Gjesteskribent

EU har tilbudt seg å arrangere det neste møtet i den såkalte Istanbul-prosessen, et aggressivt framstøt fra muslimske land for å få definert kritikk av islam som en internasjonal forbrytelse.

Erklæringen kommer mindre enn en måned etter at USA arrangerte sin egen Istanbul-konferanse i Washington DC.

Istanbul-prosessen har som sitt uttalte mål å få inkorporert et globalt forbud i internasjonal lovgivning mot all kritikk av islam og eller sharia, og ledes av Organization of Islamic Cooperation (OIC), en blokk av 57 muslimske land.

Fra sin base i Saudi-Arabia har OIC lenge utøvd press mot EU og USA for å sette grenser for ytringer om islam.

Men nå har OIC intensivert innsatsen og har satt igang en målrettet diplomatisk offensiv for å overtale vestlige demokratier til å implementere FNs Menneskerettighetsråds resolusjon 16/18 som oppfordrer alle nasjoner til å bekjempe «intoleranse, negativ stereotypisering og stigmatisering […] av religion og tro.» (Analyse av OICs krig mot ytringsfrihet fins her og her.)

Resolusjon 16/18, vedtatt på Menneskerettighetsrådets hovedkvarter i Geneve i mars 2011, er av mange ansett som et viktig steg framover i OICs innsats for å definere fornærmelse av islam som et internasjonalt lovkonsept.

Men både Menneskerettighetsrådets resolusjon og den OIC-støttede resolusjon 66/167, vedtatt i all stillhet av de 193 medlemslandene i FNs generalforsamling den 19. desember 2011, har liten effekt så lenge de mangler støtte fra vesten.

Det var derfor et diplomatisk kupp for OIC når Obama-administrasjonen gikk med på å arrangere en tredagers Istanbul-konferanse i Washington DC den 12-14. desember 2011. Dermed ga USA OIC den etterlengtede politiske legitimiteten de trengte for å globalisere sitt initiativ til å forby kritikk av islam.

EU vil også være med og følger nå etter Obama-administrasjonen og skal arrangere det neste toppmøtet i Istanbul-prosessen, foreløpig planlagt til juli 2012.

Inntil nå har EU holdt god avstand til OICs initiativ. Men Ekmeleddin Ihsanoglu, generalsekretær i organisasjonen, sier at EUs tilbud om å arrangere møtet representerer en «stor endring i holdningen mot fenomenet islamofobi», ifølge International Islamic News Agency (IINA), OICs offisielle nyhets og propagandaorgan.

IINA erklærer at «Fenomenet islamofobi fins over hele vesten, men er spesielt økende i europeiske land, og på en annen måte enn i USA som har bidratt til utformingen av resolusjon 16/18. Den nye europeiske holdningen representerer en begynnelse til en endring i den tidligere reservasjonen gjennom årene over OICs forsøk på å imøtegå ‘fornærmelse av religioner’ i menneskerettighetsrådet og FNs generalforsamling.»

IINA-rapporten fortsetter: «Representanter for Kulturdepartementet i OIC sa at EUs tilbud om å arrangere det tredje møtet (det første var i Istanbul i juli og det andre i Washington DC i desember) ses på som en lovende mulighet til å løse problemet. ‘Istanbul-prosessen’ vil gjøre ytterligere framskritt ved å avholde møtet i Europa, som er hardere rammet av fenomenet islamofobi og fiendtlige holdninger mot islam.»

OIC er særlig sint over sin manglende evne til å lukke munnen på et økende antall demokratisk valgte politikere i Europa som har ytret bekymringer over muslimske immigranters avvisning av å integreres i sine vertsland, og den følgende etableringen av parallelle islamske samfunn i mange deler av Europa.

I henhold til IINA, «sa Ihsanoglu at den økende rollen som politisk ekstremhøyre spiller i flere europeiske land er blitt større enn organisasjonens (OIC) kapasitet, og forklarer at ekstremhøyre, som hater muslimer, er blitt en brekkstang i hendene på politikere. Han la til at framgangen til ekstremhøyre gjennom valg har blitt en sak som ikke kan motarbeides, siden disse ekstremistene har oppnådd sine posisjoner på demokratisk vis. Han pekte på folkeavstemningen i Sveits som et eksempel, som resulterte i stopp i byggingen av minareter i landet etter en avstemning av det sveitsiske folket.»

Med andre ord er OIC ute etter støtte fra de ikke-valgte byråkratene ved EUs hovedkvarter i Brussel til å sette ut i livet europeiske «hate speech»-lover for å begrense hva 500 millioner europeiske innbyggere – inklusive demokratisk valgte politikere – kan og ikke kan si om islam.

For sikkerhets skyld har enkelte europeiske land som mangler «First Amendment»-type beskyttelse av frie ytringer som i USA, allerede implementert hate speech-lover som i virkeligheten fungerer som erstatning for den overordnede blasfemi-lovgivningen som OIC forsøker å tvinge fram i hele EU.

For eksempel i Østerrike, der en appellrett i desember 2011 fastholdt den politisk korrekte dommen over Elisabeth Sabaditsch-Wolff, anti-jihadist og husmor fra Wien, for «hets mot religion» etter at hun holdt en rekke seminarer om farene ved radikal islam. Dommen viser at mens jødedommen og kristendommen kan fornærmes uten strafferettslige konsekvenser i det postmoderne multikulturelle Østerrike, vil det å si sannheten om islam resultere i hurtige og strenge juridiske straffereaksjoner.

Også i Østerrike, ble parlamentarikeren Susanne Winter dømt i januar 2009 for «forbrytelsen» å ha sagt at «i dagens system» ville islams profet Muhammed bli ansett som en «barnemishandler», i forbindelse med ekteskapet med Aisha. Winter ble også dømt for «oppvigleri» for å ha sagt at Østerrike står overfor en «islamsk immigrasjons-tsunami». Winter ble dømt til en bot på 24 000 euro og betinget fengsel i tre måneder.

I Danmark ble Lars Hedegaard, formann i Trykkefrihedsselskabet, dømt for rasisme i mai 2011 for å ha uttalt i et opptak at det er en høy forekomst av barnevoldtekter og familievold i områder dominert av muslimsk kultur.

Hedegaards uttalelser som rettet oppmerksomheten mot de elendige leveforholdene til millioner av muslimske kvinner, brøt mot Danmarks beryktede artikkel 266b i straffeloven, en altomfattende lov brukt av dansk elite til å tvinge gjennom et politisk korrekt språk. Hedegaard har anket dommen til dansk høyesterett hvor saken nå avventer behandling.

Også i Danmark ble den danske parlamentarikeren Jesper Langballe funnet skyldig i rasisme i desember 2010 for å ha sagt at æresdrap og seksuell mishandling forekommer hos muslimske familier.

Langballe ble nektet muligheten å bevise sine uttalelser siden det er likegyldig for dansk lov om en uttalelse er sann eller ikke. Alt som trengs for en dom er at noen føler seg fornærmet. Langballe ble summarisk dømt til en bot på 5000 danske kroner eller ti dagers fengsel.

I Finland ble politikeren og bloggeren Jussi Kristian Halla-aho stilt for retten i mars 2009 anklaget for «hets mot en folkegruppe» og «krenking av en religion» for å ha sagt at islam er en pedofili-religion. En domstol i Helsinki frafalt senere anklagene om blasfemi, men dømte Halla-aho til en bot på 330 euro for å ha krenket islam. Den finske statsadvokaten ble svært opprørt over frifinnelsen for blasfemi og anket saken til finsk høyesterett hvor den nå er til vurdering.

I Frankrike ble forfatteren Michel Houellebecq stevnet av islamske myndigheter i Paris og Lyon for å ha kalt islam «den dummeste religionen» og for å ha sagt at Koranen er «dårlig skrevet». I retten fortalte Houellebecq dommerne at selv om han aldri har foraktet muslimer føler han forakt for islam. Han ble frikjent i oktober 2002.

Også i Frankrike ble den tidligere skuespilleren, nå dyrevernsaktivisten, Brigitte Bardot dømt i juni 2008 for rasisme etter å ha forlangt at muslimer bedøver dyrene før de slakter dem.

I Nederland ble Geert Wilders, leder for Frihetspartiet som hadde advart mot trusselen uintegrerte muslimske immigranter utgjør mot vestlige verdier, nylig frikjent fra fem anklager for hets mot muslimer for å ha kommet med kritiske kommentarer mot islam. Den historiske kjennelsen satte punktum for en to års svært offentlig juridisk prosess.

Også i Nederland ble Gregorius Nekschot, et psevdonym for en tegner kjent for sin uttalte kritikk av islamsk kvinnelig omskjæring og som ofte gjør narr av nederlandsk multikultur, arrestert i sitt hjem i Amsterdam i mai 2008 for å ha laget tegninger som ble ansett som fornærmende mot muslimer. Nekschot, som bokstavelig talt betyr nakkeskudd, ble løslatt etter 30 timers avhør av høytstående representanter for nederlandsk politi.

Nekschot ble tiltalt for åtte tegninger som «uttrykte negative kvaliteter om visse grupper av befolkningen», og som sådan er fornærmende, diskriminerende og hatefulle i henhold til artikkel 137c og 137d i nederlandsk straffelov.

I et intervju i den nederlandske avisa «de Volkskrant» sa Nekschot at dette er den første gangen på 800 år i historien om Nederlandsk satire at en kunstner har blitt fengslet. (Intervjuet har siden blitt fjernet fra avisas websider.) Selv om saken mot Nekschot ble avvist i september 2010, avsluttet han sin karriere som tegner den 31. desember 2011.

I Italia ble den nå avdøde forfatteren og journalisten Oriana Fallaci stilt for retten for å skrive at islam «fremmer hat istedet for kjærlighet og slaveri istedet for frihet». I november 2002 utstedte en sveitsisk dommer en arrestordre på henne for brudd på artikkel 261 i sveitsisk straffelov, på bakgrunn av et søksmål fra Islamsk Senter i Geneve. Dommeren anmodet den italienske regjeringen om enten å anklage eller utlevere henne. Det italienske justisdepartementet avviste anmodningen med begrunnelse i at den italienske grunnloven beskytter ytringsfrihet.

Men i mai 2005 saksøkte Foreningen av Islamske Samfunn i Italia (UCOII), med forbindelser til det Muslimske Brorskapet, Oriana Fallaci med anklager om at «noe av det hun sa i boken ‘Fornuftens Styrke’ er fornærmende mot islam.» En italiensk dommer beordret Fallaci til å møte ved retten i Bergamo anklaget for «hets mot islam». Fallaci døde av kreft i september 2006, bare måneder etter rettsaken hadde startet.