Kommentar

I debatten om alt fra Theo van Gogh til Rahila-saken later man som om konflikten går tilbake på sviktende integrering, noe som også europeerne må ta sin del av skylden for. Det gjør at man aldri ser de egentlige konfliktlinjene.

Ordet innvandring skygger. Det har antatt sitt eget liv, har egne konnotasjoner, som forbyr visse tankeretninger, og påbyr andre.

Et glimrende eksempel er Ane Håbjørgs kommentar i VG idag til Karita Bekkemellom Orheims forslag om å forby ekteskap mellom fettre og kusiner. En tredel av alle ekteskap mellom pakistanere er mellom nære slektninger.

Håbjørg kan fortelle at for 100 år siden var 10 prosent av norske ekteskap mellom nære slektninger. I dage er tallet 1 prosent.

Selv da Norge var et mer tradisjonelt samfunn var inngifte bare en tredel av dagens pakistanske.

Vi liker å tenke at det skyldes historisk etterslep. At de nok kommer etter, bare vi gir dem litt tid. Men det ubehagelige faktum er at tendensen har gått motsatt vei: en høyere andel ektefeller hentes fra opprinnelseslandet når det gjelder 2. generasjon enn første. Det er altså noe i møtet mellom pakistansk kultur og norsk, som gir et slikt backlash. Jeg fordeler ingen skyld, konstaterer bare at det er slik.

Når Håbjørg skal avveie mellom norsk virkelighet og pakistansk, vil hun gjerne forstå de andre.

Hun viser stor vilje til å forstå arrangerte ekteskap:

-Likevel er det grunn til å minne om at arrangerte ekteskap ikke nødvendigvis skjer mot noens vilje. Ei heller er det selvsagt at det fungerer dårligere enn såkalte kjærlighetsekteskap. Og hvem skal ha rett til å definere på andres vegne hva som er kriteriene for et tvangsekteskap?

Bemerkelsesverdig tale. Ekteskap er i vår kultur basert på individuelt valg. Håbjørg skriver ikke med ett ord om de karrierebevisste pakistanske jentene som er «flinke» på skolen, men må gifte seg med en bondetamp fra landsbygda i Pakistan. Når han kommer til Norge er han sjef.

Selvfølgelig kan ingen vite hvem som er lykkelig eller ikke. Var det ikke det føydalherrene sa i gamle dager om sine undersåtter? I det hele tatt å stille det kulturrelativistiske spørsmålet om hvem som har det best i denne sammenhengen, er metodisk umulig å svare på. Vår kultur kjenner bare en aktør i det mest personlige av alle valg: valg av make. Det er individet. Å antyde noe annet er å underslå viktige premisser for hele vår kultur.

Det er det Håbjørg gjør. Akkurat som Guri Hjeltnes gjorde det igår, da hun ga nederlenderne noe av skylda for drapet på Theo van Gogh.

Også arrangerte ekteskap er «umulig» i vårt samfunn, og vil uvegerlig utløse grader av tvang. Jo, større frihet, jo større tvang. Nokså logisk, og det er det vi ser demonstrert på krisesentrene og i Rahila-saken.

Grums

Vi er omgitt av mentale grenser. Grenser vi setter for oss selv. Det mest tabubelagte av alle er nazistiske/fascistiske. Fornavnet til nazismen er rasisme. For Håbjørg vekker Bekkemellems forslag en del assosiasjoner i den retning:

Sammenblandingen av medisinske, kulturelle og innvandringspolitiske argumenter for og imot gjør dette til en komplisert og uoversiktlig debatt der det er lett å bli tillagt både bedrevitende, diskriminerende og direkte rasistiske motiver.

Håbjørg tillegger i rettferdighetens navn ikke Bekkemellem Orheim slike. Men hun sier at forslaget om gifteforbud mellom nære slektninger sannsynligvis bare vil skjerpe motsetningene i debatten.

Dette er også et av de automatiserte spørsmål-svar: hvis man skjerper en motsetning må man dempe seg. Er det så sikkert? Kan det være at motpartens innvendinger ikke er gyldige? Eller mener Håbjørg at vi skal åpne for og gi plass til tvangskulturen?

Dette er det helt sentrale punkt. Mener man at det norske samfunn skal godta at individet tuktes og tvinges av et fellesskap som ikke rygger tilbake for tvang i sin ytterste konsekvens?

Her må man være klinkende klar. Det er ikke Håbjørg. Svarene er ulne, og i realiteten konsesjoner til undertrykkelsen.

Totalitær

Det er vanskelig å se dette løsrevet fra den politiske utviklingen. Fremveksten av politisk islam, og gjenoppvekkingen av sharia. Minner om at Pakistan i utgangspunktet skilte mellom stat og moske. Men imamene tiltvang seg politisk makt. Dette har selvfølgelig blokkert den politiske frigjøringen i Pakistan, og mange andre muslimske land.

Men pakistanere er også mennesker med aspirasjoner om et bedre liv. Etter noen år i Norge ønsker de å leve friere. Da sendes de tilbake for ikke å bli vestlige.

Norge har altså et fundamentalt problem, med en folkegruppe som aktivt konserverer holdninger som bryter med allmenne menneskerettsprinsipper. Vanlige folk har forstått dette. Det er derfor Rahila-saken virker så sterkt. Hva kan det komme av at journalister sjelden våger å tenke disse tankene, som ligger uuttalt hos svært mange?

Når man begynner på en tankerekke fører den ofte til visse konklusjoner. For Håbjørg:

Mye tyder på at det heller ikke er den største forståelsen for et ekteskapsforbud som så sterkt vil ramme pakistanske tradisjoner.

Uttrykket «pakistanske tradisjoner» tar kaka. Når begynte vi å omtale en føydal tradisjon på denne omskrivende, aksepterende måten? Dette er skrevet av en moderne, ressurssterk norsk karrierekvinne.

Føydal er et nøytralt ord. Ville Håbjørgs horisont fatte at dette også har med Abdul Qaader Khans eksport av atomvåpenteknologi til Iran å gjøre. 911, eller Daniel Pearl som fikk halsen skåret over. Det stammer fra den samme kulturen. Forholdet er, enkelt sagt, at den som har tvang og undertrykkelse som dominerende prinsipp, ender opp med helt andre resultater enn vi er vant med. Derfor gjelder ikke møtet mellom pakistanere og Norge et likeverdig forhold, der man må vise like mye respekt begge veier. Resultatet av å gjøre det er, som Håbjørg demonstrerer, å vise toleranse for intoleransen. Resultatet kan meget vel bli at intoleransen triumferer.