Kommentar

Mohamed Abdi har lest Anne Birgitta Nilsens bok Hatprat og skrevet et langt essay som kommer i nummeret av Vinduet, som foreligger 20. august. Essayet er forhåndspublisert på Morgenbladets nye portal for tidsskrift.

Tema og nivå på essayet i det som en gang var norsk litteraturkritikks flaggskip sier om om hvor norsk offentlighet er på vei.

Abdi er masterstudent i pedagogikk ved UiO. Han tar utgangspunkt i leserkommentarer i VG til båttragediene i Middelhavet. Her er det en som sterkt misliker 10.000-vetaket til Aps landsmøte og legger på om Gahr Støre:

Men denne globalistagenten Støre har fått i oppdrag å ødelegge Norsk kultur og fylle opp land med selveste Satan som = ISLAM. Derfor burde han få samme skjebne som Olof Palme.

Det er den siste setningen som tipper innlegget. Slikt bør forhåndsmodereres vekk. Utsagnet representerer neppe noen alvorlig trussel, men det flytter grensene for hva man kan si om navngitte mennesker over i et terreng hvor man ikke bør være.

Abdi er opptatt av dette terrenget. Men så skal han kommentere hva en del av denne retorikken er et svar på, og da vendes det spørrende blikket mot ham selv.

Han stiller seg bak Nilsens definisjoner uten å se at de er høyst problematiske:

«I hatretorikken er beviskraften for det meste tilsynelatende, fordi det som blir sagt, gjerne bygger på usannheter, overdrivelser og overgeneraliseringer.» (s. 22) Dette er det som kjennetegner store deler av den hatretorikken som er rettet mot etniske og religiøse minoriteter i Norge. Det enkelte individet er ikke å regne som individ lenger, men som en representant for en bestemt gruppe. «Hatretorikken generaliserer ofte ut fra enkelttilfeller.» (ibid.)

Den som skal dissekere debatten uten å erkjenne at hva som er hatprat og hva som er usant, overdrivelser og generaliseringer, kommer an på øynene som ser, har et problem. Den offentligheten som godtar at dette er uproblematiske størrelser, at de er selvforklarende, at ord og fenomen er identiske, har et enda større problem.

Fremstillingen får slagside når høyresiden mistenkeliggjøres og delegitimeres, og islamister unnskyldes.

Abdi:

Ordet jihad er arabisk og betyr å anstrenge seg i sin trospraksis. I diskursen om islam og muslimer etter 9/11 blir det uriktig oversatt som «hellig krig». Kontrajihadist har en litt lengre forhistorie enn 22/7, men det er etter terrorangrepet det har blitt vanlig å bruke det i den offentlige samtalen i Norge. Ordet blir definert, redegjort for og brukt i en rekke artikler og bøker som har kommet ut de siste årene. Hvem eller hva er kontrajihadistene? «Kontrajihadistene spår undergang, kulturelt selvmord og borgerkrig, og de sprer falske bilder av muslimer som en evig fiende gjennom tendensiøse og feilaktige påstander.» (s. 61) I første omgang høres en kontrajihadist ut som en som ene og alene er mot (kontra) jihadister. En som er mot de som hevder at de driver på med hellig krig i islams navn. En motstander av det man kaller for jihadismen. Men dette er villedende og upresist.

Den såkalte kontrajihadisten er nemlig først og fremst en hatretoriker som har en sterk aversjon mot muslimer og det han/hun kaller for ikke-muslimske svikere eller den politisk korrekte eliten.

Abdis essay kan gi inntrykk av å være seriøst, prøvende og analyserende i beste stil. Formelt bruker han et analytisk språk. Men det er bevisføring han driver, ikke intellektuell anstrengelse med sannhet for øye.

Etter å ha kriminalisert høyrefløyen og bagatellisert jihad, kan han rette blikket mot medier og politikken, der de ansvarlige ikke forstår eller bryr seg om at de kolporterer hatprat. De trenger folk som Abdi til å opplyse dem og rydde opp.

Noe annet som også kan være viktig å reagere mot, er når hatprat som man finner blant kontrajihadister eller i avisers kommentarfelt eller lugubre avkroker på nettet, indirekte eller direkte kommer seg inn i den offentlige samtalen. Når for eksempel sentrale politikere, samfunnsdebattanter og til og med akademikere reproduserer hatprat. Når hatpratet til og med når Løvebakken og Regjeringskvartalet. Da har hatretorikken nådd altfor langt.

..

Det er noen som mener at man må la hatprat og hatretorikk få slippe til i offentligheten slik at man kan bekjempe det i åpenhet. Til hvilken pris? Og hvorfor praktiserer ikke de som sier slikt, det de preker? Hvorfor uteblir deres konfrontasjon når hatretorikken er så synlig og åpenlys? For hatprat gjør noe med mennesker. Det er ikke bare ord som er krenkende og sårende, det er også ord og språk som kan åpne opp for reell diskriminering av enkeltpersoner (f.eks. da en sentral politiker fra et nåværende regjeringsparti foreslo å deportere romfolk sommeren 2012). Ord som ikke bare kan åpne for et politisk ordskifte som kan være sårende, men påfølgende politiske vedtak som i praksis begrenser minoriteters rettigheter (f.eks. tiggeforbud – det er i praksis ment å begrense ytringsfriheten til en bestemt folkegruppe). Da bør man rope varsku på vegne av de hatretorikken går utover. «Ofrene for hatretorikk rammes av negative holdninger og oppfatninger i samfunnet. Hatretorikken forteller utvalgte folkegrupper at de ikke er ønsket i samfunnet, og språkbruken kan gjøre at de føler seg truet, usikre og redde», skriver Anne Birgitta Nilsen (s. 19).

..

Det bør finnes grenser for hvor mye man skal tolerere i det offentlige ordskiftet. Hatprat og hatretorikk går klart over denne grensen. Det krenker menneskeverdet, ødelegger det offentlige ordskiftet og gir næring til et konspiratorisk verdensbilde som kan gi grobunn for voldelig ekstremisme.

Vi forstår konklusjonen: Det må ryddes opp. Det må finnes grenser. Vi forstår hvem som skal sette dem. Av folk som Birgitta Nilsen og Abdi, Lars Gule, Sindre Bangstad, Bushra Ishaq, Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen osv. De er ganske mange. De vil gjerne ha en imprimatur-rett, slik den katolske kirke en gang hadde, over tillatt og forbudt litteratur.

Skal man ta dette på alvor? Tja, det begynner å bli den rådende forestillingen. Det verste er ikke kravet om sensur og utstøtelse. Det tror jeg ikke skjer med det første. Men det drives en aktiv sensur i det stille, det vet alle som har kjetterske tanker.

Det verste er nivået på tenkningen, hva det gjør med offentligheten. Hvis dette blir rådende er vi på full fart inn i ummahen. Det settes opp noen usynlige rammer for tenkningen, og de som beveger seg utenfor blir utstøtt.

Med det som nå stiger frem i Midtøsten er dette ingen spøk. Det er bigger than both of us.

Bare la dem drukne!

Les også

Aftenpostens halal-nummer -
Et nasjonalt dukkehjem -
Hva sa Barth Eide? -
Stedfortreder -
Krenkelsestyranniet -
Nåløyet -

Mest lest

Meyer på jordet

Les også