Gjesteskribent

Av Geir Levi Nilsen

1. Kulturrelativisme.

Ingen grep er for store eller for små, ingen størrelser er for nære eller for fjerne, ingen komparative ledd er for enkle eller for kompliserte, når man angående islam skal bruke kulturrelativisme som metode.

Eks. fra den norske kulturpublikasjonen Kontrast nr. 6, 1979 av Bente Puntervold Bø om muslimer i Norge: «Hvorfor er vi så redd (sic) for at fremmedarbeidere bor i nærheten av hverandre, oppretter egne butikker og bygger sin moské – mens vi ikke syntes (sic) at det er noe underlig at amerikanere har sin egen skole på Bekkestua og i Stavanger? Hvorfor benytter vi betegnelsen «ghetto» med negativt fortegn når det dreier seg om pakistanske eller marokkanske bosetninger, mens vi er stolte over hvorledes den norske kolonien har holdt seg samlet i årtier i mange amerikanske storbyer?»

2. Empati.

Ta gjerne utgangspunkt i forskningsobjektets ståsted og prøv å formidle subjektenes eget aktørperspektiv slik at utgangspunktet blir forståelig for dem som står utenfor. Om du da risikerer å gå millimeterskrittet fra empati til apologetikk er det ikke så nøye. Eks. fra Thomas Hylland Eriksens bok «Det nye fiendebildet» (1995): «Islam ble grunnlagt i år 610 etter den kristne tidsregning, og ble en umiddelbar suksess». Takk og pris for at han ikke er nazihistoriker.

3. Funksjonalisme.

Husk: Islam er alltid uskyldig. Når muslimske terrorister springer inn i en skole og dreper 200-300 barn, så er det pga en konflikt i nabolandet. Den som vil anklage islam for noe, vil bli stigmatisert som essensialist. Her som hos Knut S. Vikør i hans bok «Islam – en faktabok» fra 2002: «Islam er ikkje ein ting. Islam korkje «seier» eller «gjer» noe som helst, og har aldri drepe eller undertrykt noen…Religionen har ingen «essens» eller «kjerne» som med nødvendighet leier dei truende i bestemte retninger; det er tvert om brukarane som, gjennom bruken, heile tida skapar religionen. Det å tillegge religionen ein slik evig «natur» blir gjerne kalla «essensialisme»…»

4. Partikularisme.

Hvis du finner positive ting i islam, forstørr dem opp og gjør dem ensbetydende med «hele» islam. Og hvis du finner noe negativt i europeisk kristendom og kultur, forstørr det opp og gjør det ensbetydende med «hele» kristendommens Europa.

5. Komplementarisme.

Når du omtaler islam, knytt det opp mot innvandring som om bare muslimer i Norge er innvandrere. Da gjør du et komplementært grep med en moralsk overbygning. Alle som da vil kritisere islam – ateister, humanister, hedninger – vil måtte finne seg i å bli stigmatisert som innvandringsmotstandere og derav demonisert som nazister og nasjonalister. Eks.: I nevnte utgave av Kontrast spør Bente Puntervold Bø i et kapittel kalt «Bør innvandrere fornorskes?» i sin artikkel «Muslimer i Norge». Ergo: Muslimer/innvandrere = 1.

6. Reduksjonisme.

Hvis det finnes mistanke om at det innen islam skulle være noe negativt, som krav til underkastelse, lydighet og ekslusivitet, ta da inn et reduksjonistisk perspektiv. Som for eksempel hos Thomas Hylland Eriksen i hans nevnte bok fra 1995: «Tillitskrisen mellom styrende og styrte er kanskje hovedårsaken til islamismens appell, på samme måte som sviktende tillit til makthavere i europeiske land har gitt inspirasjon til motkulturer som miljøbevegelsen og nynazismen».

7. Historisk metode: flagellantisk klipp-og-lim.

I den grad en ung islamforsker vil gå inn på islams historie, unngå dette: Islams militaristiske ekspansjon fra den arabiske halvøy til Nord-Afrika, Midtøsten og inn i Europa, muslimsk slavehandel, muslimske pogromer, muslimsk demonisering av interne sekter med mer. I stedet: Pek på islams fortreffelighet som i Peter Norman Waages bok «Når kulturer kolliderer» (1993) eller pek på hvordan islam er blitt forfulgt av oss intolerante europeere som hos Thomas Hylland Eriksen i kap. 2 «Det gamle fiendebildet» i hans nevnte bok fra 1995.

8. Bentemüllerisme.

Ta gjerne i bruk metoder fra okkultismens verden. Clairvoyance er veldig mye brukt hos islamforskere. Eks.: I Arbeiderbladet 11. februar 1989 sa religionshistoriker Kari Vogt om situasjonen i Afghanistan etter at Sovjetunionen trakk seg ut: «Jeg anser sjansene for at islamske fundamentalister skal gripe makten i Afghanistan, for relativt små.» 13 år etterpå kom boken hennes «Bruddet» ut om islamsk fundamentalisme i Afghanistan.

Eller som hos Thomas Hylland Eriksen i sin allerede nevnte bok fra 1995: «…Det er såre enkelt for USA å straffe Irak ved å ødelegge Bagdad og sulte ut byens menn, kvinner og barn; mens en irakisk straffeaksjon mot Washington er ren science fiction.» Med Taliban og bin Ladens kamikazestraffeaksjon mot USA 11. september 2001 så kan man si at det er ikke bare i scientologien at religion og science fiction overskrider det analoge og blir identisk.

9. Konstruktivisme.

Islam skal beskyttes. Til det trengs nye begreper, gjerne tatt fra andre fagdisipliner. Eks.: «Islamfobi». Folk som er skeptisk til islam, lider av en personlighetsforstyrrelse. Det er ikke normalt, slå opp i DSM-IV. Kritikk mot islam skyldes noe helt irrasjonelt. Ta plass i terapeutsofaen med mullahene og imamene som rasjonalitetsveiledere.

10. Intellektuell fundamentalisme/akademisk autisme.

Som islamforsker må du hevde intellektuell fundamentalisme. Det er bare islamforskere som skal få lov til å uttale seg om islam. Eks.: Si som Kari Vogt i Aftenposten 7. desember 2003:

«Ved at folk får tendensiøse fremstillinger, bygges fiendebildene opp. Ibn Warraqs bok bidrar til dette.»

Det er bare Kari Vogt som kan tolke islam riktig og gi de riktige veiledningene. Men du kan også hevde en akademisk autisme, som religionsviter Berit Thorbjørnsrud i Morgenbladet nr. 52, 2004 idet hun kritiserer Terje Tvedts utlegninger om islam: «Han har klarere slutninger på dette feltet enn jeg som har forsket på dette i 20 år.»

Med andre ord, jo mer kunnskap du får om islam, jo mindre kan du si, for jo mer blir du rammet av akademisk autisme. Så her er det bare å vente på at en behaviorist kommer marsjerende forbi.

EN ISLAMFORSKERS 10 BUD.

Av Geir Levi Nilsen, religionsforsker (cand. Philol.)

Publisert første gang i VG 13.07.2005

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også