Gjesteskribent

Av OLE ASBJØRN NESS, forfatter

I tre år har jeg arbeidet med et hørespill for NRK. Radioteatret ville uroe Norge. De ønsket dramatikk med vilje, som gikk inn i dagens konfliktlinjer, som ikke holdt noe tilbake. Jeg hadde en idé. En ung rapper. En meget sint mann som blir tiltrukket av ekstremisme. En beat og en tekst som samvirker mot eksplosjonen. NRK var begeistret, men så, etter utallige runder med dramaturger, med instruktører, kunne de ikke godta slutten på stykket. Nora kan ikke gå.

Så langt en privat krangel mellom en manusforfatter og en produsent.

Men den har offentlighetens interesse. For den unge rapperen konverterer i løpet av stykket til islam, og lyden av dette ordet gjør at NRK forandrer mening. Alt som kan uroe skal vekk, alt som er ubehagelig likeså.

Det er en imam i stykket. Imamen har også ubehagelig trekk. Det går ikke, sier NRK. Imamer er ikke ubehagelige. En av hovedpersonene heter Muhammed. En provokasjon. Det navnet kan ikke brukes. Jeg innvender at Muhammed er det mest brukte navnet på nyfødte guttebarn i Oslo. Det hjelper ikke. Muhammed har også enkelte ubehagelige trekk. Det går ikke. Mennesker som heter Muhammed har ikke ubehagelige trekk. Den første dramaturgen har ikke lest koranen, men han vet visst likevel at man ikke finner voldsforherligende sitater der. Islam betyr fred, fred er islam, det har han lært på koranen.no, nettstedet til khomeinisten Trond Ali Lindstad. Slutten går ikke opp, sier den andre dramaturgen. Han gjentar dette igjen og igjen, men er aldri riktig i stand til å forklare hvorfor. Etter hvert forstår jeg: En ung, norsk islamist er ikke voldelig i hans hode, ingen vil noensinne sprenge seg selv i Norge. Norske islamister drar til Gaza for å hjelpe til med oliveninnhøstingen, sier NRK. Kun det. Og til slutt, replikken de elsket, som de proklamerte med en innøvd faderlig tone: Dette behøver ikke norske muslimer. Eller: Dette er det siste norske muslimer behøver. Eller: Dette er det siste innvandrere behøver. Jeg trodde muslimer i Norge var en broket skare som ikke behøvde det samme, men i et skap på Marienlyst sitter det øyensynlig innelåst en «ekte» muslim, erkemuslimen, NRKs platonske idé av en muslim, Mullah Krekars trangsynte fetter. Han leser alt de gir ham, og ut i fra om han smiler eller raser vet de om det er godt for norske muslimer.

I tre år har jeg levd med denne sensuren. Den inngår i en lang tradisjon av det jeg vil kalle norske intellektuelles dannede sensur av islam. Kanskje begynte denne tradisjonen med Rushdie-saken for tyve år siden, kanskje med Egil A. Wyllers feige brev til William Nygaard hvor han bønnfaller ham om ikke å utgi «Sataniske Vers». Kanskje oppsummeres denne tradisjonen i Arild Haalands replikk: «Den som håner en annen manns religion, må forvente en kniv i magen». Kanskje er det dette som gjør at norske intellektuelle skriver bøker om islam som ikke problematiserer, som ikke går inn i det vanskelige. Vi ser det i Kari Vogts bøker, klarest i den boken hun skrev sammen med Anders Heger like etter 11. september: «Bruddet», hvor islamisme er en ond ånd som kommer fra intet, som bryter med alt. Ingenting om hvordan islam alltid har hatt slike sideelver med ekstremisme, ingen forsøk på å forklare disse. Ingenting om farene ved en profet som også er krigsherre. Ingenting om farene ved en bok som fra evighet og til evighet er Guds ord. Kanskje ser vi det paradoksalt klart i Thomas Hylland Eriksens nyutgivelse av en bok fra 1995 like etter 11. september, hvor han igjen hevder at kløften mellom islam og Vesten er en vestlig konstruksjon. Fortsatt har han ikke sett det åpenbare: Enkelte muslimer ser annerledes på det. Kanskje blir det tragikomisk da den underholdende forfatteren, men primitive politikeren Dag Solstad ofrer ytringsfriheten , og kanskje får vi lyst til å rope da litteraturviteren Tore Rem og en menneskerettighetsforsker ved navn Malcolm Langford spør «hva – om noe» vi mister hvis bøker som «Sataniske Vers» ikke lenger er offentlig tilgjengelig. Mon det.

Jeg sier ikke at alt de skriver ikke er sant. Jeg sier at det er så mye de ikke skriver. Det er problemet. Tekstene er blinde for sin egen kolonialisme: Islam vil bli det de vil islam skal bli, tror de. De sier de er opptatt av kultur, men for dem er kultur ferniss, overflate, uten røtter. Men historien er vanskelig. Igjen og igjen føder den ekstremisme og vold. Igjen må vi forsøke å forstå. Helt. Ikke halvt.

NRK og disse intellektuelle har et felles prosjekt. De bygger en vegg som skal holde alt ubehagelig ute. Ingenting om det vanskelige, ingenting som smaker av satire, humor og ironi. Vi skal sitte, de skal snakke, og igjen klinger Hylland Eriksens kokette, liksom kritiske spørsmål: Må vi like islam? Og i le av veggen skal vi ha det så godt, så koselig som bare mennesker med norsk pass kan ha det.

De forstår ikke: Den veggen de bygger skjermer ikke kun for vinden, men sperrer også for solen. En kunstner kan ikke arbeide halvveis, kan ikke arbeide på overflaten, kan ikke kun benytte de fargestiftene den dannende sensuren forsyner ham med, og når han ikke kan skrive om det ubehagelige, kan han heller ikke skrive om det vakre, ikke om skjønnheten i islam, ikke om menneskets lengsel etter Gud, ikke om bønneropet om morgenen, ordene som vekker deg: Bønn er bedre enn søvn, ikke om dette rene, klare man kan finne hos Gud som klinger dypere, renere, enn den tomme, metalliske klangen Vesten også gir fra seg.

Det sies at islam har blitt norsk. Det er kun sant i statistisk forstand. Islam i Norge kan minne om moskusen på Dovre. Også den er omgitt av store skilt hvor det står at vi ikke skal trå den for nær, men hvis man byr Muhammed opp til dans kan stor kunst bli født. Det er ikke tilfeldig at de store «muslimske» forfatterne er hatet av fanatikerne; Rushdie, Mahfouz, Pamuk. De engasjerte Muhammed til dans. Verken ayatollaer eller norske intellektuelle har ennå lyktes med å stoppe dem. Gud skal vite at de forsøker.

Intet skaper mer et skremmebilde av muslimer enn intellektuelles dannede sensur. Deres prosjekt er mislykket. Bak veggen sliter og slår vinden. Det vi ikke ser er mer skremmende enn det vi ser.

Opprinnelig trykket som kronikk i Aftenposten