Kommentar

Enkelte saker blir et brennpunkt for konflikter med mange fasetter. Dødsfallet til norskfødte Rahila Iqbal ser ut til å bli en slik sak.

Her må det norsk-pakistanske miljøet, journalister, advokater, politikere, og borgere flest stille seg en del ubehagelige spørsmål:

«Alle» blir de konfrontert med gap mellom idealer og virkelighet, eller det man gjerne tror virkeligheten er, eller vil den skal være, og det denne saken handler om: vold mot pakistansk-ættede kvinner som skal kontrolleres av familien, les; mennene. Fordi kvinner har en helt annen status i Vesten enn i Pakistan, blir det også et spørsmål om en kulturkonflikt, og om hvordan pakistanere lever i Norge.

Drap på egne døtre fordi de ikke oppfører seg slik man ønsker, er nesten ikke til å forstå. Det representerer et så forkvaklet menneskesyn at det må avdekkes for hva det er, uten omsvøp. Det må også den kulturen det springer ut av.

Men det finnes positive trekk midt oppe i elendigheten: den kommer fra jenter med innvandrerbakgrunn som gjør karriere.

VGs Kadafi Zaman er en stjernejournalist i VG. Det er nesten ikke den sak han ikke har fingeren på. Han er dyktig, men noen ganger skeiner han ut og bommber stygt, i saker som gjelder kulturen han selv kommer fra. Som da han i en lørdagskommentar skrev at muslimene i Europa har begynt å føle seg som jødene før annen verdenskrig! og kan komme til å dra tilbake.

Han var det naturlige valget til å dekke dødsfallet til Rahila Iqbal. Men reportasjene hans henger ikke helt sammen. Kan det være at Zaman er for tett på kildene? Når norske journalister driver «etterforskning», (det er i virkeligheten det man gjør), stiller man de samme kontrollspørsmål som en etterforsker. Men det gjør ikke Zaman under oppdraget i Gujrat.

Det har å gjøre med settingen: Hvis pakistansk politi er kritiske til at norsk politi vil overprøve dem, så er ikke det på linje med at f.eks. britisk politi ville spille fornærmet overfor norske kolleger i en tilsvarende sak. Likevel refererer Zaman som om det var det samme.

Parametrene er selvfølgelig helt andre i Pakistan. Man må legge disse til grunn: korrupsjonen, at alt i prinsippet er mulig. Man må rett og slett være grunnleggende skepsis til alt som kommer frem.

Dagens avsløring om at Rahila Iqbal faktisk ble obdusert bare timer etter at hun døde, roper på en rekke kritiske spørsmål: Hvem tilkalte legen? Familien ventet fem timer før politiet ble tilkalt. Legen tok ut indre organer for testing av giftstoff. De ble overlevert politiet som lot dem ligge urørt. Først nå sendes de til et laboratorium.

Det var ikke vann i Rahilas lunger. -Det kan tyde på tørrdrukning. Det ser vi ofte, sier legen til VG.

Tørrdrukning, hva er det? Hvis noen drukner, er det mulig ikke å ta inn vann? Det menes kanskje kvelning? at Rahila ble sittende inne i bilen til luften var brukt opp? men føreren kom seg ut, og ruta var knust. Da må det ha kommet innn vann.

Legen reagerte på at Rahila var så ren og pen. Forklaringen skal ha vært at en gammel kone dukket opp og stelte liket ved elvebredden.

Dette begynner å minne om en kriminalroman der det stadig dukker opp nye versjoner. Resultatet blir lett full forvirring.

Den som virkelig har imponert er den unge, kvinnelige journalisten NRK Dagsrevyen har sendt ut. Hun imponerer med sin klare, konsise stemme, også på innhold. Her er de tikke noe katten rundt grøten, hvor hun av lojalitet til kildene pynter på sannheten. Idag snakket hun om at politiet har fått utvidede fullmakter, dvs. de kan bruke fysisk makt.

Et interessant poeng. Ville norske innfødte journalister ha fått frem dette vesentlige trekket? Det sier mye om det pakistanske samfunn, som har direkte betydning for denne saken: alt kan kjøpes for penger, politiet er korrupt. Det er interessen utenfra som har fått politiet til å aksjonere, og da kan man også banke sannheten ut av de arresterte.

Men er det noen norske medier som kommer til å interessere seg mer for straffesystemet i Pakistan etter dette? Det bor 100.000 pakistanere i Norge. Når mediene unngår å rapportere om Pakistan, er det fordi det ville bli for «vanskelig»?

Den unge kvinnnelige reporteren minner hva Pascal Bruckner sa da han var i Oslo: det er de unge, fremadstormende kvinnene med innvandrerbakgrunn som trenger vår støtte. De må kjenne at de har støtte til å bryte forsøkene på å kneble dem. De er fremtidens helter. Hvis de lykkes vil andre følge etter. De blir rollemodeller.

Det var også oppløftende å høre Saera Khan i «Sånn er livet». Det er litt vanskelig for unge med innvandrerbakgrunn å si noe generelt. Da kvier de seg. Men når man kommer til det konkrete viser de hvor de står. Eksempelvis: i Drammen er det foreslått å bygge et krisesesenter for kvinner drevet av muslimer. De skal være brobyggere og meklere. Vel og bra svarte Saera, men det er ikke nok. Vi må fremdeles beholde de offentlige sentrene. Innvandrermiljøene er må og trange og praten går. Jentene blir lett utsatt for press.

Dette er rett og slett progressiv tale. Det vitner om at man er på fremskrittets side.

Det kan man lure på om kommunalminister og fremtidig statsministeremne Erna Solberg er. Leder av Human Rights Service, Hege Storhaug, fikk fyre av en salve i morgensendingen på radio: pakistanermiljøet i Norge er mer innesluttet og reaksjonært enn 2_kommentarstream i Pakistan. De er på linje med de mest reaksjonære i gamlelandet. Dette er alarmerende med tanke på at pakistanske menn henter brudgommene i hjemlandet. Klokka skrus tilbake.

Det synes ikke kommunalministeren. Hun mente å se tegn til at det gikk fremover. Det var bare i visse miljøer man hadde problemer. Måten hun snakket på, vitenet om at hun ikke forstår hvor aktuelt dette er, at det engasjerer, og at hennes svar fungerte som en avledning.

Saera Khan (Ap) var langt klarere i «Sånn er livet»; de ungene jentene som gjør karriere er skoleflinke, for de blir passet på som smeder av foreldrene. De får bare være på skolen og i biblioteket. Guttene får en helt annen oppdragelse. De fikser ikke det norske systemet. Når de henter bruder hjemme, holdes de som kveg, for å bruke Shabana Ramans uttrykk. Når jentene blir tvunget til å gifte seg med en av sine egne blir det vold og konflikt, enten han kommer fra Norge eller Pakistan.

At noen tør beskrive problemene er viktig. Altfor få norske tør det.