Gjesteskribent

Sammenslutningen av humanistiske organisasjoner, International Humanist and Ethical Union, fører en viktig kamp for ytringsfrihet i FN. Hvis Konferansen av islamske stater, OIC, vinner frem, vil ytringsfrihet være prisgitt hensynet til islam. Da er den i praksis opphevet.

Hvor aggressivt og pågående OIC opptrer, er praktisk talt ikke viet oppmerksomhet i norske medier. Det burde være et obligatorisk apropos til debatten om karikaturtegningene og andre uttrykk som «krenker» muslimer. Man får ellers inntrykk av at f.eks. en kunstner som Lars Vilks «provoserer» unødig. Når man setter seg inn i arbeidet for å innskrenke ytringsfriheten gjennom OICs egne organer og FN, oppstår et helt annet inntrykk. De islamske stater har erklært krig mot den frie bruk av ytringsfriheten. De vil ha den knektet under henvisning til religionshets.

Men OIC møter seg selv i døren når de samtidig nekter å anerkjenne viktige prinsipper i FNs menneskerettserklæring, til tross for at samtige 56 medlemsstater unntatt en har ratifisert erklæringen.

Nekter å godkjenne rett til konvertering

FNs Human Rights Council har i lengre tid arbeidet med en resolusjon om forbud mot diskriminering på religiøst grunnlag. Men OIC-medlemmer nekter å godkjenne den fordi den samtidig forutsetter inviders rett til å skifte religion. Det kan ikke OIC gå med på.

In September 2007 the European Union had attempted to introduce a resolution in the Human Rights Council on the elimination of discrimination based on religion or belief, but its introduction was deferred until December in an attempt by the sponsors to obtain the support of the OIC. Despite quite intensive negotiations, however, it became clear that no agreement would be possible. On December 14, the Pakistani delegate, again speaking for the OIC, said that differences remained on five important issues, inter alia: respect for all religions and beliefs, and respect for national laws and religious norms about the right to change one’s religion. «Hence, we dissociate ourselves from operative paragraph 9(a) because of its phrase ‘including the right to change one’s religion or belief’». Yet this right is clearly enshrined in Article 18 of the UDHR to which all but one of the Islamic states is signatory.

In the event none of the states objecting to the resolution actually voted against it – thereby maintaining the myth of their support for universal human rights. What they did do however was abstain, safe in the knowledge that in order to be adopted any resolution requires a majority of member states to vote in favour, and their abstentions were therefore equivalent to votes against the resolution. Despite this opposition the resolution was carried by 29 votes to 0, with 18 abstentions.

Hovedforsamlingen mot blasfemi

OIC har ved flere anledninger fått den nedlagte Commission for Human Rights og arvtakeren Human Rights Council til å vedta resolusjoner som innrømmer retten til å innskrenke ytringsfriheten av hensyn til religion og tro. For første gang vedtok Hovedforsamlingen i FN rett før jul en tilsvarende resolusjon.

On 18 December 2007, the UN General Assembly adopted a resolution «Combating Defamation of Religions» by 108 votes to 51 with 25 abstentions. Similar resolutions have been adopted for the past seven years by the old Commission for Human Rights and by the new Council. This is the first time, however, that such a resolution had been passed by the General Assembly. The resolution expresses «deep concern about the negative stereotyping of religions and manifestations of intolerance and discrimination in matters of religion or belief». But the only religion mentioned by name is Islam. The resolution also notes with deep concern, «the intensification of the campaign to defame religions and the ethnic and religious profiling of Muslim minorities in the aftermath of the tragic events of 11 September 2001». It emphasises that whilst everyone has the right to freedom of expression, this should be exercised with responsibility – and may therefore be subject to limitations, inter alia «for respect for religions and beliefs».

EUs talsmann, Portugal, påpekte her et viktig forbehold: EU er mot at man behandler religion som blokk. Man knytter rettigheter til enkeltindivider, ikke til religionen som sådan. Hvem skal man i så tilfelle forholde seg til? De skriftlærde, prestene, sheikene?

«The European Union does not see the concept of ‘defamation of religions’ as a valid one in a human rights discourse. From a human rights perspective, members of religious or belief communities should not be viewed as parts of homogenous entities. International human rights law protects primarily individuals in the exercise of their freedom of religion or belief, rather than the religions as such.»

Skurrer

Men for at dette fremstøtet gjennom FN skal lykkes, må det ikke være noen motsetning mellom FNs universelle menneskerettigheter og de islamske statenes tolkning av dem.
International Humanist and Ethical Union, IHEU, påpeker at det er det. Da den pakistanske representanten på vegne av OIC 10. desember 2007 – selve Menneskerettsdagen – benyttet anledningen til å si at Kairo-deklarasjonen, OICs egen menneskerettserklæring, ikke var i strid med FNs men utfylte den, fikk det IHEU til å protestere.

Bakgrunnen er at OIC har planer om å utarbeide et eget islamsk menneskerettscharter og en domstol til å overvåke det. Disse planene lanserte Pakistans representant, Masood Khan, på selve Menneskerettsdagen, og derfor var det maktpåliggende å understreke forenligheten med FNs charter.

«The OIC was considering the establishment of an independent permanent body to promote human rights in accordance with the provisions of the Cairo Declaration», and he referred to a decision taken by the May 2007 Islamic Conference of Foreign Ministers to work on an Islamic Charter of Human Rights, a convention of women’s rights in Islam and an Islamic Covenant against Racial Discrimination.

Det er her IHEU kommer inn og lager trøbbel for OIC. De siterer FNs egne juridiske eksperter som sier at den som har ratifisert en konvensjon, ikke kan tilslutte seg et charter som strider mot disse forpliktelsene.

On 14 September 2000, in reply to a communication from the Association for World Education as to the «universality» of the Cairo Declaration of Human Rights in Islam (published in Volume II: Regional Instruments, OHCHR, 1997, pp. 477-84 of A Compilation of International Instruments), the legal advisor to the then HCHR replied:

«The Member States which have acceded to and ratified United Nations Human Rights Conventions remain bound, under all circumstances, by the provisions of those texts as well as the erge omnes obligations under customary international law.»

Bryter

Kairo-deklarasjonen slår uttrykkelig fast at det er Koranen og sharia som ligger til grunn for islamske samfunns menneskerettigheter.

On 5 August 1990, the then 45 member states of the OIC adopted The Cairo Declaration of Human Rights in Islam [5]. In this document all rights are seen as derived from God. The preamble states that «no one as a matter of principle has the right to suspend them in whole or in part or violate or ignore them in as much as they are binding divine commandments».

Many of the clauses in the Cairo Declaration limit the rights contained therein by reference to the Shari’ah: in particular, Articles 2, 7, 12, 16, 19, 22 and 23.
..
Religious freedom is limited under the Cairo Declaration. Article 10 states:
«Islam is the religion of unspoiled nature. It is prohibited to exercise any form of compulsion on man or to exploit his poverty or ignorance in order to convert him to another religion or to atheism.»
..
Under Article 22 of the Cairo Declaration a person may only express their opinion in a manner «as would not be contrary to the principles of the Shari’ah», and freedom of expression may not be used to «weaken faith».

Hvis det kan bevises at Kairo-erklæringen står i motsetning til FNs menneskerettserklæring og senere konvensjoner, har OIC-landene et juridisk problem.

Ann Elizabeth Meijer in her classic analysis «Islam and Human Rights» describes the declaration as not so much a statement of human rights as a statement of man’s responsibilities towards God. According to Meyer (p66):

«International law does not accept that fundamental human rights may be restricted – much less permanently curtailed – by reference to the requirements of any particular religion. International law does not provide any warrant for depriving Muslims of human rights by according primacy to Islamic criteria.»

Derfor oppførte Pakistans og Egypts representanter seg så bøllete mot Roy Brown i Human Rights Councils plenum 13. mars. Brown påpeker at OIC bryter sine forpliktelser ifølge Menneskerettserklæringen ved å gå inn for Kairo-erklæringen. Men i stedet for å ta kritikken ad notam, går OIC på offensiven. De bruker kjøttvekta i FN til å vedta resolusjoner som godtar innskrenkninger av ytringsfriheten, og vil parallellutbygge egne institusjoner som kan overvåke og forfølge krenkelser av islam.

Slik sett er bråk om karikaturtegninger og alt som måtte bekrefte krenkelser av muslimer, velkomne nyheter for OIC.

Det er åpenbart at FN er blitt en slagmark. Verdensorganisasjonen brukes til å undergrave universelle rettigheter. Hvorfor har ikke norske myndigheter gjort oppmerksom på at ikke alt som kommer fra FN er bra? Tvert om kjører myndighetene langs FN-sporet som aldri før.

Vestlige land er klar over situasjonen, som her ved den tyske ambassadøren:

… Ambassador Gunter Nooke of the Federal Republic of Germany, also speaking on 10 December 2007, in which he sincerely regretted «the tendency within some parts of the international community to roll back the principle of universality in order to make the enjoyment of fundamental rights dependent on factors such as tradition, culture, religion or the level of development».

Hvorfor opplyser ikke mediene opinionen om at FN er blitt kamparena igjen, som under den kalde krigen? Og at det denne gang gjelder prinsipper for menneskelig samkvem som griper direkte inn i det flerkulturelle samfunn. Hvis OIC kan banke gjennom forbud mot diskriminering og krenkelse av religion, er ytringsfriheten i realiteten avskaffet. Jonas Gahr Støre så ikke ut til å være oppmerksom på denne dimensjonen i det hele tatt da regjeringen kritiserte karikaturtegningene. Hverken regjeringen eller redaktørene ser ut til å lært leksen, selv 2,5 år etterpå.

Islamic Law vs Human Rights

Universality of Human Rights under attack at the UN

IHEU «ambushed» at Human Rights Council