Sakset/Fra hofta

Lars Akerhaug har skrevet bok om Hassan Dhuhulow, somalieren som deltok i massakren på Westgate-senteret 21. september 2013. Han gir et resyme i Dagbladet.

Akerhaug sammenligner med sin egen radikale fortid på ytterste venstrekant. Han sier han selv hadde noe i seg som gjorde at han ble tiltrukket av det ekstreme. Men så slår han kontra: Det de drev med i Rødt Oslo og AFA var bare småtterier mot det al-Shaabab drev med. Netopp. Så hvorfor er Akerhaug så opptatt av å identifisere seg med Dhuhulow?

Hva var det som drev ham?

Jeg fant en som, syv år før han ble en av moderne norsk histories verste terrorister hadde funnet noe som var verd å dø for, noe større enn ham selv – islam.

Det er en endimensjonalitet i fremstillingen av Dhuhulow som gjør løpebanen hans flat og intetsigende:

Hassan Dhuhulows radikaliseringsprosess begynte med at han som mange i hans generasjon ble rystet over hvordan verdenssamfunnet tillot en etiopisk invasjon for å styrte De islamske domstolene, som endelig hadde brakt fred til Mogadishu og store deler av Somalia. En kort stund hadde han og mange somaliere håpet på en bedre fremtid for hjemlandet. Så ble alt styrtet i grus. For Dhuhulow ble det et bevis på at Vesten var i krig med islam.

Men Akerhaug må da vite at salafistenes indignasjon er på helt andre premisser enn det disse utgir seg for. Den rystelsen han beskriver er ikke en reaksjon på urettferdighet i den vanlige betydning. Det er en rasjonalisering av en konflikt som finnes a priori. Man går bare ut og finner bekreftelser på den.

Men kanskje grunnen til at Akerhaug skriver at «det kunne vært meg» er at den norske venstresiden deler noe av den samme indignasjonen som salafistene. De leter også etter en urettferdighet a priori: Det er noe annet de ser etter.

Akerhaug har tidligere vist seg observant. Dette var mange skritt tilbake. Som om de mentale strukturene fra Rødt og AFA er blitt reaktivert i møtet med Dhuhulow.

Ingen skriver bedre om forholdet mellom islamister og sosialister enn Oriana Fallaci:

I 1979 ble den italienske venstresiden, og den europeiske i sin alminnelighet, forelsket i Khomeini slik de i dag er forelsket i bin Laden, i Saddam Hussein, i Arafat. Og jeg spurte meg selv: Herrejesus, venstresiden er et barn av sekularismen. Den er selv sekulær. Hvordan kan den kalle det som er skjedd i Iran for en revolusjon?!? Venstresiden taler om fremskritt. Den har alltid gjort det, og i hundre år har den sunget lovsanger til den nye tidens soloppgang. Hvordan kan den tillate seg å knulle med den mest voldelige og tilbakestående ideologien verden har sett?!? Venstresiden har oppstått i Vesten. Den er vestlig, den tilhører historiens høyeste og mest utviklede sivilisasjon. Hvordan kan den kjenne igjen seg selv i en verden hvor det er behov for å forklare at det er synd å gifte seg med sin mamma eller spise sin elsker dersom elskeren er en sau?!? Er det mulig at den hyller en verden hvor et jentebarn kan bli enke eller frastøtt i en alder av ni år eller enda mindre?!? Ja, jeg følte meg svimmel. Eller snarere som besatt. Så jeg spurte alle: «Kan du forstå, kan De forstå hvorfor venstresiden står på islams side?». Og alle svarte: «Javisst! Venstresiden er tredjeverdenvennlig, antiamerikansk og antisionistisk. Det er islam også. Så i islam ser de det som rødebrigadistene kaller sin naturlige allierte». Eller: «Det er da enkelt nok. Med Sovjetunionens fall og Kinas omvendelse til kapitalismen, har venstresiden mistet sine referansepunkter. Så den har klamret seg til islam som til en redningsbøye». Eller: «Selvfølgelig. I Europa finnes det ikke lenger noen arbeiderklasse, og en venstreside uten en arbeiderklasse er som en handelsmann uten varer. Så i det islamske proletariatet ser venstresiden varene den ikke har, den ser en reserve av fremtidige stemmer». Men til tross for at alle svarene inneholdt udiskutable sannheter, var det ingen av dem som tok i betraktning det resonnementet jeg baserte mitt spørsmål på. Så jeg fortsatte min fortvilte selvplaging helt til jeg forstod at det var spørsmålene som var gale.

De var gale først og fremst fordi de bygget på en siste rest av respekt for venstresiden slik jeg kjente den eller trodde jeg kjente den som barn. Mine foreldres, mine besteforeldres, mine døde kampfellers og mine barnslige utopiers venstreside. Den venstresiden som i de siste femti år ikke lenger har eksistert. De var også gale fordi de oppstod i en politisk ensomhet som jeg alltid har levd i, og som jeg forgjeves hadde forsøkt å komme ut av ved å vanne ørkenen med dem som hadde skapt den. Men den aller viktigste innvendingen er at spørsmålene var gale fordi de underliggende resonnementene, eller snarere deres premisser, var gale. Det første premisset var at venstresiden er sekulær. Men det er den ikke: Til tross for at den er et barn av sekularismen, som igjen er et barn av den liberalismen som venstresiden ikke kommer overens med, er venstresiden selv ikke sekulær. Uansett om den kler seg i sort eller rødt eller rosa eller grønt eller hvitt eller i alle regnbuens farger, er venstresiden religiøs. Geistlig. Den er det fordi den har fått sitt preg av det religiøse, av en ideologi som inneholder absolutte sannheter. På den ene siden Det Gode og på den andre siden Det Onde. På den ene siden den nye tidens soloppgang, på den andre siden det totale stappmørke. På den ene siden de trofaste, på den andre siden de vantro eller snarere de-vantro-kjøterne. Venstresiden er en kirke. Og det er ikke en kirke som kan sammenlignes med kirkene som har sitt opphav i kristendommen og som på sett og vis er åpne for viljens frihet. Det er en kirke som kan sammenlignes med islam. I likhet med islam betrakter den seg selv som kysset av en Godhetens og Sannhetens gud. I likhet med islam innrømmer den aldri skyld eller feil. Den betrakter seg selv som ufeilbarlig og ber aldri om forladelse. I likhet med islam forlanger den en verden i sitt bilde, et samfunn bygget på versene til dens profet Karl Marx. I likhet med islam gjør den sine egne troende til slaver, den skremmer dem og gjør dem til idioter, selv dem som er intelligente. I likhet med islam aksepterer den ikke at du tenker anderledes, og skulle du allikevel tenke anderledes blir du foraktet. Du blir bakvasket, rettsforfulgt og straffet, og hvis Koranen eller partiet beordrer deg skutt, så blir du skutt. I likhet med islam er den kort sagt antiliberal. Autokratisk og totalitær, også når den aksepterer demokratiets spilleregler. Det er ikke tilfeldig at nittifem prosent av italienerne som konverterer til islam kommer fra venstresiden eller det ekstreme rød-sorte venstre. Likeledes tilhører nittifem prosent av muslimene med italiensk statsborgerskap venstresiden. (Den skurken som ikke vil ha krusifikset hengende på skoler og sykehus og som skriver til sine brødre at de bør dø-med-Fallaci, kommer fra det ekstreme rød-sorte venstre. Hans fadder er dessuten i fengsel, mistenkt for medskyldighet med De Røde Brigader.) Endelig er venstresiden i likhet med islam antivestlig. Og grunnen til at den er antivestlig finner du i et utdrag fra essayet som den liberale østerrikeren Friedrich Hayek skrev om bolsjevikenes Russland og nasjonalsosialistenes Tyskland på trettitallet. Her er det.

«Her har man ikke bare kastet vrak på prinsippene til Adam Smith, Hume, Locke og Milton. Her har man kastet vrak på de viktigste egenskapene til sivilisasjonen som er blitt utviklet av grekerne, romerne og kristendommen, altså den vestlige sivilisasjon. Her kaster man ikke bare vrak på 1700- og 1800-tallets liberalisme, liberalismen som gjorde denne sivilisasjonen fullstendig. Her gir man avkall på individualismen som den sivilisasjonen har arvet takket være Erasmus av Rotterdam, Montaigne, Cicero, Tacito, Perikles og Tykudid. Den individualismen, den ideen om individualisme, som den antikke filosofien, kristendommen, renessansen og opplysningstiden har lært oss, og som har gjort oss til det vi er. Sosialismen er basert på kollektivismen. Kollektivismen avviser individualismen. Og den som avviser individualismen avviser den vestlige sivilisasjon».