Gjesteskribent

Av GEIR LEVI NILSEN

Ingvar Ambjørnsen skriver i VG (11.12) om forholdet mellom muslimer og nordmenn etter van Gogh-drapet og den manglende vilje blant norske muslimer til å demonstrere mot terror.

«Samtidig velger Norges intellektuelle i stor grad å overlate enhver kritikk av islam til den ytterste brunsvidde høyreside», konkluderer han.

Ambjørnsen tror åpenbart at den brunsvidde høyreside – fascister/nazister – har hatt et fiendtlig forhold til islam. Historien er imidlertid full av nære relasjoner mellom nazisme og islamske grupperinger. Situasjonen i Irak i mellomkrigstiden er i så måte beskrivende. Etter første verdenskrig gikk det ottomanske imperium i oppløsning, noe som førte til en turbulent periode på den arabiske halvøy, hvor konflikten ofte gikk mellom vektlegging av pan-arabisme eller nasjonalisme.

Sympati

På 1930-tallet var det sterke sympatier blant irakiske politikere og militære for det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke bare på grunn av antipatier mot de britiske interessene som gjorde seg gjeldende i Irak på den tiden, men også den pan-germanske mystikken ble vurdert som en analog måte å tenke på i politisk og kulturell forstand.

En ungdomsorganisasjon – Futuwwa – som ble dannet i Irak, modellert etter tyske Hitlerjugend, dro på flere studieturer til Tyskland, til festivaler og møter i Nürnberg på slutten av 1930-tallet.

Flere lignende ungdomsorganisasjoner oppsto i Irak, noe som senere ble medvirkende til (Farhud) pogromen i Bagdad i 1941, hvor hundrevis av jøder ble myrdet og eiendommene deres konfiskert.

Dette var samme år som et tyskstøttet kuppforsøk i Irak. En av dem som sto bak, var stormuftien av Jerusalem, Hadsj al-Husseini, som senere organiserte et SS-korps bestående av muslimer i Bosnia for å bistå jødeutryddelsene der. Hitler var en beundrer av stormuftien, og inviterte ham til Berlin hvor han fikk både husvære og en radiostasjon for å spre sitt antijødiske budskap på arabisk.

Hemmelig politi

Under Nürnberg-prosessen kom det fram at stormuftien mente, som Hitler, at en total utslettelse av jødene var en bedre løsning. I 1947 bosatte han seg i Kairo, hvor han organiserte pogromer og ga husrom til nazister på flukt.

Mange nazitopper fikk godt betalte jobber i politi og militærvesen i muslimske land. Enkelte konverterte også til islam.

For eksempel Leopold Gleim, sjefen for Gestapo i Polen og Himmlers høyre hånd, dro til Egypt i 1955. Han tok navnet Ali al-Nacher og fikk arbeid i det hemmelige egyptiske politi. Eller Goebbels-medarbeideren Hans Appler, som flyktet til Spania og kom til Egypt i 1956 hvor han konverterte, tok navnet Salah Chaffer og begynte i informasjonsdepartementet. Mellom 20 og 30 stornazister fikk ly i muslimske land etter krigen.

Under forrige Irak-krig (1991) erklærte europeiske nazister sin fulle støtte til Saddam og hans Baath –parti. En av de tyske lederne i bevegelsen, Michael Kühnen, lovpriste det sekulære irakiske regimet og sa at «arabere er ikke marxister, men nasjonalister, som oss selv». Ifølge Kühnen hadde flere tyske nazister meldt seg frivillig til den irakiske hæren for å kjempe mot de flernasjonale styrkene.

Halshugget

Nazismen og islam har møtt hverandre i et felles jødehat. Etter at Muhammed hadde fått sitt kall, satte denne hærføreren seg fore å konvertere alle på den arabiske halvøy. Muhammed satt i gang en etnisk rensing overfor de semittiske stammer som ikke ville godta islam, som for eksempel jøder. Profeten Muhammed initierte selv massakren i Quaraydha hvor 700 jøder ble halshugget i år 627. Når man vet at en religionsstifters liv kan bli paradigmatisk for sine tilhengere, må man virkelig bli nervøs. Året etter fulgte en lignende massakre i det jødiske maktsenter Kheibar anført av Muhammeds hærfører Abu Talib.

Men venstreintellektuelle vil hevde at jødedom og islam har levd fredfylt sammen. Bildet av det tolerante muslimsamfunnet er dessverre en myte.

Etter den muslimske maktovertagelsen av den arabiske halvøy og Nord-Afrika, ble jøder og kristne ansett for dhimmier, såkalte «beskyttede minoriteter», hvor jødiske rettigheter, både i religiøs og materiell betydning, ble sterkt kneblet. Harun al-Raschid (786-908), en av Abbasid-kalifene, innførte et spesielt jødetegn mange hundre år før det kristne Europa gjorde det. Under Fatimid-imperiet fikk al-Hakim (996-1021) alle synagoger ødelagt.

Stigmatisert

Dette muslimske initiativet spredte seg også til Spania hvor en forfølgelse av jødene tok til. Denne mistenkeliggjøringen av jødene holdt seg levende i den muslimske verden helt opp til det 19. århundre.

Grunnen til at disse tingene ikke er mer belyst, er den politiske overbygningen: negative sider ved islam skal utelukkes.

Islamforskere, antropologer og journalister har lenge skjønnmalt denne religionen. Derfor blir Ambjørnsens uttalelser paradoksale: Hvis vi hadde hatt en objektiv islamkritikk blant intellektuelle, ville man ikke koblet islam og nazisme som fiender. Adolf Hitler refererte til «våre islamske venner» da han omtalte den muslimske befolkningen i Nord-Afrika og på den arabiske halvøy.

Med dette for øye er det vel heller sannsynlig at islamsk kritikere blir stigmatisert som «det brunsvidde høyre» av den selsomme gjengen som kaller seg intellektuelle i dette landet.

Av Geir Levi Nilsen (religionshistoriker, cand. Philol.)

Publisert i VG 20.12.2004

Document vil publisere en del artikler av Geir Levi Nilsen som har vært publisert tidligere, men ikke finnes på nett.