Kommentar

Norsk debatt går i ring. Man blir aldri ferdig med å diskutere hva man kan si. Slik slipper mediene å skrive om den systematiske innskrenking av ytringsfriheten som er satt i gang. Forsnakkelser, sleivete språk og tegneserier tar all oppmerksomhet.

Slike enkeltepisoder vitner om underliggende problemer, men dem slipper man unna ved å overfokusere på personer. «Skandalene» suger voldsomt med energi, men skygger for den innskrenking som bygges opp skritt for skritt, og som vil løse diskusjoner om hva som kan sies en gang for alle: Det vil simpelthen ikke være lov. Dvs. lovene vil åpne for rettslige skritt mot diskriminering og fornærmelser av religion, og når de først er vedtatt, vil de trenge å prøves. Når den første dommen er falt, vil prosessen gå av seg selv, og ytringsrommet vil krympe.

Det var en slik rettslig prøving folk som Sindre Bangstad, Bushra Ishaq, Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen etterlyste i en felles kronikk.

Konferansen av islamske stater, OIC, pusher på utenfra. USA har hittil stått imot, men er på gli, trolig under vekten av den arabiske våren. Det skjer en omkalfatring i Midtøsten som krever omstilling i Washington. Man vil være mest mulig imøtekommende slik at islamistene kan innlemmes i eller godta demokratiske spilleregler. Det gjelder om å utnytte vinduet som har åpnet seg. Slik tenker en liberaler. Dette handler om sivilisasjonenes dialog og muligheten for global harmoni. Selvfølgelig er dette å vise historisk ansvar. Samtidig er det visse konflikter og problemer man viker unna.

Nå er det ting som tyder på at man ikke bare viker unna, men inngår et aktivt samarbeid med OIC, og her kan 22/7 ha spilt en rolle.

FN har lenge vært arena for OICs fremstøt. I FN er det kjøttvekta som gjelder, og OIC representerer 57 land. Organisasjonen er voldsomt opptatt av diskrimering av religiøse, religionsfrihet og religion (tre ulike kategorier!). Når man møtes i internasjonale fora, snakker man i generelle termer, men det er ikke diskriminering av minoriteter på hjemmebane man er opptatt av, da ville man hatt nok å ta av. Det er ikke de kristnes kår i muslimske land eller bahai’enes i Iran eller ahmadiya-muslimenes i Pakistan og Malaysia.

Når det kommer til stykket, er det muslimenes situasjon i Vesten man mener.

Her spiller det som skjedde i Norge i fjor sommer en viktig rolle. OIC benytter 22/7 som argument for å vise at islamofobien er voksende og farlig i Europa.

Generalsekretær for OIC, Ekmeleddin Ihsanoglu, hilser velkommen at EU nå stiller som vertskap for den tredje runden i Istanbul-prosessen. Han kaller det et kvalitativt sprang. EU er nå villig til å samarbeide med OIC om bestemmelser om fornærmelse mot religion og de religiøse, og som inneholder sanksjonsmuligheter.

The phenomenon of Islamophobia is found in the West in general, but is growing in European countries in particular and in a manner different than that in the US, which had contributed to drafting Resolution 16/18. The new European position represents the beginning of the shift from their previous reserve over the years over the attempts by the OIC to counter “defamation of religions” in the Human Rights Council and the General Assembly of the United Nations.

Officials in the Cultural Affairs Department of the OIC said that the European Union’s offer to host the third meeting (the first was in Istanbul in July and the second in Washington DC in December) is considered a promising new possibility of solving this problem. The ‘Istanbul Process’ will have an added momentum by holding the meeting in Europe, which is more affected by the phenomenon of Islamophobia and hostility towards Islam.

However, Ihsanoglu said that the growing role of the extreme right in politics in several European countries has become stronger than the capacity of the Organization, explaining that the extreme right, who hates Muslims, became leverage in the hands of politicians. He added that the rise of the extreme right through elections has become an issue that cannot be countered, considering the democratic way in which these extremist reach their positions. He pointed out to the referendum held in Switzerland, as an example, which resulted in suspending the construction of minarets there following a vote by the Swiss people.

Man trenger ikke være spesielt oppvakt for å se den enveiskjørte retorikken til Ishanoglu. Den vestlige friheten til å kritisere islam og muslimers praksis skal knebles. Hvis sveitserne benytter demokratiet til å vedta forbud mot minareter, så skal rettighetssystemet mobiliseres slik at sveitserne settes på plass.

Det samme skjer med demoniseringen av høyrevinden som blåser over Europa. Det har gått inflasjon i høyreekstremisme og høyreradikale, og det benyttes nå om ungarerne. Vedtak overdrives, settes inn i en suspekt kontekst og får odiøse merkelapper. Distinksjoner og distanse unngås, i stedet slås regjeringspartiet og dets velgere i hartkorn med et virkelig ekstremt parti, Jobbik. Problemene med roma forties, og reaksjonene tegnes i mest mulig dystre farver.

I denne konteksten inngår også 22/7. Nordmenn bør bli bevisst hvordan 22/7 kan utnyttes politisk, ikke bare på hjemmebane, men i minst like høy grad ute.

Det som skjer i internasjonale fora som FN, Istanbul-prosessen og EU, interesserer de færreste. Men det er her de institusjonelle rammene legges som gjør at noen til slutt ender i en rettssal. Da er det litt sent å reagere.

Det er da også hensikten med de svevende formuleringene. Man vil ikke si i klartekst at det er ytringsfriheten man vil innskrenke.

Men man ser nå opplegget avtegne seg: Menneskerettighetene skal brukes som forsvar for å innskrenke ytringsfriheten. Den som kritiserer muslimer på en bestemt måte, kan hevdes å krenke deres rettigheter. Det er en finurlig argumentasjon, for en slik fortolkning åpner for det helt vilkårlige. Hvem skal bestemme hva som er krenkelse? Skal den krenkede kunne bestemme selv? Hittil har det hett at man må kunne krenke religion, men ikke den troende. Men hvis man aksepterer at det er bestemte talemåter/ytringer som krenker deres rettigheter, har man tatt et stort skritt mot knebling og den rene vilkårlighet. Da vil friheten fordampe raskt.

Sturla Stålsett formulerer i klartekst den siste biten i puslespillet: Det er ikke avsenders definisjon av budskapet som skal gjelde, det er mottakerens! Dvs. det hjelper ikke om du mener hijab representerer dette og hint av kvinnediskriminering, hvis bæreren mener det er frigjørende. En slik kritikk er enten irrelevant eller den kan utestenges, ja, kanskje straffeforfølges. Motforestillingene vil miste sin samfunnsmessige kraft. De vil bli illegitime.

Uformelt er vi allerede kommet et godt stykke på den veien. Nå vil OIC, Istanbul-prosessen og Sturla Stålsett og Livssynsutvalget ha det vedtatt i lovs form. De beveger seg i samme retning. De tenker og argumenter på en måte som forsterker hverandre.

At USA og EU går inn på disse premissene, gjør situasjonen langt mer alvorlig.

Det er verdt å bemerke at disse konferansene og resolusjonene minner sterkt om den Eurabia-konspirasjonen som er blitt hengt ut i mediene som kollektiv galskap. Her skjer noe stort og alvorlig som berører fundamentale friheter, men det omtales knapt i mediene. Til tross for at Thorbjørn Jagland, leder av Europarådet, argumenterer på samme måte og fikk nedsatt et utvalg som konkluderte langs samme linjer (med Joschka Fischer og Timothy Garton Ash). Det er heller ikke vanskelig å se forbindelsen til arbeidet for å innlemme menneskerettighetene spesifikt i Grunnloven. Det er sagt konkret ved flere anledninger at hensikten er å hindre at folket finner på noe dumt en gang i fremtiden.

Her gjennomfører man mao et prosjekt som går over hodet på og bak ryggen på borgerne, og som får store konsekvenser for deres borgerlige frihet, uten at mediene kommenterer det. Tvert om, hvis mediene kommenterer det, er det for å begrunne nødvendigheten av å bekjempe hatet. Det minner slående om den konspirasjonen de selv har hengt ut det siste halvåret: Eurabia.

Hvis man ikke visste bedre, skulle man tro at målet var å skape motsetninger i samfunnet.

Virkeligheten fortoner seg ganske annerledes for et stort antall mennesker. Vi lever nå i forskjellige virkeligheter. Hvis de med mediemakt og politisk makt ignorerer eller fortier at det er slik, og samtidig fører et språk som stempler og stigmatiserer «de andre», og enda er villig til å vedta nye lover og bestemmelser for å «arrestere» dem, bokstavelig og i overført betydning, – da er vi inne i en farlig utvikling. Da må noe gjøres.

Det er viktig å kunne sette ord på hva som foregår. Men det er også viktig at det skjer noe konkret som kan organisere en motstand mot utviklingen.

I slutten av januar stiftes et svensk Trykkefrihetsselskap, skåret over den danske lesten. Hvis det kunne stiftes et norsk ditto, ville vi hatt en nordisk modell.

Problemene er de samme, og et nordisk samarbeid vil gi en helt annen tyngde.

Man kan ikke vente til noen står for retten og trenger assistanse. Det trengs dokumentasjon, kontaktnett, medlemmer og økonomi.

Interesserte kan henvende seg til kontakt@document.no.

PS
Det er allerede satt i gang et arbeid, men vi trenger flere med, både som potensielle medlemmer, som ressurspersoner, bidragsytere og ikke minst frontfigurer.