Sakset/Fra hofta

Pakistans nye leder Imran Khan vil ha en slutt på fornærmelser av islam. Resten av verden får pent føye og bøye seg.

Nest etter FN er Organization of Islamic Cooperation (OIC) verdens største mellomstatlige organisasjon av nasjoner under en felles ideologisk overbygning: 57 islamske land som i fellesskap arbeider for å beskytte islam og fremme muslimers interesser. OIC vedtok i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen om menneskerettigheter, som i de to siste paragrafene oppsummerer hva som regulerer rettighetene sett med muslimske øyne:

ARTICLE 24: All the rights and freedoms stipulated in this Declaration are subject to the Islamic Shari’ah.

ARTICLE 25: The Islamic Shari’ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration.

Det bør derfor ikke være overraskende at OIC igjen, og helt i tråd med sharia, tar til orde for å begrense den globale ytringsfriheten. I en erklæring nylig avgitt av OICs utenriksministre under den 73. hovedforsamlingen i FN, heter det blant annet:

OIC foreign ministers adopted a strongly worded statement — sponsored by Pakistan and Turkey — denouncing the increasing attacks on Islam, its revered personalities and symbols, and calling for an end to such campaigns.

Speaking at the meeting, [Pakistans] Foreign Minister Shah Mahmood Qureshi expressed deep concern over the misrepresentation of Islam as well as at the activities that have hurt the feelings of Muslims all over the world, especially the disrespect shown to the most revered personality of Islam.

In the statement, which was approved by the ministerial meeting, serious concern was expressed on intensification of hate campaigns which were deliberately targeting Muslims and the Islamic religious symbols.

Frasen “de sårede følelsers tyranni” oppsummerer godt hva OIC bygger sin argumentasjon og verdensanskuelse på. Den spinnville logikken i neste setning blir dermed logisk når sårhet anvendes som emosjonell rettesnor:

The joint statement rejected provocative acts like the holding of the competition contest to ridicule Islam aimed at inciting violence.

“Inciting violence” på grunn av noen tegninger, altså. Det ville raseriet som under karikaturkrisen i 2006 kom overraskende på mange i Vesten, lever i beste velgående i den muslimske verden. Det er sågar kollektivt sanksjonert av dets lederskap.

Pakistans nyvalgte statsminister Imran Khan tar det muslimske følelseslivet på alvor, og har gitt kampen mot blasfemi og ytringsfrihet topp prioritet.

Prime Minster Imran Khan on assuming office expressed serious concern at his very first cabinet meeting. The cabinet adopted a resolution condemning the campaign of ridiculing Islam.

Both houses of the parliament also adopted resolutions, calling for halting such activities. Prime Minister Imran Khan had assured the Parliament that matter will be raised during the OIC Ministerial Meeting in New York.

På vegne av OICs 57 medlemsland ga utenriksminister Qureshi under FNs hovedforsamling også uttrykk for bekymring over den «alarmerende veksten i ærekrenkende aktiviteter som sårer muslimers følelser». Man bør videre legge svært godt merke til hva OICs oppfatning av ytringsfrihet er:

He affirmed that freedom of expression comes with concomitant responsibilities, and should be exercised keeping in view the ethical, moral and legal obligations.

Dette minner om mer «ytringsansvar». Som vanlig blir slike utspill forsøkt kamuflert i prat om fred, religiøs toleranse og respekt:

In particular, the statement points to various steps proposed by the OIC to foster an environment of peace, religious tolerance and respect as well as measures to be taken by the states in their domestic sphere.

Syretesten på slike uttalelser bør som vanlig være en speilvending: Hvor mye fred, religiøs tolerance og respekt har islam å by annerledestroende og kristne i muslimske land?

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!