Kommentar

Civita-frokost, Christiania cafe, Oslo torsdag 19. mars:

Denne debatt (=om ytringsfriheten) er ikke norsk, den er global. Derfor må man også tenke løsninger globalt.

Jeg vil strukturere foredraget i tre deler:
1. Hvor er vi?
2. Hvordan er vi kommet dit?
3. Hvordan kommer vi videre?

Sist uke fremmet Pakistan et forslag i Human Rights Council – en resolusjon om det som er blitt en berømt frase – defamation of religion. Den gjentar alle tidligere oppfordringer til FNs medlemsland o å kriminalisere religionskritikk.

I neste måned åpner Durban II i Geneve. Russland kom for to dager siden med et kompromissforslag som fjerner punktet om religionskritikk. Danske aviser oppfordrer til boikott og det nye dokumentet gir ikke grunn til å revidere dette syn.

Denne debatt handler om hvordan vi lever sammen i en globalisert verden – virtuelt og fysisk. Våre samfunn er blitt komplekse, multikulturelle – hvordan håndterer vi det?

Abdel Kareem Nabil, er en egyptisk blogger. Historien begynner i 2003 blant kopterne. Det ble oppført et skuespill: «En gang var jeg blind. Nå kan jeg se.» Det handler om en kopter som konverterer til islam, men så finner ut at han vil rekonvertere til kristendommen. Da noen lokale muslimer får høre om det, truer de ham. Det er en grov forbrytelse å ville forlate islam, selv for en konvertitt.

To år senere blir stykket utgitt på DVD i Alexandria. Fundamentalistiske muslimer føler seg krenket ut fra devisen: «Hvis noen sier vi er voldelige, slår vi dere i hjel». Flere ble drept og såret under opptøyene. Nabil var vitne og gikk hjem og skrev på sin blogg: «Muslimer har latt masken falle og vist sin brutalitet. De kjenner ingen moralske regler. Dette er et angrep på annerledestenkende, akkurat som under profeten. Hvis man skal gjøre noe som monner må man trekke denne «beskidte» lære for retten. Så lenge islam finnes vil alle anstrengelser for å bilegge krig og konflikter være fånyttes.» Skrev Nabil.

Er dette islamofobi? Er det religionskritikk? Noen vil mene det er for generaliserende. Andre at det er en presis beskrivelse. Er det ytringer som bør vernes, eller er det blasfemi?

Nabil ble innkalt til avhør. Et halvt år senere kritiserte han Al Azhar-universitetet, det mest prestisjefylte innen sunni-islam. Han beskyldte dem for apartheid, ved ikke å slippe inn ikke-muslimer og kvinner. Han hevdet at lærerne skapte et åndelig klima hvor det var legitimt å benytte vold mot ikke-muslimer.

Nabil har sittet tre år i egyptisk fengsel. Han ble idømt fire år: tre for å ha fornærmet islam, og ett for å ha krenket Mubarak.

Denne saken er også relevant for Norge. Den egyptiske regjering bruker loven til å kriminalisere meninger den ikke liker. Hvis den norske regjering protesterer mot behandlingen av bloggeren Nabil, vil Mubarak le bredt og svar: «Ikke narr meg til å le, dere har også en blasfemilov. Pass deres saker, så passer vi våres.»

Nekschot

Nederland er en av ytringsfrihetens hjemland, med Baruch Spinoza i spissen. I mai 2008 banker politiet på døren hos tegneren med kunstneravnet Gregorius Nekschot. De konfiskerer hans mobil og tegninger. Nekschot sitter i avhør i 30 timer. Det er nå gått ti måneder, men han vet ennå ikke om det blir reist sak. Det viste seg at myndighetene hadde etterforsket ham i tre år!

Kritikken kom fra en lokal imam som hadde klaget til et organ som skal overvåke hatespeech på nettet.

Justisminister Ernst Hirsch Ballin (kristeligdemokrat) skrev til parlamentet og ba om en skjerpelse av blasfemiloven. Det samme hadde forgjengeren Piet Donner gjort da Theo van Gogh ble drept.

Nederland gjør noe av det samme som man foreslo i Norge: man avskaffer den gamle blasfemiloven, men innfører en ny som omfatter alle religioner og livssyn. En religiøs hatespeech-lov.

Hvordan er vi kommet hit?

En form for fundamentalisme som det har vært liten fokus på er hva jeg vil kalle krenkelsesfundamentalisme. Den er utbredt og farlig. Kan den ha noe å gjøre med velferdsstaten? Er det en utilsiktet konsekvens av velferdsstaten at borgeren umyndiggjøres? at han går over til å være klient?

Jeg konstaterer at det har utviklet seg en rekke implisitte forutsetninger som jeg vil kalle falske:

1. Vi tror at folk har rett til ikke å bli krenket. Jeg intervjuet en gang amerikaneren Dworkin, som formulerte en treffende setninge: i et demokrati har man mange rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, osv. Men en rettighet har man ikke: Retten til ikke å bli krenket.

Det betyr ikke at man kan si hva som helst.

2. Man får inntrykk av at det ikke er enkeltmennesker, men kulturer og religioner som har rett på beskyttelse/vern.

Alle Vestens oppnådde fremganger er fundert på det motsatte: retten til å kritisere, til å utforske, utfordre, teste. Det er denne over- og utprøving hele vår samfunnsform hviler på.

3. Minoriteter har alltid rett. Dette var tanker som ble formulert av Franz Fanon på 60-tallet: Flertallet hadde ikke rett til å kritisere de undertrykte. Så fort man sier noe som minoriteter er det suspekt. Man kan kun kritisere sine egne. Tatt ut i det ekstreme betyr det at man ikke kunne kritisere nazipartiet i 1923, for da var de minoritet.

Hvordan kommer vi videre?

Hvordan kan/bør vi leve sammen?

Ett alternativ lyder:

Hvis du respekterer mitt tabu, respekterer jeg ditt.

Hvis dere kritiserer Holocaust-benektelse, så kan vi kriminalisere Muhammed-tegninger.

Man bruker krenkelsesargumentet for hva det er verdt: Please shut up!

En annen vei er å forsøke å fjerne så mange lover som mulig som begrenser ytringsfriheten.

Man kan be landene som har kriminalisert Holocaust-fornektelse om å avskaffe disse.

Skal det ikke være grenser for ytringer? Jo, selvfølgelig.

Det er tre grunnleggende grenser:

1. Tilskyndelse til vold.
2. Injurier er stadig vekk kriminelt.
3. Krenkelse av privatlivets fred.

Det er skjedd en utvanning/utvisking av skillet mellom ord og handling. Man sier at ord er handling. Men det er når ordene slutter at volden begynner.


Egypt: blogger fikk fire år for å ha fornærmet islam og Mubarak


Dette er referat av hva Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør, Flemming Rose, sa under Civita-frokosten i Oslo torsdag 19. mars 2009.

Document bringer mer, både fra debatten og Per Edgar Kokkvolds innlegg.