Gjesteskribent

Senator Marcello Pera ble for en tid siden intervjuet av studinen Giovanna Starace i forbindelse med hovedoppgaven Una signora all’antica – en biografi over Oriana Fallaci. I forkant av treårsdagen for Fallacis bortgang gjengis intervjuet her i undertegnedes oversettelse.


* * *

GIOVANNA STARACE: De har bestandig befunnet Dem ideologisk nær Oriana Fallacis tanker, til tross for at det å stå sammen med Fallaci i de siste årene har innebåret å bli betraktet med mistenksomhet. Dere har minst én felles fiende: relativismen, som for å si det med Fallacis ubarmhjertighet risikerer å gjøre om Europa til «Eurabia». Hvilke tanker er det De spesielt deler med Oriana Fallaci?

MARCELLO PERA: Analysen. Oriana Fallaci hadde foretatt en korrekt analyse av den islamske aggressitivetens gjenfødelse. Hun hadde forstått at den er en fare. Og hun forstod at Vesten, i særdeleshet den europeiske delen av Vesten, ikke er forberedt, eller snarere at den er tilbøyelig til å kapitulere. Derfor gjorde hun opprør, på sin måte: sterk, bestemt, irriterende, men generøs og også ydmyk, for hun satte seg selv på spill, fasaden som hun selv og andre hadde gitt henne, og som hun uansett likte.

Finnes det derimot etter Deres oppfatning et svakt punkt, eller noe De ikke er enig i? I så fall hva?

Nei, det er det ikke. Det er kun detaljer, selv om de kan ha betydning, og typen argumentasjon. Stilt overfor det problemet gjør enhver sin analyse med de instrumenter vedkommende har til rådighet og kjenner best: historiske, filosofiske, religiøse og andre instrumenter. Fallaci hadde alle journalistikkens instrumenter, som er de mest effektive i denne medieverdenen. Jeg ville ha sagt, og har sagt, de samme tingene på en annen måte. Men når huset brenner kan man ikke klandre den som hever stemmen og roper «Det brenner!», og man kan ikke si at vedkommende mangler høflighet. Den som gjør dette er mer redd for brannvesenet enn for brannen. Og Fallaci var ikke redd, hun ville slokke brannen. Kanskje likte hun også å være tilbake i jobben som «partisanenes kurer».

Det er ingen tvil om at den 11. september var en viktig dag i denne skribentens liv, og at den innebar en forandring i hennes arbeid. Men er det etter Deres oppfatning riktig å tale om én Fallaci før og en annen etter den 11. september? Hva er det attentatet mot tvillingtårenene forandrer i Oriana Fallaci?

Ja, jeg mener det er riktig. Fallaci var før den 11. september en venstreintellektuell, selv om hun ikke var konformist. Etter den 11. september hadde hun ingen problemer med å stille seg ved siden av Bush og gå imot venstresiden. Hun visste at hun kom til å bli utstøtt av sine tidligere beundrere. Hun visste rettere sagt at det blant de gamle beundrerne befant seg uoppriktige, korrupte og slue sådanne. Kanskje ville hun bringe dem frem i lyset, noe hun klarte, først og fremst hennes pinlig berørte avis, som ikke klarte å velge mellom motet og den «politiske korrektheten». Attentatet mot tvillingtårnene var ikke en hvilken som helst terrorepisode, det var et historisk øyeblikk, fordi det forandret historiens gang. Den dagen oppdaget man banaliteten ved de intellektuelle som hadde spådd slutten på terrorismen. Man oppdaget at ved kommunismens død var ikke diktaturene som truer verden borte. Og ble tydelig at man ikke var rede til å møte den nye faren. De intellektuelle er som vanlig de lateste av alle: de foretrekker å beundre sine egne ideer fremfor å reflektere over virkeligheten. Jeg minner om det skrekkelige slagordet «Hverken med staten eller De røde brigader.» Med krigen i Irak ble det gjentatt: «Hverken med Bush eller terroristene.» Slik det første slagordet favoriserte De røde brigader, kapitulerte man med det andre overfor den islamske terrorismen. Fallaci skiftet slagord og gjorde alle skrekkslagne. Alle de intellektuelle, selvsagt, for hennes gamle og hennes mange nye lesere forstod og verdsatte henne.

Det er en utbredt oppfatning at «Fallacis feil etter den 11. september» var å ha ropt, både i trilogien og i de siste årenes artikler, som «en forrykt gammel kjerring», og å ha oversteget grensen for det tillatte. Ville Fallacis argumentasjon etter Deres mening ha hatt den samme kraften dersom den var blitt «hvisket» heller enn «skreket»? Finnes det en mildere og mer produktiv oppskrift, som er mer effektiv enn hatet?

Fallaci hvisket aldri, hun ropte bestandig. Det var hennes kjennetegn, hennes stil. Men for disse som kalte henne «forrykt» var det ikke stilen det var noe galt med, fordi den samme stilen hadde de beundret under hennes kampanje mot krigen i Vietnam. Det som ikke kunne tolereres var blinken hun valgte, samt selskapet hun hadde valgt for å skyte på den, altså USA. De kalte henne «forrykt» fordi de ikke hadde argumenter, bare de gamle antiamerikanske stereotypiene. I Italia, som i Frankrike, som i Europa og andre steder, betyr «intellektuell» det samme som «progressiv», hvilket betyr «til venstre», som igjen vil si «antiamerikansk». Selv om kostnaden er «forståelse» for bin Ladens syn, å beklage Vestens «skyld», å «forstå» terrorismens årsaker. Det er slik hatet mot Fallaci oppstod: Hun hadde sveket, hun hadde forlatt selskapet til de intellektuelle som gjorde kur til henne (selv om de var misunnelige), og hun hadde vist at de ikke hadde klær på, at de var hyklere og smålige reddharer. Tenk på dramaet til de amerikanske liberalerne: på den ene siden tvillingtårnene, på den andre siden president Bush. De fleste ble patetiske som Chomsky, andre gav seg hen til å benekte fakta som Gore Vidal, atter andre rettferdiggjorde det inntrufne som Benjamin Barber. Bare Paul Berman og noen få andre holdt standen og gjorde sin jobb som intellektuelle.

Hvorfor, til tross for polemikken, rettssakene, fordømmelsen, muslimenes hat, samt indignasjonen fra mange politikere, pasifister og katolikker, fikk Oriana Fallaci også etter den 11. september verdenssuksess, og enda større sådan enn hun hadde fått med En mann og med Brev til et barn som aldri ble født?

Fordi svært mange innså at hennes analyse var korrekt, og fremfor alt fordi fenomenet med den islamske terrorismen er forblitt en overhengende fare. Midtøsten er takket være Hamas, Hizbollah, Syria og Iran fortsatt en kruttønne, og de andre arabiske og muslimske landene gjør svært lite. Suksessen med Fallacis trilogi kan ikke sammenlignes med hennes andre berømte bøker: disse var romaner, men trilogien var politiske bøker, et sivilisasjonsskrik. Romanene henvendte seg til enkelte, kanskje mange, lesere; trilogien derimot til det sårede Vestens samtlige samvittigheter. Hvor mange var det som uten å vite noe om Fallaci begynte å lese henne i disse årene?

Når vi ser tilbake oppdager vi at vår frihet virkelig er innskrenket. Blant de mest slående eksemplene: Mordet på regissøren Theo van Gogh, skyldig i å ville lage en film om de muslimske kvinnene; professor Redeker i Frankrike, tvunget under jorden bare for å ha skrevet en modig artikkel i Le Figarò om skikk og bruk i de islamske samfunn. Integrasjonen av muslimer har spilt fallitt i Storbritannia, hvor unge tredjegenerasjonsinnvandrere sprengte seg i luften i Londons undergrunn; Chiracs nasjonalistiske vei har også spilt fallitt, med opprøret i de parisiske forstedene. Til og med Nederland har blitt nødt til å endre sin ultraliberale politikk. I Italia hører polygami til dagens orden. Mens mange moskeer omgjøres til madrasaer hvor det predikes hat mot Vesten. Fallaci gjorde at vi ble på vakt mot alt dette. Burde vi kanskje ikke spørre oss om Oriana tilfeldigvis hadde rett? Hun hadde rett, og hun fortsetter å ha rett. Intet er forandret, om ikke til det verre. Og det verste kom til syne etter forelesningen gitt av Benedikt XVI i Regensburg. Den dagen sa han to fundamentale ting. Til de kristne sa han: Husk at deres Gud, foruten caritas også er logos, altså fornuft, samtale, drøftelse, diskusjon. Og han spurte muslimene: Er deres gud en sverdets eller en ordets gud? Idet man avventet et veloverveid svar, brøt volden løs. Og paven ble overlatt til seg selv: Han hadde også snakket for Europa, og Europa tillot at han ble blink, verdensdelen åpnet ikke munnen, den løftet ikke en finger. Ingen i en posisjon med et minimum av ansvar forsvarte ham. Minst av alt ble han forsvart av de intellektuelle: de stakk av også ved den anledningen. Frykten vant. Og hver dag vokser antallet lignende episoder av frykt, det være seg stor eller liten sådan. Det er ikke bare den stakkars van Gogh som ikke lenger kunne vise sin film, eller den stakkars Fortuyn som ikke lenger kunne lede sitt parti. Det er nesten kommet dit hen at vi ikke lenger kan si «God Jul» hjemme hos oss.

Hva integrasjonen angår, har både den liberale multikulturelle og den assimilerende jacobinske modellen mislyktes. I London falt den første under bombene, i Paris falt den andre under forstadenes opprør. Begge faller som følge av ghettodannelsen i Europa. Men Europa legger knapt merke til det. Verdensdelen pendler mellom hykleriet til den som preker om dialog og toleranse, men som siden sender hæren for å ta seg av de ulovlige innvandrene, og den som foretrekker ikke å ta stilling til fenomenet, som i mellomtiden skaper murer i våre byer. Poenget er at vi ennå ikke har gitt et egnet kulturelt svar på integrasjonens problem. Egnet er hverken ideen om den «postnasjonale konstellasjon» eller Habermas’ «konstitusjonelle patriotisme». Egnet er ei heller liberalismen, fordi dens filosofi vedrørende de individuelle rettigheter ikke går overens med samfunns- eller grupperettigheter. Det samme gjelder den sekulære nasjonalismen, for religionene finner seg ikke i å marginaliseres til privatsfæren. På doktrinens område må vi finne nye ideer; på politikkens nye pragmatiske og rimelige løsninger. Ikke i noen av tilfellene må vi svekke, vanskjøtte eller kamuflere vår identitet. Da ville vi være fortapt.

For å vekke Vesten fra sin moralske og politiske sløvhet, ropte Oriana: Vi er i krig, de har erklært oss krig, vi må reagere. Disse ordene gjentok hun hele tiden. Og av denne grunn ble hun beskyldt for å være krigshisser, å høre til «den xenofobe og rasistiske høyresidens verste tradisjoner». Hun, som alltid hadde kjempet mot den tradisjonen. Hun, som i Panorama hadde skrevet en viktig artikkel mot antisemittismen. Som følge av denne inkompetansen hos anklagerne, vil Oriana for mange forbli «hun som hatet muslimene». Hva har De å si om disse tingene?

Rasismen og antisemittismen ligger alltid rede i krattet. Det er bortkastet å tro at europeerne ikke kan være xenofobe eller rasister, eller at de er blitt engler, eller at de av sin natur og kultur er gode. De er som alle andre: Gjestfrie og sjalu, åpne og vaktsomme, samtalende og fastforankrede. For å knuse slangens hode må vi gi svar til enhver som har den hjemme hos seg: hvis vi derimot somler, vil somlingen gjøre dyret aggressivt. Uavhengig av metaforen, dersom integrasjonsproblemene ikke blir løst på akseptabelt vis, vil følsene av frykt, bortkommenhet, usikkerhet og mistillit som i dag finnes i opinionen, og som holdes skjult og nedtrykket, eksplodere nettopp i form av xenofobi og rasisme. Og da vil sameksistensen bli vanskeligere.

Noen måneder etter utgivelsen av Fornuftens styrke, ble Uten røtter gitt ut, skrevet av Dem og daværende kardinal Joseph Ratzinger. En statens og en kirkens mann sammenlignet sine analyser over Vestens, og i særdeleshet Europas, åndelige, kulturelle og politiske situasjon. Og selv om de hadde forskjellige utgangspunkt, oppdaget de en substansiell enighet omkring årsakene til krisen, samt virkemidlene som skulle kunne avhjelpe den. På hvilket punkt befinner refleksjonen seg i dag?

Det virker på meg som om den gjør fremskritt. Det er mer oppmerksomhet omkring problemet, pave Benedikt XVI fortsetter å reise grunnleggende spørsmål med klarhet, og det er stadig flere personer som følger ham, hvilket er en trøst. Jeg tenker også på de «kreative minoritetene» han henvender seg til, som er i ferd med å røre på seg. Så mye positiv oppmerksomhet rettet mot en pave, er et nytt fenomen for de sekulære. Også de som før angrep ham forsøker nå i det minste å måle krefter med hans argumenter. Det er en stor suksess som gir håp.

«En kristen ateist». Slik talte Oriana om seg selv mot slutten. Hva betyr dette uttrykket? Og på hvilken måte står hun deg nær med dette?

Den stilistiske motsetningen er i seg selv banal, slik «hengiven ateist» også er det. Den passer bra for journalister, men ikke for den som setter seg inn i sakene. Den tjener til å si én ting, og til ikke å si en annen: til å si at vi vil forsvare vår tradisjon, og ikke til å si at vi er troende. Den er litt som Benedetto Croces negasjon av det motsatte: «hvorfor vi ikke kan unnlate å kalle oss kristne». Den moralske forpliktelsen, i større grad enn den intellektuelle, er å unngå selvmotsigelser og doble negasjoner. Man må tenke klart og tale klart.

Oriana Fallaci stiller et avgjørende spørsmål: Hva er det moderate islam? Hvilke parametre angir hva som er moderat islam? Er det tilstrekkelig ikke å sprenge seg i luften, ikke å skjære over struper, ikke å bombe, ikke å tilhøre Al Qaeda? Hva sier De?

Jeg stiller meg det samme spørsmålet. Jeg ville like å kunne si at det moderate islam først og fremst er islam i Europa, det islam som stilt ovenfor fundamentalismer og fanatismer tar stilling, og tar offentlig og utvetydig avstand. Men dersom dette er det moderate islam, da eksisterer ikke det moderate islam. For jeg ser ingen sterke eller innflytelsesrike grupper av muslimer som tar offisielt stilling på den måten. Eller man kunne si at moderat islam er den varianten av islam som finnes i de arabiske og muslimske land som tillater full religionsfrihet og innrømmer gjensidige rettigheter. Men selv om vi definerer på denne måten, finnes ikke noe slikt islam. Heller ikke i de arabiske landene med hvilke vi har de tetteste økonomiske og politiske forbindelsene, og som befinner seg nærmest Europa. Det ville derimot være av største viktighet dersom det fantes, da det for eksempel ikke er mulig å integrere seg i et land, eller tro at man vil bli tatt vel imot uten mistenksomhet, dersom man ikke i det minste protesterer mot angrepene på det samme landet, dersom man ikke er stolte av rettighetene som det samme landet garanterer. Kun å bruke landet for bekvemmelighetsformål, arbeid, velferd osv., er ikke nok.

Fallacis intervjuer blir i USA brukt i undervisningen ved journalistutdanningen. I Italia begrenser man seg derimot til noen sporadiske henvisninger til hennes krigsreportasjer. Finnes det etter Deres mening ideologiske fordommer eller en slags «skam» ved å snakke om Fallaci? Hvordan er det i så fall mulig å overkomme noe slikt?

De profesjonelle fordommene ble aldri borte, ei heller vil de ideologiske bli det. Oriana Fallaci var en stor journalist, så stor at hun ble misunt av sine kolleger. Etter den 11. september skiftet hun følgesvenner. Det er mer enn nok til å bli fiendtlig behandlet.

«Hun dro sin vei med hjertet fylt av forakt.» Hvilken arv tror De hun vil etterlate seg som skribent, journalist og intellektuell?

I hennes verden vet jeg ikke hva som blir igjen: Journalistikkens minne er kort, omtrent én dag. Hos hennes lesere vil mye bli igjen, og man kjenner allerede tomhetsfølelsen. Men en veloverveid dom må overlates til den langsomme, ubarmhjertige og alt annet enn upartiske mesteren som er historien. Så langt er det for meg nok å takke henne.