En av kommentarfeltets signaturer gjorde for et par-tre dager siden noen betraktninger over klanbaserte samfunns effektivitet som er verdt å tenke over. For det vi med en eufemisme kan kalle «kulturmøtet» handler ikke bare om religion, men også om grunnleggende mentalitetsforskjeller med store praktiske konsekvenser som de færreste beklageligvis tenker over.

I Nord-Europa og Nord-Amerika lever vi i moderne, opplyste fornuftssamfunn hvor individet har store muligheter til utfoldelse. Men i mange andre deler av verden, i særdeleshet den muslimske, lever folk i mindre opplyste klansamfunn hvor individet ustanselig er forpliktet til å rette seg etter klanens behov. Mens gruppen hos oss har sin berettigelse ved at den tjener individet, er det motsatt i andre deler av verden: Individet har verdi i den grad det står til tjeneste for gruppen.

Forskjellen mellom disse to forholdene mellom gruppe og individ kan knapt overvurderes, og desto uheldigere er det at folk som lever i moderne samfunn ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på at hele tilværelsen er radikalt annerledes i klansamfunn. Det er som natt og dag, eller som om man ikke pustet i samme luft.

Og forskjellene gjør seg ikke bare gjeldende i familien eller det private i sin alminnelighet. Det preger hele samfunnet. Korrupsjonen blir mye større i klansamfunn, og rettssikkerheten mye dårligere. Konfliktløsning skjer med makt snarere enn med rimelighet, og allmenn tillit erstattes av en kvelende mistenksomhet. Dermed blir også økonomien haltende. Det er en pris man betaler for det betingelsesløse samholdet i klanen.

De moderne samfunnenes store suksess har gitt deres medlemmer en slags følelse av at historien uunngåelig, om enn svært langsomt, beveger seg i deres retning. Resten av verden vil også bli moderne, bare vi gir den tid nok og tålmodighet nok. Stormannsgale norske diplomaters «fredsskapende» virksomhet kan ses i dette lyset: Bare de andre lytter lenge nok til våre fornuftige argumenter, vil de etterhvert bli enige med oss. At selve virkelighetsoppfatningen og verdiskalaen er annerledes, faller en tilsynelatende ikke inn.

Mye av optimismen knyttet til «den arabiske våren» kan tilskrives denne uuttalte oppfatningen av egen kulturell overlegenhet, som naturligvis kan ha mye for seg. Spørsmålet er om samtale og eksemplets makt er nok.

Man kan si mye f.eks. om engelskmennenes fremferd i koloniene, men den arven de etterlot i form av lover og institusjoner, bidro utvilsomt til å modernisere store deler av verden. Men det er en viktig forskjell mellom dagens og gårsdagens engelskmenn: Gårsdagens sådanne visste at deres eget samfunn var bedre, fornuftigere og mer opplyst. Og de var ikke bare villige til å forsvare sitt eget samfunn med vold: De var villige til å påtvinge andre samfunn sitt eget system med vold.

Kunnskapen engelskmennene besatt om klansamfunnene var formidabel, og en offiser som Lawrence of Arabia spilte på deres svakheter som Andsnes på klaveret, og utnyttet disse til militær fordel.

På grunn av den dekadente nytelsessyken de moderne samfunnenes intellektuelle, politiske og ledende klasser har tillatt seg de siste tiårene, er det ikke bare den allmenne viljen til å opprettholde ens eget overlegne system med vold som er blitt borte. For takket være alt sludderet som er blitt dyttet inn i unge hjerner de siste førti årene, er også bevisstheten om egne samfunns overlegenhet blitt borte (selv om den altså finnes i underbevisstheten).

Dette ville kanskje ikke ha vært noe stort problem, hvis det ikke var for at den manglende bevisstheten om hvorfor moderne samfunn er bedre enn klansamfunn, gjør de førstnevnte sårbare overfor de sistnevnte i en tid med masseinnvandring. En klan som kommer til et moderne samfunn forstår umiddelbart hvordan dette fungerer. Og det er ikke noe rart, for det moderne samfunnet er logisk, gjennomsiktig, åpent og vennlig mot fremmede. Rikdommen gjør også at denne vennligheten resulterer i en rekke gratis varer og tjenester.

Det motsatte er ikke tilfelle: En person fra et moderne samfunn bruker lang tid på å finne ut hvordan klansamfunnet fungerer og omsette denne kunnskapen i praktiske resultater. Dessverre er ikke dette opplagt for moderne mennesker som selv ikke har levd en stund i klansamfunn.

Dersom det moderne samfunnets medlemmer projiserer sine egne oppfatninger om rett og galt på klaner som kommer dit, er det vanskelig å forestille seg at en lite vennligsinnet klan urettmessig vil utnytte det moderne samfunnets ressurser til egen fordel, og det på bekostning av selve bærekraften i systemet som gjør denne utnyttelsen mulig.

Denne erkjennelsen er nå omsider i ferd med å sige langsomt inn i den norske befolkningen. Man kan si at nordmennene holder på å oppdage det på den harde måten.

Det som er så forbasket, er at nordmennene ikke er i stand til å skaffe seg politikere, ledere, lærere og intellektuelle som har innsett disse tingene, som egentlig burde være fullstendig innlysende.

Og her har vi rett og slett et handicap sammenlignet med Middelhavslandene. De befinner seg geografisk i grenselandet mellom klanverdenen og den moderne verden. Man kan nesten si at de har en fot i begge verdener, hvilket gir disse landene en helt unik innsikt i begge systemers fordeler og ulemper. De har alltids mer korrupte ledere, men naive er de i alle fall ikke, ei heller rede til selvutslettelse.

Et land som Italia er såpass moderne at det er rikt nok til å gi sine innbyggere et ganske bra liv, men det er også et klansamfunn i høy nok grad til å være nokså robust mot fremmede som ikke innretter seg etter de uskrevne lokale spillereglene.

Den som kanskje har skrevet aller best om disse tingene, er Lee Harris, som allerede er kjent for de faste Document-leserne. I sin bok The Suicide of Reason fra 2006 — som forresten kan kjøpes via Amazons boksnurrer på forsiden — trekker han den solid underbygde konklusjon at fornuftssamfunn som tillater klansamfunn i sin midte, med tiden selv blir nødt til å opptre som klansamfunn for i det hele tatt å kunne overleve. Gjør de ikke det, sier Harris, opptrer de akkurat så ufornuftig som bokens tittel bærer bud om.

Ikke at dette nødvendigvis skjer som resultat av noen strategisk beslutning, det er nærmest samfunnets kollektive underbevissthet som taust gjør denne tilpasningen. En slags dypere fornuft, om man vil. Den som vanligvis ikke kommer til syne fordi den kun er nødvendig i krisetider.

Politikere som inviterer klaner til Norge i forvissning om at de blir moderne, vil altså oppnå det eksakt motsatte av det de setter seg fore: Resultatet vil bli at nordmennene også blir en klan.