Kommentar

I en liten kulturnasjon hvor all den viktige samtalen skjer på ens eget språk, vil den intellektuelle reserven landet kan ta i bruk for å hanskes med vanskelige spørsmål, nødvendigvis bestå av få personer. Dette er en ulempe, for om man gjør den ikke altfor urimelige antagelse at vettet er noenlunde likt fordelt mellom nasjonene, tilsier elementær sannsynlighetsregning at den beste tenkningen foregår i de store kulturnasjonene med sine tallrike innbyggere, og at den kommuniseres på et av de store språkene.

Et lite land som vårt har dog muligheten til å få del i denne tenkningen, enten takket være oversettelser som kan leses av et bredt publikum — som til tross for sine brukbare engelskkunnskaper i praksis viser at det foretrekker å kjøpe norske bøker og periodika — eller gjennom en intellektuell elite som orienterer seg om den beste tenkningen i utlandet og formidler denne til sin egen befolkning. Ingen av disse tingene skjer i den ønskede utstrekning i Norge, men selv om de skjedde i langt større grad, ville ikke det nødvendigvis sette landet godt nok i stand til å forstå sine egne problemer.

Av og til vil det riktignok være slik at det man står overfor, også har gjort seg gjeldende i andre land, slik at den tenkningen som er begått annetsteds med liten anstrengelse kan overføres på norske forhold. Men enkelte ting er særegne for ens hjemland, så om de bare i begrenset grad forstås av omverdenen, er den til liten hjelp i så måte. Et land må derfor finne ut av en god del problemer på egenhånd, og Norge er intet unntak. Samme logikk gjør seg også gjeldende i organisasjoner eller familier, ja også på individnivå: Visse ting må man selv ordne opp i. Veivalgene man tar kjennetegner vedkommende individ, familie, organisasjon eller land.

Tenkningen som legges for dagen i Norge, blir i all hovedsak begått av et slags borgerskap som står i et avhengighetsforhold til makten, hvilket preger og ensretter den. Det gjør ikke bare tenkningen forutsigbar og kjedelig, men fra tid til annen også feilaktig.

Dette er helt åpenbart et handicap sammenlignet med land som USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, hvor man riktignok også finner lobby- og flokkmentalitet i massevis, men det finnes i det minste mer enn én flokk. Og de forskjellige intellektuelle strømningene holder seg med hver sine publikasjoner, arrangementer, salonger, skoler og politikere. Det mangfold av oppfatninger som foreligger, gjør det dermed enklere for allmennheten å gjøre seg opp en mening, for den tvinges til å foreta en avveining mellom fornuftige og rimelige personer som hevder motsatte oppfatninger.

Fraværet av intellektuelt mangfold i Norge er nært knyttet til den politiske ensrettingen. Men mange legger tilsynelatende ikke engang merke til sistnevnte. Det blir f.eks. på forbausende oppegående hold hevdet at norske medier egentlig er nokså apolitiske, enda en hvilken som helst analyse av stoffvalg, vinklinger og utelatelser vil vise at de er politiske så det holder.

Kanskje skyldes det at man har pustet i så politisk innestengt luft at det ikke går opp for en at tilsynelatende nøytrale oppfatninger egentlig er politiske. Når biskoper uttaler seg om oljeboring og Midtøsten, tror de muligens helt oppriktig at de ikke tar noe politisk standpunkt, men det eneste rimelige standpunktet en person kan ta hvis vedkommende både er kristen og opplyst.

Denne konsensusmentaliteten er ikke noe stort problem så lenge man navigerer i smult farvann. Men når farvannet er utrygt og det ikke er noen våkne på dekk, behøves reell opposisjon. En slik ligger latent i befolkningen, men hvordan skal den komme til uttrykk?

Det vi mest av alt kunne hatt bruk for, er en intellektuell med poetisk talent. En som ikke bare kunne forstå sin samtid og sette ord på den som vanlige mennesker kan forstå, men som også kunne avkle det intellektuelle borgerskapets hykleri, dobbeltmoral, fortielser og forstillelser.

Vi kunne rett og slett ha trengt en ny Ibsen. Gudene vet hva slags dramaer forfatteren av Et dukkehjem, Gengangere, Vildanden, Hedda Gabler, En folkefiende og Samfundets støtter kunne ha laget med utgangspunkt i all falskheten som kjennetegner den norske politiske offentligheten på stor og liten skala, dvs. både rundt lunsjbordene og i mediene. Men kanskje kunne han bare ha resirkulert Et dukkehjem.

For mens personene offentligheten består av, privat og på tomannshånd sier at de ikke er særlig fornøyde med slukøret å tilpasse seg omveltningene som følger av den regjerende multikulturelle ideologien, lufter de bare unntaksvis denne sin bekymring i åpenhet. Deres relasjon til makten er derfor blitt like falsk som ekteskapet mellom Nora og Torvald, men de mangler Noras mot til å gå sin vei.

Resultatet er at vi lever i et nasjonalt dukkehjem.