Kommentar

Hvis man lurer på hvilken fremtid som venter oss, er det ett ord som sier det meste: etnifisering. Vi vil bli et gruppesamfunn, der folk holder seg til gruppen sin, søker trygghet i gruppen og vurderer andre ut fra hvilken gruppe de tilhører. Det blir et segregert samfunn, og vi ser allerede klare tendenser innen bosettingsmønstre og skoler i Oslo.

Oslo er modellen for fremtiden. Det som fremfor alt er urovekkende, er at myndighetene øyensynlig ikke aner hva de skal gjøre. De forstår ikke konfliktene fordi de har nektet seg selv begrepene til å forstå utviklingen.

Journalistene har motvillig begynt å beskrive fenomener som kriminalitet, men ligger langt etter. Utviklingen løper mye fortere enn de som styrer.

Ett eksempel fra dagens avis: Lavere krav til minoriteter på Politihøgskolen:

Studenter med innvandrerbakgrunn og dårlige norskkunnskaper har fått dispensasjon slik at de likevel kommer inn på Politihøgskolen.

Dermed har politistudenter med karakteren 2 eller dårligere kommet inn. Da har du ifølge skoleverket «begrenset analytisk evne og begrenset forståelse» av norsk, skriver Aftenposten.

Advarer

I august kom 28 av 32 minoritetsstudenter inn på særskilte vilkår med henvisning til behovet for mangfold. Minst fire av dem tilfredsstilte ikke kravet til norsk. Nå advarer politifolk med innvandrerbakgrunn mot slappe norskkrav.

– Ved årets opptak har det uheldigvis vært tilfeller der søkere som ikke oppfylte de formelle kravene, er blitt vurdert og til slutt har kommet inn på Politihøgskolen, skriver politibetjent og minoritetsombud for politiet i Oslo, Navjot Kaur Sandhu, i et brev til justisminister Knut Storberget (Ap).

– Kravene til norskkunnskaper bør være absolutte. Det er bekymringsverdig at folk kvoteres inn, sier Sandhu, som selv har indisk bakgrunn.

Hun frykter et klasseskille innad i politiet dersom praksisen fortsetter.

– Vi vil bli behandlet likt, slik at ingen skal kunne si at vi kom inn i politiet på feilaktig grunnlag, sier Sandhu.

Det er ikke tilfeldig at en med indisk bakgrunn forstår faren. I et multietnisk samfunn må man behandle folk likt. Man må ikke fire på kravene, hvilket er det samme som å gi noen privilegier.

Norsk myndigheter er i ferd med å demontere den politiske arven som ga oss et moderne demokrati. De tror at kvotering av innvandrere er det samme som kvotering av kvinner i sin tid. Men det er noe helt annet.

Å tenke grupperettigheter i et multietnisk samfunn har helt andre konsekvenser enn kvotering av kvinner i et etnisk homogent norsk samfunn.

Er det det vi vil? Offisielt ikke. Men det er den veien utviklingen går, og det med rekordfart. Av to hovedgrunner:

Myndighetene har åpnet portene på vidt gap for mennesker som er vant til å tenke ut fra gruppen de tilhører. Når myndighetene selv setter multikulturalisme og grupperettigheter i høysetet, er resultatet gitt: Vi får et etnifisert samfunn.

I går kunne Dagsnytt fortelle at innvandrere ikke er så opptatt av valgdebattene. Derfor tror man heller ikke at valgoppslutningen blir særlig stor. NRK-reporteren føyde til: De han snakket med, var mest opptatt av sine egne saker. Hvis det var en innvandrertalsmann som representerte deres saker, ville de stemt. Nettopp.

Derfor er det doble budskap når journalistene kritiserer det «blendahvite» Stortinget. Når innfødte foretrekker sine egne, kalles det diskriminering. Når innvandrere gjør det samme, er det positivt, da er det deltagelse. At de ikke slipper til, skyldes de blendahvite. Følgelig brukes energien på å mistenkeliggjøre de blendahvite, ikke problematisere hvorfor innvandrere er så lite interessert i norsk politikk.

De er ikke interessert fordi politikken er norsk. Den omfatter hele samfunnet, er resultatet av en lang historie, og som i ethvert moderne samfunn er prosessen komplisert. Det krever en viss anstrengelse å sette seg inn i sakene og følge med.

Politikk kunne vært en arena for deltagelse, for å lære det norske systemet å kjenne. Men i stedet får innvandrerne høre at de skal stå på krava og hevde seg som outsidere og undertrykte ut fra sine nasjonaliteter – irakere, somaliere, tamiler, palestinere, marokkanere, pakistanere – og som kulturelle og religiøse grupper. Hos indere, sikher og hinduer har ikke dette noen appell, eller hos vietnamesere. Men hos folk med muslimsk bakgrunn går det rett inn, for deres kultur opererer med en høy grad av dikotomien oss – dem.

Kulturalismen, dyrkingen av kulturene som likeverdige og likestilte, bidrar til gruppetenkning, og gruppetenkningen fører til avstand, til mistro og mistenksomhet. Der hvor det er stor avstand er det vanskelig å kommunisere. Man lærer ikke den andres språk å kjenne. Dette handler om noe mer enn bare å lære ordene. Det handler om å lære norsk kultur, norske verdier. De innvandrerne som sier at språket er nøkkelen, har forstått dette.

Når norske myndigheter selv slår av på kravene til formelle språkkunnskaper for å bli noe så sensitivt som politi, sier det noe om hvor lav forståelsen er. Hijab-utspillet og blasfemiforslaget var ikke tilfeldig. Myndighetene produserer gruppetenkning.