Sakset/Fra hofta

EU leder de liberale demokratienes overgivelse av ytringsfriheten, skriver sjefjurist i tenketanken Cepos, Jacob Mchangama, i Wall Street Journal.

Oppstyret i forbindelse med den grove amatørfilmen «Innocense of muslims» har vært en velsignelse for Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Organisasjonen har i årevis arbeidet gjennom FN for å få innført et juridisk bindende forbud mot «bakvaskelse av religion»; et heller gjennomsiktig forsøk på å kriminalisere enhver kritikk av islam. Men 2011 førte et USA-ledet kompromiss til at at referansen til «bakvaskelse av religon» ble fjernet fra Menneskerettighetsrådets resolusjon om å motarbeide intoleranse og «negativ stereotyping». Utelatelsen ble hyllet som en seier for ytringsfriheten.

OIC har imidlertid ikke gitt opp anstrengelsene for å kvele kritikken av islam. Gruppen har bare endret taktikk og fokuserer istedet på en dramatisk utvidelse av FNs forbud mot oppfordring til religiøst hat, skriver Mchangama.

Den juridiske basen er FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), som forbyr enhver oppfordring til…religiøst hat som innebærer oppfordringer til diskriminering [eller] fiendtlighet. Flere vestlige land har da også forbud mot slike oppfordringer. OICs forsøk på å utvide eksisterende lover mot såkalt hatefull tale er derfor vanskelig å avvise på prinsipielt grunnlag for liberale demokratier, som har kjøpt idèen om at toleranse fremmes gjennom begrensninger i ytringsfriheten.

This agenda was vividly on display in a statement by the foreign ministers of the OIC at the U.N. General Assembly last week. The statement, in response to the «Innocence of Muslims» film and cartoons depicting Muhammad published by a French magazine, refers to the U.S.-brokered Human Rights Council resolution. It then urges U.N. member states, «in line with their obligations under international human rights law, to take all appropriate measures including necessary legislation against these acts that lead to incitement to hatred, discrimination and violence against persons based on their religion.»

Utrolig nok har også EUs «utenriksminister», Catherine Ashton, utstedt en felleserklæring sammen med generalsekretærene i OIC og Den arabiske liga som «fordømmer enhver tilskyndelse til religiøs hat som innebærer oppfordringer til fiendtlighet og vold. Mens vi fullt ut anerkjenner ytringsfriheten, tror vi på viktigheten av å respektere alle profeter.»

Erklæringen vil av mange bli forstått som at EU godkjenner OICs synspunkt om at respektløshet mot enhver profet er det samme som oppfordring til religiøst hat og bør forbys av stater som har ratifisert ICCPR. Hvis en slik forståelse av religiøs, hatefull tale blir normen i EU, kan følgene for ytringsfriheten blir dramatiske, fortsetter Mchangama.

Europa er allerede på vei i denne retningen. I 2008 vedtok EU en rammeverksbeslutning som forplikter alle medlemsstatene til å kriminalisere hatefull tale, inklusive oppfordringer til hat mot religiøse grupper. Flere europeiske land, som Storbritannia og Danmark, har allerede kjørt rettsprosesser og i noen tilfeller dømt sine borgere for ytringer ansett som fornærmende mot muslimer og kristne:

The Treaty of the EU states that the union is built on «the principles of liberty . . . and respect for human rights.» But Europe has abdicated moral leadership in siding with the OIC, whose Cairo Declaration on Human Rights in Islam contains the caveat that «all the rights and freedoms stipulated in this Declaration are subject to the Islamic Shariah.» It is difficult to envisage what common ground the EU shares with, say, Iran, where clerics are imprisoned for declaring Islam compatible with secularism. Or with Egypt, where bloggers are imprisoned for defending the rights of religious minorities. Or with Saudi Arabia, where tweets questioning the wisdom of Muhammad result in indefinite imprisonment and the risk of capital punishment.

The fecklessness of the EU marks a striking contrast to the position of liberal democracies in a similar debate that took place at the U.N. during the Cold War. Then, it was the Soviet Union and its allies who demanded the introduction of hate speech provisions in international human-rights law. At the time, not a single member of the Council of Europe voted in favor of prohibiting hate speech under the ICCPR. During a debate, the representatives of the U.K. pointed out that during World War II, Adolf Hitler’s «Mein Kampf» had not been banned, and said that Britain «would maintain and fight for its conception of liberty as resolutely as it had fought against Hitler.»

Despite their principled stand, the liberal democracies ultimately lost the fight and have since implemented some of the restrictions on speech they once opposed. If leaders of liberal democracies now don’t even want to put up a fight, what are the odds that they will win the battle this time? Before giving in entirely, as Ms. Ashton appears to have done, they might first consider the cost of defeat.

Mr. Mchangama is managing director of the Freedom Rights Project, director of legal affairs at the Danish think tank CEPOS and external lecturer in international human-rights law at the University of Copenhagen.

Wall Street Journal: The Folly of Appeasement
The EU leads liberal democracies’ surrender on free speech.