrevet to lederartikler til mitt forsvar. «Hvorfor?» spurte jeg ham bedrøvet. Han svarte: «Fordi folk har sluttet å snakke med meg. De inviterer meg ikke lenger på middag.»)

Den andre grunnen til at jeg har et ringe kjennskap til medaljer og trofeer, har å gjøre med det faktum at mesteparten av Europa etter den 11. september, er blitt et Niagarafall av mccarthyisme som i all vesentlighet er identisk med det som rammet USA for et halvt århundre siden. Den eneste forskjellen er den politiske fargen. For et halvt århundre siden ble nemlig venstresiden mccarthyismens offer. I dag er det venstresiden som gjør de andre til ofre med sin mccarthyisme. Sin mccarthyisme. I langt større grad i Europa enn i USA. I dagens Europa finner det sted en heksejakt som rammer enhver som går mot strømmen. Med en ny inkvisisjon som brenner vranglærerne ved å stoppe eller forsøke å stoppe munnen på dem. For ja: også vi har våre Torquemada’er, som deres Ward Churchill’er, deres Noam Chomsky’er, deres Louis Farrakhan’er, deres Michael Moore’er tilhørende kaviar-venstresiden. Også vi er smittet av denne pesten som synes å motstå all motgift. Den gjenoppståtte nazi-fascismens kombinerte pest: den islamske nazismen og den innfødte fascismen. Smittebærerne er de innbilte oppdragerne, lærerne og lærerinnene som sprer infeksjonen allerede i barneskolene og barnehagene, hvor det å vise frem en julekrybbe eller en julenisse med gaver betraktes som en «fornærmelse mot muslimske barn»; lektorene (og lektorinnene) som intensiverer den samme infeksjonen i de videregående skolene, samt professorene av begge kjønn som gjør den uhelbredelig ved universitetene. Basillene, den daglige indoktrineringen, gjennomført ved daglig hjernevask. For eksempel den omskrevne historien om korstogene, en historie forfalsket som i Orwells 1984. Den servile hyllesten til Koranen og ærbødigheten overfor islam, betraktet som en fredens og barmhjertighetens religion, et fyrtårn som får vår egen sivilisasjon til å ligne en sigarettglo. Og sammen med denne indoktrineringen, de politiske manifestasjonene. De latterlige marsjene, de fascistiske ytterlighetene. Vet dere hva de gjorde sist oktober, de unge radikale venstreslabbedaskene av noen studenter i Torino? De gikk til angrep på Carmine-kirken, og de svinet til dette renessansemonumentets fasade ved å skrive «Nazi-Ratzinger» (pave Benedikt XVI) med spraymaling, foruten kunngjøringen: «Vi skal henge Pisanu i prestenes tarmer». (Vår innenriksminister.) Deretter pisset de på fasaden, den samme elskverdigheten som muslimske bøller koser seg med å utøve i min by Firenze. Til slutt strømmet de inn i kirken, de skremte vettet av de stakkars tilårskomne fruene som resiterte sin aftenbønn, de smelte av en kinaputt ved alteret. Alt dette fremfor øynene på politifolk som ikke kunne gripe inn. Gjett hvorfor. Fordi i våre venstrevridde kommunehus betraktes slike udåder som en del av ytringsfriheten. (Med mindre denne friheten utøves på moskeenes bekostning, vel å merke. Men hvem tør vel å røre en moské?!?)

Og det er unødvendig å legge til at disse slaskenes foreldre ikke er noe bedre. Vet dere hva som hendte i forrige uke i Marano, en folkerik småby i Napoli-provinsen? Det skjedde at borgermesteren (eks-prestestudent, eks-medlem i det salige italienske kommunistpartiet, siden i det fortsatt levende Rifondazione Comunista, og for tiden medlem av De italienske kommunisters parti) tvert annullerte prefektens ordre om å gi en gate navn etter martyrene i Nassiriya. Altså de nitten italienske soldatene som selvmordsbomberne blåste til himmels i Irak for to år siden. Han annullerte den idet han slo fast at de nitten ikke var martyrer, men snarere leiesoldater, og kalte gaten opp etter Arafat. Ja, Arafat. Han gjorde det, og fikk satt opp et skilt som forkynner: «Yassir Arafat, symbol på den palestinske enhet (sic) og motstand». Deretter hengte han opp identiske skilt over hele Marano, foruten bokstavelig talt å tapetsere veggen inne i rådhuset med gigantiske fotografier av den samme. Yttersiden ble dekorert med palestinske flagg.

Den vemmelige pesten sprer seg også ved hjelp av avisene, TV, radio. Gjennom massemedia som av bekvemmelighet eller feighet eller dumhet, og i stort flertall, er like islamofile og antivestlige og antiamerikanske som de innbilte oppdragerne, altså lærerne. Som uten risiko for anklager i økende grad sprer sammenkok som tar islams parti. Som uten redsel for å bli kritisert eller hånet lar episoder som disse i Torino og Marano forbigå i stillhet. Den sprer seg også mer og mer gjennom sangene og gitarene og rockekonsertene og filmene, denne pesten. Ved hjelp av en showbusiness hvor våre klovner, i likhet med deres avstumpede og innbilske og steinrike klovner i Hollywood, spiller rollen som godfjotter, alltid rede til å gråte for morderne. (Aldri for deres ofre, selvsagt.) Pesten sprer seg også ved hjelp av et rettssystem som har mistet enhver rettferdighetssans, enhver kunnskap om jurisdiksjonen. Det vil si ved hjelp av rettssalene hvor våre dommere, i likhet med deres dommere, frifinner terroristene med samme letthet som de lar de pedofile gå fri. Og endelig sprer pesten seg gjennom trusler mot folk i god tro. Med det mener jeg folk som av ignoranse eller frykt finner seg i slik despotisme, og som ikke innser at deres stillhet eller underkastelse hjelper den nye, kombinerte nazi-fascismen med å vokse. Det er ikke tilfeldig at jeg ved å snakke om disse tingene føler meg som en Kassandra som snakker mot vinden. Eller som en av de glemte antifascistene som for sytti eller åtti år siden advarte de døve og blinde mot et par ved navn Mussolini og Hitler. Med de døve forble døve, de blinde forble blinde, og begge endte opp med å bære i pannen det jeg i Apokalypsen kaller skammens og skjenselens merke.

Siden jeg skrev trilogien (Sinnet og stoltheten, Fornuftens styrke og Oriana Fallaci intervjuer seg selv, med etterordet jeg kalte Apokalypsen) har mine medaljer følgelig vært fornærmelsene. Bakvaskelsene og overgrepene jeg utsettes for av dagens mccarthyisme, dagens heksejakt, dagens inkvisisjon. Mine trofeer er rettssakene jeg gjennomgår i dagens Europa for meningsforbrytelse. En forbrytelse som nå kamufleres som «krenkelse av islam, rasisme eller religiøs rasisme, xenofobi, oppildning til hat» et cetera. (Parentes: Burde jeg etter strafferetten kunne tiltales for hat? Kan hat forbys ved lov? Hat er en følelse. En sinnsbevegelse, en reaksjon, en innstilling. Ikke en de jure forbrytelse, en straffbar overtredelse. I likhet med kjærligheten hører hatet med til den menneskelige natur. Eller snarere til livet. Det er det motsatte av kjærlighet, og kan derfor i liket med kjærligheten ikke forbys ved en eller annen paragraf i straffeloven. Jada, man kan gjøre seg opp en mening om det. Det kan mislikes, fordømmes. Men kun moralsk. For eksempel med bakgrunn i religioners moral, som i kristendommens tilfelle prediker kjærlighet. Ikke juridisk. Ikke fremfor en domstol som skjenker meg retten til å elske hvem jeg vil. For hvis jeg har rett til å elske hvem jeg vil, har jeg og må jeg også ha retten til å hate hvem jeg vil. Fremfor alt disse som hater meg. Ja, jeg hater bin Laden’ene. Jeg hater Zarkawi’ene. Jeg hater selvmordsterroristene og beistene som kutter av hoder og sprenger våre folk og gjør sine kvinner til martyrer. Jeg hater drittsekkene som tilgriser og pisser på kirkefasader. Jeg hater Ward Churchill’ene, Noam Chomsky’ene, Louis Farrakhan’ene, Michael Moore’ene, og deres medskyldige, i tillegg til de hjemlige forræderne som selger oss til fienden. Jeg hater dem like mye som jeg hatet Mussolini og Hitler og Stalin og kompani. Jeg hater dem slik jeg alltid har hatet ethvert mord på friheten. Det er min ukrenkelige rett. Min ukrenkelige rett. Og hvis jeg tar feil, fortell meg hvorfor disse som hater meg enda mer enn jeg hater dem, ikke rettsforfølges med den samme anklagen. Fortell meg hvorfor oppildningen-til-hat aldri streifer de profesjonelle haterne. Jeg mener de nye mccarthyistene som forfølger meg med den sivile dødens strategi, og muslimene som med konseptet hat har bygget sin ideologi. Sin filosofi. Parentes slutt.)

Disse rettssakene finner sted i et hvilket som helst land hvor en av Allahs sønner eller våre forrædere ønsker å bringe meg til taushet ved hjelp av strafferetten. De finner sted i Paris, i Frankrike. La France Eternelle, la Patrie du Laicisme, la Bonne Mère du Liberté-Egalitè-Fraternitè, hvor min venninne Brigitte Bardot for krenkelse-av-islam har gjennomgått flere prøvelser enn jeg. La France Liberale, Progressiste, hvor de franske jødene tilhørende «LICRA» (den jødiske venstreorganisasjonen som liker å demonstrere ved å heve fotografier av Ariel Sharon med hakekors på øyenbrynene) og de franske muslimene tilhørende «MRAP» (den islamske venstreorganisasjonen som liker å demonstrere ved å heve fotografier av Bush med hakekors på øynene) ville putte meg i fengsel og konfiskere La Rage et l’Orgueil, slik jeg forteller i trilogiens andre bok. De finner sted i Bern, i Sveits. Die wunderschöne Schweiz, Wilhems Tells wonderful Switzerland, hvor den føderale justisministeren våget å be sin italienske kollega om å utlevere meg i håndjern. Eller i Bergamo, i Nord-Italia, hvor neste rettssak vil finne sted i juni, takket være en dommer som høres ut til å være svært ivrig etter å innvilge meg noen års innesperring. (Straffen som gis for krenkelse-av-islam i mitt land. Et land hvor en muslim uten rettslige konsekvenser kan røske ned et krusifiks fra veggen i et klasserom eller på et sykehus, og kaste det i avfallsdunken og si at dette er søppel som fremstiller «et nakent lik, oppfunnet for å skremme muslimske barn».) Og gjett hvem som gjennom sin anmeldelse fikk i stand rettssaken i Bergamo. En av de aldri anklagede, aldri rettsforfulgte krusifikskrenkerne. Forfatteren av en skitten pamflett som selges i alle moskeer, hos alle islamske organisasjoner, i alle venstrevridde bokhandler i Italia. Og som under tittelen «Islam straffer Oriana Fallaci» oppfordrer profetens disipler til å rydde meg av veien i kraft av fem suraer vedrørende perverse kvinner.

* * *

Oversatt av Christian Skaug

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂