Gjesteskribent

Av Oriana Fallaci

Med fare for å avvise den grenseløse respekten amerikanerne krever for enhver religion, må jeg også oppklare det følgende. (For øvrig noe jeg allerede har sagt i Fornuftens styrke.) Hvordan kan det ha seg at det i et land hvor 85 prosent av innbyggerne kaller seg kristne, er så få som protesterer mot den latterlige offensiven som pågår mot julen?!? Hvorfor er det så få som protesterer når deres kaviar-venstreside snakker om å fjerne julens helligdager, juletrær, julesanger, og uttrykkene god jul og gledelig jul?!? Hvorfor er det så som protesterer mot de uekte liberale, som i likhet med Taliban jubler når et monument over de ti bud i sekularismens navn blir fjernet fra en plass i Birmingham? Og hvorfor tas det samtidig så mange initiativer i den islamske religionens favør? Hvordan kan det ha seg at muslimene på steder som drabanter til Detroit, Michigan, for eksempel overveiende polske og katolske deler av Detroit hvor en støyforskrift forbyr lyden av kirkeklokker, har fått gjennomslag for at de lokale muezzinene kan kringkaste sine bråkete bønner fra seks om morgenen til ti om kvelden? Hvorfor gir selskaper som Dell Computers og Tyson Foods etter for de islamske kravene om liturgisk tilrettelegging for sine islamske ansatte, og det i et land hvor loven forlanger fjernet alle symboler på kristendom og kristne bønner fra offentlige steder? Hvorfor er ikke professor Ward Churchill blitt avskjediget fra University of Colorado for sin hyllest til bin Laden og 11. september, mens en radiovert i Washington er blitt sparket for å ha anklaget muslimsk religion for å stå bak terrorismen? La meg nå avslutte denne aftenen med de siste, sentrale poenger.

Det første poenget: Jeg ser ikke den islamske terrorismen som det viktigste våpenet i krigen Allahs sønner har erklært oss. Både til høyre og til venstre fokuserer alle på terrorismen. Alle. Selv venstreradikalerne. (Hvilket ikke overrasker meg, fordi deres alibi er å fordømme terrorismen. Det er deres måte å rengjøre den urene samvittigheten på.) Men terrorismen er bare en side av denne krigen. Jada, den er synligst. Den blodigste og mest barbariske, selvsagt. Paradoksalt nok er den likevel ikke den mest ødeleggende. Ikke den mest katastrofale. Etter min oppfatning er den mest ødeleggende og mest katastrofale siden den religiøse. Siden hvor alle de andre sidene kommer fra. Først og fremst immigrasjonen. Kjære venner, den trojanske hesten som har trengt inn i Vesten og gjort Europa om til Eurabia er immigrasjonen, ikke terrorismen. Våpenet som i fire år har fått meg til å skrike «Troja brenner-Troja brenner» er immigrasjonen, ikke terrorismen. En immigrasjon som i Europa-Eurabia langt overstiger den mexicanske eiendomskrenkelsen som USA (med deres venstresides velsignelse og deres høyresides aksept) finner seg i. Minst tjuefem millioner, og det kun i de tjuefem landene som utgjør Den europeiske union. Et tall som ikke inkluderer de illegale immigrantene som aldri blir utvist. Inntil i dag femten millioner ekstra, sannsynligvis flere. Og gitt den ubendige ubønnhørlige ustoppelige muslimske fertiliteten, forventes tallet å fordobles i 2016. Å tredobles eller firedobles dersom Tyrkia blir medlem i Den europeiske union. Bernhard Lewis spår faktisk at hele Europa innen år 2100 vil bli tallmessig dominert av muslimer. Og Bassam Tibi (den offisielle representanten for det såkalt moderate islam i Tyskland) legger til: «Spørsmålet er ikke hvorvidt majoriteten eller totaliteten av europeerne vil bli muslimske innen år 2100, for på en eller annen måte vil de bli det. Spørsmålet er hvorvidt det islam som kommer til å dominere Europa blir euro-islam eller sharia-islam.» Hvilket er grunnen til at jeg heller ikke tror på noen dialog med islam. Grunnen til at jeg hevder slik dialog er en monolog, en samtale med en eneste part som næres av vår naivitet eller aldri tilståtte desperasjon. Og grunnen til at jeg, hva dette temaet angår, er sterkt uenig med pave Ratzinger, som insisterer på den monologen med nedslående håp. (Jeg sier det igjen, Deres Hellighet: Selvsagt ville jeg også like en verden hvor alle er glade i alle andre og ingen er noens fiende. Men fienden er her, Deres Hellighet. Han er her, og har ikke til hensikt å bedrive dialog med deg eller med oss.)

Det andre poenget: Jeg tror heller ikke på den såkalte multikulturalismens skrøne. (Og apropos den skrønen, visste dere at Barbican Center Theater i London har sensurert Tamburlaine the Great, dramaet skrevet i 1587 av Christopher Marlowe? Jeg minner om at Christoper Marlowe i en fase av dramaet lar Tamburlaine brenne Koranen. Mens Koranen brenner lar han ham også utfordre profeten ved å skrike: «Så, hvis du har makt til det, kom ned og gjør et mirakel!» Og gitt det faktum at disse ordene og den brennende Koranen gjorde de lokale muslimene irritert, fjernet Barbican Theater hele scenen.) Enda mindre tror jeg på skrønen kalt integrasjon. Integrasjon innebærer aksept og respekt (inkludert å lære sine barn aksept og respekt) for reglene, loven, måten å leve på, kulturen på stedet hvor du vil bo. Når du tvinger ditt nærvær på et land som ikke inviterte deg, men likevel tar imot deg, er det minste du kan gjøre å integrere deg. Særlig hvis du ber om og innvilges statsborgerskap, en status som krever lojalitet, pålitelighet, troverdighet, og om mulig kjærlighet til ditt adopterte hjemland. Nåvel, i Europa-Eurabia integrerer de andre immigrantene seg mer eller mindre. Disse som kommer fra land med kristen kultur, mener jeg. Fra Russland, fra Ukraina, fra Bulgaria, fra Ungarn, fra Slovenia. Selv de tvilsomme kineserne som trassig stenger seg inne i sine mafiose enklaver, integrerer seg på et vis. Muslimer gjør ikke det. Det kan hende de gjør det her i USA. I Europa gjør de det ikke. De bryr seg ikke engang om å lære våre språk. Limt fast til sine moskeer, sine islamske sentre, til sin fiendtlighet, eller rettere sagt sin avsky og forakt for Vesten, adlyder de kun lovene og reglene i sharia. Til gjengjeld påtvinger de oss sine vaner, sin måte å leve på. Mat og polygami inkludert. For å innse at de muslimske immigrantene ikke har til hensikt å integrere seg med oss vantro-kjøtere, trenger du bare å ta i betraktning intifadaen som denne høsten brøt ut i Paris-regionen, og siden i hele Frankrike. Tror dere virkelig det massemedia forteller dere om at disse opptøyene kun skyldtes arbeidsledighet og fattigdom? Tror dere virkelig at de intet hadde å gjøre med krigen som er blitt oss erklært av islam?

Disse opptøyene var og er et annet våpen i denne krigen. De tilhørte og tilhører strategien for den islamske invasjonen av Europa. I sannhet en lur strategi. For takket være denne har dagens islamske ekspansjonisme ikke behov for armeene eller flåtene til det døde ottomanske imperiet. Det trenger kun horder av immigranter som daglig ankommer med båt. En lur strategi også fordi den ikke skremmer slik deres armeer eller flåter eller krumsabler gjorde. Og fordi den krever tid, tålmodighet og nye generasjoner for å vokse. Var ikke de britiske selvmordsbomberne den 7. juli immigranter i andre og tredje generasjon? Var ikke urostifterne i Frankrike denne høsten immigranter i andre og tredje og sågar fjerde generasjon? Hvis jeg tar feil, fortell meg hvorfor der blant disse urostifterne ikke fantes fattige og arbeidsledige kinesiske eller vietnamesiske eller filippinske eller østeuropeiske immigranter. Fortell meg hvorfor de alle var muslimske arabere, muslimske nordafrikanere. Fortell meg hvorfor de ropte «Allah akbar, Allah akbar» mens de brente biler og busser og skoler og barnehager og postkontorer og boliger. Fortell meg hvorfor de idet de ble intervjuet av journalister sa at «vi er ikke franske, vi vil ikke være franske». Fortell meg hvorfor de handlet på så koordinert vis, som om det var Al Qaeda som stod bak deres raseri. Fortell meg også hvorfor de muslimske immigrantene materialiserer Boumediennes advarsel fra 1974: «Snart skal vi trenge oss inn på den nordlige halvkule. Og ikke som venner. Vi skal trenge oss inn for å erobre. Og vi skal erobre ved å sette barn til verden på deres territorium.» Akk, ja. Om vi ikke snart åpner øynene og blir mer mottagelige for nye tanker, om vi ikke slutter å være så trege og suicidale, vi italienere og franskmenn og tyskere og briter og svensker og dansker og hollendere og så videre, vil vi snart oppnå den statusen comanchene og apachene og cherokeene og navajoene og cheyennene og så videre, fikk da vi tok deres kontinent. Det som i dag er USA. Å 2016? År 2100? Når de snakker om den fremtidige muslimske dominansen over Europa-Eurabia, er det allerede noen forskere som refererer til oss europeere som «urbefolkningen». Som «innfødte», som «aboriginer». Med denne farten kommer vi også til å ende opp i reservater.

Tredje og siste poeng: Jeg tror ikke på den svindelen kalt moderat islam. Som jeg innvender i Oriana Fallaci intervjuer seg selv og i Apokalypsen, hvilket moderat islam?!? Den ene løgnaktige imamen som fra tid til annen klandrer slakterne, og kort tid etter legger til en jeremiade av «men», «likevel», «ikke desto mindre»?!? Er det nok ikke å ha befatning med eksplosiver, ikke å kutte av hoder, og skvaldre om fred-og-barmhjertighet for å bli betraktet som moderate muslimer? Er det tilstrekkelig å ta på seg en dobbeltspent dress istedenfor jalabah, blå olabukser istedenfor burka eller chador, for å bli omtalt som det samme? Og er han en moderat muslim den muslimen som pryler sin kone eller koner eller dreper sin datter hvis hun forelsker seg i en kristen gutt? Moderat islam er et av våre egne påfunn. En annen illusjon som er fabrikkert av naiviteten eller forræderiet eller av realpolitik anvendt på feil sted. Moderat islam eksisterer ikke. Og det eksisterer ikke fordi det ikke finnes noe slikt som god islam og dårlig islam. Islam er islam, og det er det hele. Og islam er Koranen. Intet annet enn Koranen. Og Koranen er Mein Kampf for en religion som alltid har tatt sikte på å eliminere de andre. En religion som identifiserer seg med politikk, med styresmakt. Som ikke tillater den minste frie tanke, det minste frie valg. Som ønsker å bytte ut demokratiet med alle totalitære ideologiers mor: teokratiet. Og som jeg skriver i essayet Fienden vi behandler som venn, det er Koranen og ikke min tante Caroline som kaller ikke-muslimer for «vantro-kjøtere», altså mindreverdige vesener, og som brisker seg med at disse stinker som aper eller kameler eller griser. Det er Koranen og ikke min tante Caroline som foreskriver at disse skal bringes til taushet, eller i det minste underkues. Det er Koranen og ikke min tante Caroline som ydmyker kvinner og prediker hellig krig, jihad. Å! Les gjennom den, denne Mein Kampf. Uansett versjon vil du finne ut at all ondskapen Allahs sønner begår mot oss og seg selv, kommer fra den boken. Er skrevet i den boken. Og hvis det å si dette innebærer å krenke islam, herr dommer i min neste rettssak, så gjør hva du vil. Døm meg til så mange år i fengsel som du vil. Fra fengselet skal jeg fortsette å gjenta det jeg nå sier. Jeg skal fortsette å rope: «Våkn opp, Vesten, våkn opp! De har erklært oss krig, vi er i krig! Og i krigen må vi kjempe.»

* * *
Som dere ser kunne jeg fortsette og fortsette å preke om disse tingene. Så jeg stopper her og sier: kjære David, kjære Daniel, kjære Robert, kjære våpenbrødre som jeg deler denne prisen med, kjære venner ved Center for the Study of Popular Culture: Vi gjør i sannhet en svært tung, en svært sorgfull plikt. Plikten til å si sannheten. Og ved å si sannheten gi en stemme til den som ingen stemme har. Til folk som er desinformert eller overhodet ikke informert, som sover eller unnlater å tenke med hodet. Til tross for dette, folk som idet de informert våkner opp tenker med hodet og begynner å tenke det som de ikke visste at de tenkte.

Vi er ikke mange, det innrømmer jeg. Men vi eksisterer. Vi har alltid eksistert. Vi kommer alltid til å eksistere. Under enhver fascisme, enhver bolsjevisme, enhver mccarthyisme, enhver islamisme, enhver svulst på hjernen, enhver svulst på sjelen. Og til tross for fornærmelsene, gapestokkene, forfølgelsene, hånen, ja selv fengslene og gulagene og galgene som rammer kroppen og ikke sjelen. Tro meg: Bittert som det kan være å kalle oss selv «lovløse-kjettere-dissidenter» i et samfunn som definerer seg demokratisk og fritt, vi er sannelig de nye kjetterne. De nye lovløse. De nye dissidentene. Så la meg avslutte på denne måte: Jeg er ikke så ung som dere. Jeg er ikke ved så god helse som jeg håper dere er. For å si det kort og brutalt er jeg uhelbredelig syk. Jeg har kommet til det legene kaller veis ende, og jeg kommer ikke til å vare så lenge. Men det faktum at dere gjør det dere gjør, at dere fortsatt vil være her når jeg er borte, oppmuntrer meg til å gjøre min plikt mot våre fiender. Til å gi dem inn helt til jeg trekker mitt siste sukk. Og som jeg sa innledningsvis, jeg har ingen sans for tanken om å imitere Annie Taylor. Jeg er ingen tosk. Men om nødvendig, hvis det virkelig var nødvendig, OK … Jeg ville trekke pusten, jeg ville lukke øynene, kanskje ville jeg gjøre korsets tegn (sånn i tilfelle, og av respekt), og så ville også jeg hoppe utfor Niagarafallene.

OK? Takk for at dere hørte på meg.

Oriana Fallaci

Oversatt av Christian Skaug