Kommentar

Athar Ali, leder for Norsk Innvandrerforum, sier at et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine er «et overgrep», og forsvarer uskikken blant annet med at det lar familien drive alliansebygging, og at nieser tar bedre vare på familien enn fremmede ektefeller.

For moderne mennesker krever det store anstrengelser å leve seg inn i så primitive tankemønstre. Den kognitive avstanden blir så stor at man overveldet av oppgaven heller rister vantro på hodet og prøver å tenke på noe hyggeligere. Man vet liksom ikke hvor man skal begynne. Kanskje med å si at slike familieallianser er en trussel mot rettsstaten, som uansett gjør dem unødvendige, selv om de nok kan synes å være fordelaktige i mislykkede og korrupte stater uten rettssikkerhet eller fungerende sivilsamfunn.

Og det hjelper ganske sikkert å ha sine røtter i en pakistansk klan for å forstå eksakt hvordan det er et overgrep å forhindre det reelle overgrepet det er at familien skalter og valter med noens liv på den måten. I særdeleshet jentenes liv, en form for diskriminering som hvis den var begått av en nordmann ville fått folk til å spise ham levende.

Nettopp derfor burde vi takke Athar Ali for at han hjelper oss å se så klart hva som er den viktigste forskjellen mellom Norge og Pakistan, eller mellom et hvilket som helst liberalt vestlig demokrati og muslimsk klansamfunn. Han lærer oss faktisk å kjenne oss selv litt bedre.

For i Vesten setter vi fellesskapet høyt fordi det gir dets medlemmer, altså oss selv, adgang til å være individer, med muligheten til å skaffe seg et liv det er verdt å leve. Innenfor svært romslige grenser kan vi gjøre egne valg, av og til dumme sådanne, forfølge våre egne drømmer, utnytte våre talenter og realisere de prosjektene vi brenner for. Resultatet er de beste samfunnene som noengang har eksistert på planeten, deres feil til tross, samfunn folk risikerer livet for å komme til.

I muslimsk Klanistan er det helt omvendt. Der har individet verdi i den grad det utsletter sin egen individualitet og stiller seg til tjeneste og disposisjon for gruppen, den være seg familien, storfamilien, klanen eller ummahen. Og ikke uventet er virkningen den stikk motsatte: Grensene er alt annet enn romslige, de er snarere kvelende. Valgene overlates ikke til en selv, de tas av eldre autoritetspersoner. Drømmene forblir uoppnåelige og talentene ubrukte. Og konsekvensen er samfunn hvor folk lever så miserable liv at noen av dem foretrekker å avslutte det ved å sette fyr på seg selv.

Dette trengte ikke å uroe oss i Vesten så dypt hvis de som kom hit fra Klanistan oppgav sin gamle mentalitet og levemåte. Men etter å ha bivånet folkevandringen hit en tretti års tid kan vi nå trekke den konklusjon at de fleste klanistanerne slett ikke er blitt som oss. Mange av dem ønsker det nok, men de får ikke anledning til det av sine egne.

Athar Ali og hans likesinnede gjør seg derfor ikke bare skyldig i overgrep, altså det han beskylder norske politikere for, mot de unge blant sine egne. Han begår også et overgrep mot det norske samfunnet ved å pådytte det en uvelkommen, tilbakestående og tribal levemåte som virker segregerende og splittende. Han er i virkeligheten ikke en del av det norske samfunnet i det hele tatt; han har snarere bidratt til å kolonisere Norge, og fellesskapet med nordmenn er enten innbilt eller rent formelt.

Heldigvis ser tålmodigheten med dette tøvet nå ut til å være nesten oppbrukt. Denne tribalismen og stammementaliteten lever derfor på lånt tid i Europa. Hvis Ali absolutt ikke vil være den foruten har han ikke noe her å gjøre. Han bør oppgi den eller dra sin vei. Skulle han i sistnevnte fall mangle noen kroner til enveisbilletten til Pakistan, skal jeg fint kunne bidra med en slant. Om jeg er i nærheten kan jeg godt hjelpe ham med å pakke kofferten, og jeg tilbyr gjerne en svipptur ut til flyplassen.

Les også

-
-
-
-
-
-