Kommentar

Bildet: Det finnes ikke grenser for hva den politiske korrekthetens øyentjenere kan finne ut. Hvem og hva som helst kan bli stemplet som hatprat. Det er en språklig ødeleggelse som foregår. Samfunnet fratas verktøyet til å forstå seg selv. Stemningen man hensettes i kan minne om bilder av kunstneren Francis Bacon:  “Second Version of Triptych 1944” 

Man trenger ikke se til Sverige for å finne den politisk korrekte galskapen. Professor Anna Birgitta Nilsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har nylig fått publisert et innlegg på nettstedet Forskning.no der hun forklarer hvorfor Arbeiderpartiet har rett når de påstår at statsråd Sylvi Listhaug driver med hatretorikk.

Nilsen starter med å vise til «forskning» på feltet. For liksom å sette stemningen introduserer hun lingvisten Victor Klemperer og hans bok om Det tredje rikes språk. Egentlig et litt underlig valg av referanse ettersom denne boken forfekter ideen om at motstand mot undertrykkelse begynner med å stille spørsmål ved den konstante bruken av typiske moteord. Det vil si ord som «hatretorikk» og «hatprat». Det går knapt en dag uten at et av disse ordene er nevnt i et av de toneangivende mediene i Norge.

Om den såkalte hatretorikken får vi vite at det er talemåter som «fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger av en gruppe». Problemet er bare at denne definisjonen rommer alt og ingenting. Ord som hatretorikk og hatprat har mye til felles med ordet rasisme. De egner seg best som skjellsord.

Etter å ha kartlagt begrepet hatretorikk går Nilsen over til tilfellet Listhaug. Hun vil undersøke om statsråden passer inn i beskrivelsen:

Så kan vi spørre oss om Listhaug fører en retorikk som er egnet til å ramme en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet og om Listhaugs retorikk sikter mot folks negative følelser, holdninger og oppfatninger av en gruppe.

Professor Nilsens svarer selvsagt bekreftende. Listhaugs retorikk har elementer fra hatretorikken, får vi vite. Om ikke konklusjonen er spesielt overraskende, er i alle fall begrunnelsen det. Det er nemlig Listhaugs bruk av ordet «parallellsamfunn» som gjør sammenlikningen med Hitlers propagandaapparat relevant, og som ifølge professoren gjør henne til en hatretoriker:

Listhaugs argumentasjon er egnet til å skremme folk. Ordet parallellsamfunn gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold. Mange vil nok derfor mene at Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn sorterer under hatretorikk, og at hennes politiske retorikk i alle fall har elementer fra hatretorikken.

Det kan imidlertid ikke være slik at Nilsens forskning kun gjelder for personen Listhaug. Den må kunne overføres på andre, tilsvarende tilfeller. Det betyr blant annet at samtlige medlemmer av Brochmann II-utvalget fører hatretorikk. I utredningen, «NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit— Langsiktige konsekvenser av høy innvandring», er ordet «parallellsamfunn» brukt opptil flere ganger, og da som beskrivelse av en realitet. Noe slikt tør ikke Nilsen si, langt mindre skrive, for da gjør hun seg til latter, selv i egne kretser.

Hvis Anna Birgitta Nilsens nivå er representativt for professorer ved HiOA, er det grunn til å spørre om norske skattebetalerne bør slippe å betale for deres undersøkelser i fremtiden. Det har åpenbart ikke noe med vitenskap å gjøre.