Kommentar

Det inntrykk har dannet seg – og blir kultivert – at det var Jyllands-Posten som startet karikaturstriden, og at regjeringen og avisene kunne om ikke avblåst så i hvert fall dempet den. I stedet velger 17 aviser å trykke en av dem på nytt.

Denne tankegangen er farlig og villedende, slik erklæringen fra Organisasjonen av islamske stater OICs møte i Dakar viser. OIC ser en økende tendens til diskriminering, blasfemi og islamofobi, og vil foreta seg noe.

Her snakker vi ikke om noen ekstreme land, som Saudi-Arabia, men 57 land som bekjenner seg til islam. Generalsekretæren er tyrkisk. Vi snakker om en reaksjon på at islam er blitt en del av den globale kultur, og om at islamske ledere og land ønsker å bestemme hvordan deres religion behandles. De vil ha immunitet for seg og sine. I realiteten er det det samme som å utvide sharia til å gjelde hele menneskeheten. Så stort er lerretet. At lille Danmark havnet som en flue på denne canvassen var en tilfeldighet. Jyllands-Posten og Fleming Rose snublet inn i noe de ikke ante noe om. Hvordan kunne de det? Jo, det lå en hensikt bak, men den var ikke å provosere slik det stadig gjentas, men å demonstrere hva man ikke lenger fikk lov å tegne av frykt. Reaksjonene har til overmål vist at Jyllands-Posten fikk rett.

Nå sier avisen at den nok ikke hadde trykket tegningene hvis den hadde kunnet forutse konsekvensene. Men hadde det ikke vært tegningene, så hadde det vært noe annet. De harmløse tegningene er et godt utgangspunkt for å se distinksjonene og hva det handler om.

Den islamske verden kan ikke godta ytringsfriheten. De kan godta den til offisielt bruk, som en frase man bekjenner seg til, men uten innhold slik den praktiseres i Midtøsten. Nå ønsker innvandrede muslimer å få innført samme formalistiske oppfatning i Europa. Det er det kampen står om. Og her er det ingen forskjell på moderate og ekstremister. Ta bare hva Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Aamir Sheikh, skriver i VG fredag 14. mars:

Jeg respekterer ytringsfriheten, og at mediene skal være fri. Men det er ikke riktig at denne friheten skal brukes til å såre andre. Ingen skal ha ubegrenset frihet.

Dette må tolkes som at muslimers sensibilitet skal gjelde alle medlemmer av samfunnet. Man ønsker foreløpig en mild sensur, at redaksjonene skal være seg sitt «ansvar» bevisst. Overgangen fra ansvar til sensur er usynlig. To-dagersmøtet til OIC i Dakar viser at man ønsker å statuere noen eksempler overfor land som ikke «viser ansvar». Danmark er lite og trenger støtte for å stå imot. De naboland som fremstiller dette som danskenes skyld, løper i virkeligheten sensurens og shariaens ærend. Det finnes ingen mellomposisjon i denne kampen. Hvor mye Jonas Gahr Støre og norske redaktører enn måtte ønske det. At man heller ikke etter 2,5 år greide å støtte en tegner som skulle drepes for en helt ordinær karikaturtegning, sier noe om at man sakker akterut.

Problemet med å straffe Danmark med noe a la en Israel-boikott er selvfølgelig EU. En boikott kan utløse mottiltak. Men EU, både ministerrrådet og kommisjonen, har signalisert uvilje mot å blande seg opp i et forhold mellom et enkeltmedlem og den muslimske verden. Verdikamper er dessuten noe man nødig engasjerer seg i.

Men som i Norge registrerer man utviklingen med uro. To eksempler som utfyller Dakar-møtet: Villy Søvndal ble uthengt som islam-hater på forsiden av en egyptisk avis. Han ba ikke bare Hizb ut-Tahrir dra til helvete, men alle muslimer. Som under karikaturstriden: Noen ønsker å hisse opp stemningen. Når de ikke kan vinne opinionen i Danmark, mobiliserer de mobben i hjemlandene. Slik kan man drive fjernstyring ikke bare av mediene, men av dansk politikk. Hvordan vil demokratiene håndtere en slik utfordring som de ikke en gang har våget erkjenne åpent?

Den andre hendelsen er mediecharteret som Den arabiske liga vedtok på et møte i Kairo i februar: Arabisk TV settes i bånd.

The charter, signed by information ministers in Cairo, bans broadcasting material seen as undermining «social peace, national unity, public order and general propriety», criticising religions or defaming political, national and religious leaders.

The Cairo document authorises signatory countries to «withdraw, freeze or not renew the work permits of media which break the regulations.»

It stipulates that satellite channels «should not damage social harmony, national unity, public order or traditional values.»

Programming should also «conform with the religious and ethical values of Arab society and take account of its family structure.»

Myndighetene og de religiøse er redd satellittkanalene. Man innfører ikke forhåndssensur. Mer effektivt er elastiske, generelle formaninger som gjør at redaktørene må kunne tenke seg hvordan et innslag kan oppfattes. I en spent situasjon må man være på den sikre siden og være forsiktig. I Putins Russland er dette perfeksjonert med stort hell.

Løs kanon

Muslimene i Europa representerer en trussel mot konsensus i den muslimske verden. Hvis de aksepterer blasfemi, krenkelser, les: fri kunstnerisk utfoldelse, vitenskapelig kildekritikk, kritikk av islam i det offentlige rom, kan det smitte. Europa kan bli en eksportør av farlige tanker tilbake til den muslimske verden.

I stedet må muslimene gå på offensiven og forlange respekt for sin religion i Europa. Det er europeerne som skal disiplineres, og i realiteten underlegges sharia. Spørsmålet om innføring av sharia i lovverket er et sidespor. Den virkelige slagmarken er ytringsfriheten. Kravet om respekt er et krav om innordning under sharia. Hvis europeerne bøyer av for dette kravet, har de tapt det viktigste slaget.

I denne kampen er ord våpen. Hvilke side man står på avgjør hvordan ordene brukes. Ikke alle er klar over det, men slik ordet respekt brukes av muslimer, er det et våpen for å kreve at deres oppfatninger er hevet over kritikk. Blasfemi ligger dermed innebygd som en nødvendighet i forsvaret av det frie samfunn.