Kommentar

En befriende kommentar fra it-gründer Shahzad Rana i dagens VG: Norge må gripe inn. Han tror ikke Rahila-saken vil bli oppklart. Iqbal-familien har for stor innflytelse, og politiet og landsbykulturen misliker innblanding. Norske myndigheter må gjøre maksimalt for å få den oppklart. Rahila-saken vil sette dype spor, skriver Rana. Det er de norske journalistenes nærvær som driver saken fremover. Men hvorfor skriver de så lite om miljøet, og kulturen på landsbygda?

Det er bra at VG, Dagbladet og Aftenposten og NRK har sendt ned journalister som har kunnskap om kulturen og som behersker det lokale språket. Selve saken er utførlig dekket, men beskrivelser av de lokale forholdene og landsby-omstendigheten glimrer med sitt fravær. Journalistene har helt «glemt» å formidle hvilken kulturell kontekst de befinner seg i, de har helt utelatt den kulturelle rammen som er nødvendig for å se helheten.

Landsbyene i Punjab er like fremmed for urbane pakistanere i Pakistan som for de fleste nordmenn. Mange landsbyer har sine egne landsbyråd og til en viss grad sine egne lover. Selv om pakistanske myndigheter hverken anerkjenner eller tillater en domfellelse fra landsbyrådene (jirga), så prakisteres slike lover ifølge Amnesty. Samhandling med offentlige myndigheter er minimal og skjer kun der det er absolutt påkrevd.
Majoriteten av landsbyborgerne har lav eller ingen utdanning, og mange har knapt vært utenfor sin egen landsby. Deres roller er inndelt etter et generasjonslangt system, en form for kasteorden. Selv om kastesystemet er forbudt, er det fortsatt stor utbredelse av dette i landsbyene. Norsk-pakistanere som reiser tilbake, er høyt respektert og kapitalsterke i lokal målestokk, de blir behandlet nærmest som småkonger. De er ansett som intellektuelle, bereiste og urbane. I landsbyen blir de betraktet som orakler, mens i Norge er de lite samfunnsengasjerte. I de blindes rike er den enøyde konge.

.

Rana stiller det samme spørsmålet vi har reist flere ganger: hvorfor er det så lite informasjon om utviklingen i Pakistan, både politikk og samfunn. Vi trenger kunnskap for å danne oss en målestokk, begreper om dette samfunnet. Nå er norske journaliser der. Hvorfor skriver de ikke mer?