Kommentar

Endelig en anmelder som våger å yte Fallaci full rettferdighet. Og det i Morgenbladet som ellers oser av politisk korrekthet. Ikke rart at Tord Østberg må bruke understatements.

Østberg rakker ikke ned på forfatteren, stiller seg ikke på sin høye hest, slik kulturredaktøren i Aftenposten gjorde. Han behandler henne med respekt, tar henne alvorlig, og er modig nok i dagens Norge til å si at utviklingen har gitt henne rett! Om den demografiske overtakelse av Europa og skapelsen av Eurabia:

«At de er i ferd med å lykkes med dette prosjektet har i flere år vært et tema for et fåtall intellektuelle, deriblant den norske samfunnsforskeren Sigurd Skirbekk, men for øvrig et i høy grad ignorert fenomen i norsk og europeisk offentlighet.»

Østberg bruker sin innlevelse, slik enhver anmelder skal gjøre, og forstår Fallacis prosjekt, hennes stil:

«Men Fallacis «fornuft» er ikke av den forsonende og dialogiske sorten, som vi kan nyte med et glass rødvin i skinnet fra den liberale europeiske peiskroken. Det er martyrens trassige fornuft, de som ofrer sine liv på bålet eller korset for at fremtiden en gang skal kunne høste fruktene av at de verdsatte sine overbevisninger høyere enn sine liv.»

Alle som interesserer seg for islam og resten/verden utenfor, støter på dhimmi-fenomenet, som er en utvidet versjon av Stockholm-syndromete. Vi i Vesten blir som Clark Olofssons ofre i banklokalet i Stockholm: vi ser situasjonen som ham.

Østberg våger å si at det er sterke innslag av en slik «forståelse» blant liberale opinionsdannere innen media og akademia:

«Man kan selvfølgelig diskutere hvor utbrededt dette fenomenet er, men trenger ikke gå lenger enn til reaksjonene på Zahid Mukhtar’s utspill i Holmgang, for å kjenne det igjen i vårt eget land. Unni Wikan fronter forvirringen med sin representative selvutslettelse av den vestlige kultur i en kronikk i Aftenposten 4. desember. Med en filologisk manøver som nok ville imponert både George Orwell og Erasmus Montanus, klarer hun å påvise at Mukhtar er moderat og modig når han «har forståelse», mens han ville vært ekstremist dersom han hadde «støttet», drapet på den hollandske filmskaperen. Forlagsmannen Anders Hegers kulturelle kløkt og halvhjertede innlevelsesvilje bringer ham til å «forstå» både Mukhtar og van Goghs drapsmann, i sin faste spalte i Dagsavisen den påfølgende dag. Og bare én dag senere hinker filosofen Hans Ebbing som tredjemann inn gjennom det samme lingvistiske nåløyet, i en kommentarartikkel i Klassekampen, der han finner det rimelig å fremholde at Mukhtar bare har vært «uheldig». Det er noe forsonende over at Mukhtar selv har holdt seg for god til å dekke seg bak såpass florlette unnskyldninger, men i et intervju i Morgenbladet den 2. desember isteden slår sine intensjoner fast med (den utvetydige?) uttalelsen: «Jeg ville ikke bruke noe annet ord.»

Kan Hagen ha lest dette, eller Bendik Wold? Eller er det høyere under taket i Morgenbladet enn jeg tror, det er bare så få som utnytter rommet?

Jeg vil gjerne lese mer av Tord Østberg. En klar og ren stemme.

Han avslutter med å si at det burde være mulig å diskutere de temaer Fallaci tar opp, men norske intellektuelle har allerede lukket døren:

«Men det norske intellektuelle kollektivet har allerede begynt oppladningen til enda et fnysende fellesskap rundt Fallacis kjetteri, denne gangen med et øredøvende angrep på bokens vaskeseddel.»

Morgenbladet |

Les også

-
-
-
-
-