Kommentar

Det pågår en kulturkrig i Norge, og forsvarerne av det frie ord er few and far between, Fritt Ord og ytringsfrihetskommisjoner til tross.

De som står for virkelig kontroversielle meninger om det flerkulturelle fellesskap og en ny norsk identitet, blir enten tiet ihjel eller hengt ut til spott og skam. Jfr. Torkel Brekkes angrep på Nina Witoszek i Aftenposten 29. oktober, som Peder Anker forsøker å svare på idag. Jeg sier «forsøker», for Anker går ikke til kjernen: Forsøket på å avskilte Witoszek som ansvarlig og seriøs, diskreditere henne i offentlighetens øyne ved å slå henne i hartkorn med Oriana Fallaci.

Brekke illustrerer Witoszeks poeng: Norge har intellektuelle, men mangler intelligentsiaen. Folkets samvittighet. Hun kommer fra Kieslowskis land, et land hvor man sier: Ennå er ikke Polen fortapt! Det er samme historie som med Slavenka Drakulic, som konstaterer: – Dere har ikke hatt krig på flere hundre år. Dere vet ikke hva det handler om. Vi tror ingenting kan hende oss.

Ulike dagsordener

Første punkt er å anerkjenne at vi har helt ulike dagsordener: Tilhengere av en fri debatt vet at hvis prosjekt integrering skal lykkes, må ikke bare døren til fri debatt være åpen, man må også tillate at ulike kontekster blir synlige. Det gjør de ikke i Norge. Derfor er det viktig at Oriana Fallaci utgis og leses, selv om the gatekeepers lager autodafé av hennes bøker hver eneste gang.

Fallaci er en smule rabiat i formen, men hennes prosjekt er nettopp å forsvare en dyrt tilkjempet ytringsfrihet. Når man hører på den norske multikulti-fløyen, høres det ut som om det er en tom sekk man kan fylle med hva som helst.

Den som har ører kan høre!

Spørsmålet er hva man hører. Når Brekke lytter til Witoszek, hører han noe helt annet enn f.eks. undertegnede. Hvem hører rett? Svaret er at Brekke har en helt annen agenda, men han er autorisert av Aftenposten og den gode mening og fremstår derfor som objektiv. Det er en autoritet/goodwill han vil bruke til å slå Witoszek ned og ut.

Han mener at hun ikke fortjente Fritt Ord-prisen, og henviser til neocons i USA og Fallaci. Disse er out-of-bounds. Det ville aldri falt Brekke inn å skrive noe tilsvarende om Nobelprisen i litteratur til Harold Pinter.

Battle lines are being drawn

Det er på tide at frontlinjene blir klarere: Det finnes et betydelig antall intellektuelle og kulturarbeidere som er opptatt av en dagsorden som brennmerker motstanderne. Jeg synes «motstanderne» skal ta opp hansken.

I Frankrike har den offentlige kringkastingen de siste dagene ikke vist bilder av ungdom som går amok. Man har pålagt seg selv sensur, fordi man tror bildene smitter. De siste dagene har de gått lenger: Man har sluttet å rapportere hvor mange biler som blir brent! (kunne Dagsavisens utsendte melde igår, uten kommentar) – Dette er desinformasjon, sa mediekommentator Jean-Louis Mittaki til BBC imorges.

NRK deltar i kulturkrigen, i likhet med store deler av norske medier. Når man forstår at bildene fra Paris polariserer og gjør de innfødte mer skeptiske, kritiseres mediene for å stigmatisere!

Thomas Hylland Eriksen var på radio imorges og vil fjerne Stiklestad som nasjonalt symbol. Han ville heller ha vikingskipene som symbol. Da kunne innvandrerbarn delta i et rollespill.

Hylland Eriksen snakket om behovet for å skape nye nasjonale symboler, og en ny nasjonal identitet. Man snakker om identitet omtrent som å skifte skjorte.

Det er det samme overflatiske, instrumentelle forholdet til ytringsfrihet Nazneen Khan-Østrem viser når hun snakker om at «sekularisme og ytringsfrihet er gudene her i landet.»

– Sekularisme og ytringsfrihet er gudene her i landet. Så når noen våger å tro, blir det mistenkeliggjort – og latterliggjort. Som når mediene har en tendens til å si «ooh, de tenker selv» når det kommer islamske feminister. Det er ikke helt nytt, det leste jeg om på 1980-tallet, da jeg var aktiv i Kvinnefronten, sier hun.

Mediene lager vrengebilder, muslimer føler seg i en tvangstrøye:

Når norske medier ensidig omfavner innvandrere som er kritiske til egen kultur og religion – som den mulla-løftende Shabana Rehman – er det for å bekrefte norske verdiers fortreffelighet, og det setter muslimer under heftig krysspress, mener Khran-Østrem: På den ene siden fra sekulært tankegods og latterliggjøring av alt hellig – en europeisk tvangstrøye, som hun skriver i boka. Og på den andre siden tradisjonene i det opprinnelige hjemlandet.

… sekulært tankegods og latterliggjøring av alt som er hellig … Man får en anelse om hva slags samfunn Nazneen Khan-Østrem vil ha. Hun later ikke til å ha forståelse for hva det har kostet å kjempe frem et fritt samfunn.

Det sekulære samfunn er faktisk det eneste vi har, som kan være felles, som er resultat av århundrer med religionskriger og meningsterror.

– Å være muslim og europeer er jo ikke en motsetning, sier Khan-Østrem. Men dessverre, hun bekrefter selv mistanken om at det ikke er så enkelt.

Til krig mot krysspress

Witoszek-debatten ligger ikke på nett

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også