Gjesteskribent

Av GEIR LEVI NILSEN

Etter at karikaturtegninger av profeten Muhammed ble trykt i Jyllandsposten og i det norske kristne magasinet Magazinet har reaksjonene vært sterke fra rasende muslimer som føler seg krenket.

Dette oppstyret kan minne om Rushdie-saken slik den begynte i 1988-89 hvor temaet var det samme: fornærmelse av profeten Muhammed, men da i en skjønnlitterær kontekst.

Hellig

La oss først se litt på profeten Muhammed, som er hellig for muslimer. Mange påstander er blitt fremsatt om denne historiske personen. Noen har vært korrekte mens de fleste har vært uriktige og demoniserende. For å ta det siste først: Det er hevdet at Muhammed skulle ha vært pedofil idet han giftet seg med en ni år gammel jente og gjorde henne gravid. Å kalle profeten pedofil på grunn av dette er ikke bare demoniserende, men vitner også om historisk uvitenhet. Slike barnebrylluper var vanlig i både Europa og resten av verden i middelalderen, ofte i føydale jordbrukssamfunn eller blant aristokratiet hvor seksuell preferanse ikke nødvendigvis var motivet, men penger: enten ved å gifte seg til penger (som Muhammed gjorde i dette tilfellet) eller ved å opprettholde familieformue på så få hender som mulig. Å måle historiske personer fra middelalderen etter nåtidens feministiske og/eller juridiske moral og etikk blir derfor absurd.

Dyster skikkelse

Imidlertid er det andre forhold ved Muhammeds person som vi vil påpeke, også sett med dagens briller. Profeten Muhammed (570-632 e.Kr), islams stifter, er en av de dystreste skikkelser blant religionsstiftere for øvrig. Svært få hellige menn har en så blodig biografi. Islams begynnelse var ikke resultatet av en vekkelsesbølge. Muhammed var en hærfører som med en hær på 10.000 mann erobret den arabiske halvøy gjennom militære operasjoner. De som motsatte seg denne tvangsomvendelsen til islam måtte ofte bøte med livet. En praksis for øvrig også norske kristningskonger sverget til i vikingtiden.

Dette gikk hardt ut over jødiske stammer på den arabiske halvøy som nektet å la seg tvangsomvende. Resultatet ble en etnisk renskning i årene 624-627 hvor Muhammed og hans hær utryddet flere jødiske stammer på det mest blodige vis.

Samtidig med dette praktiserte Muhammed og hans hær landeveisrøveri og overfall og krig, hvor man tok slaver og fordelte krigsbyttet. Sett i lys av dette kan islam med en viss rett kalles en skjønnmalt og romantisert religion, en øvelse venstreintellektuelle og kulturradikalere både i Norge og Vesten for øvrig har vært gode på. For eksempel: Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen sier i boken «Det nye fiendebildet» fra 1995 at: «Islam ble grunnlagt i år 610 etter den kristne tidsregning, og ble en umiddelbar suksess.»

I mange tilfeller blir en religionsstifters liv et opphøyd eksempel til etterfølgelse for tilhengerne. Da er kanskje ikke spørsmålet om Jyllandsposten og Magazinet skal ta avstand fra Muhammedtegningene, men heller om muslimer tar avstand fra profeten Muhammeds ekstreme og brutale livsførsel.

Kniv i magen

Når vi ser bort fra historiske fakta, er det noen (bortsett fra muslimer), som kan føle at denne historiske personen må «helliges» med en biografisk, skjønnlitterær, eller ikonografisk beskyttelse? For akkurat som Muhammed-tegningene i dag er støtende for muslimer, følte mange muslimer det likedan på slutten av 1980-tallet overfor Muhammed-beskrivelsene i boken «Sataniske vers» av Salman Rushdie. Og hvordan reagerte norske akademikere på dette?

Daværende førsteamanuensis i filosofi Arild Haaland ved Universitetet i Bergen sa i Arbeiderbladet (23.02.1989) at «…forfattere som ikke viser respekt for andres religion får finne seg i å få en kniv i magen. Forfattere kan ikke tumle rundt med all slags typer stoff uten at det får følger for dem selv.»

Begrunnelsen var slik: «Haaland mener at så lenge tusenvis av verdens nærmere en millliard muslimer daglig risikerer å dø for sin tro, kan ikke en enkelt forfatter ustraffet få krenke islam.» Og kristne minoriteter som risikerer livet daglig verden over, som i borgerkrigskonflikten i Sudan, av hensyn til dem skal man forby blasfemiske verker om kristendom i Vesten? Bort med Arnulf Øverland og Gabriel Scott fra hyllene? Haalands argument er det reneste sprøyt.

I samme avisutgave er også gjengitt et åpent brev til William Nygaard fra professor i filosofi Egil A. Wyller, som sa at det var tre ting å gjøre: å utsette bokutgivelsen til «situasjonen hadde avklart seg», få Rushdie til «å rense sin utgave for de støtende passasjer» samt «avstå fra utgivelse» fordi dette ville være «at man ganske enkelt tar fornuften fangen». Fordi: «Vi lever i dag innen et gryende verdenssamfunn. Muslimene er midt i blant oss. Vårt vern mot ordlagte infamiteter og perfiditeter kan ikke lenger bare legge vårt skjønn til grunn. Deres skjønn må veie tyngst som ordene går ut over. I toleransens navn innrømmes muslimer rett til å ha en egen moské i vårt land. I samme toleransens navn må også deres rett til vern mot blasfemi håndheves….»

Islam-empati

I mange år har de som skulle forsvare det fri ord og den frie tanke, vært de som har tatt til orde for beskyttelse av muslimsk intoleranse.

Men er toleranse det samme som islam-empati? Hvis noen føler seg krenket, betyr det da at de automatisk har rett?

Er ikke all religion et åsted for tolkning, også for de religiøse? Eller kan religion kun forstås på en måte, slik som fundamentalistene hevder? Og hvorfor denne empatien og omsorgen for nettopp islam og muslimske følelser?

Med hensyn til dette skal det bli morsomt å følge med på hvordan kulturradikalere, venstreintellektuelle og islamforskere på sedvanlig opportunistisk vis skal bortforklare den siste tidens hendelser i et kvasiintellektuelt røykteppe av kulturrelativistiske og partikularistiske (bort)forklaringer.

Geir Levi Nilsen (religionshistoriker, cand. Philol.)
Opprinnelig publisert i VG 06.03.2006

Gjengitt med forfatterens tillatelse