Kommentar

I 68-tiden (en epoke, ikke et år) snakket vi om Systemet. Uttrykket kom fra Amerika, The System. Fra det uskyldige to beat the system til systemet med stor S, en edderkopp, allvitende, allmektig, som måtte ødelegges. Vi var de revolusjonære heltene som skulle ødelegge det. Denne forestillingen var en license to kill: jfr. Antonios film Zabriskie Point.

Babylon var en annen slik myte, som Black Panthers og andre svarte aktvister likte å bruke. Det betegnet USA som hedensk, herskesykt, dekadent, fordømt og hinsides moral og redning. Det var gjenklang av denne retorikken i talene til presten i Obamas kirke i Chicago, Jeremiah Wright.

I dag har jeg en helt annen forestilling om systemet: Det gjelder å redde, ikke velte det.

Med årene går det opp for en at samfunnet er en skjør organisme. Robustheten er bare tilsynelatende. Fareed Zakaria skriver i sin bok om den postmoderne verden at verden ikke lenger lar seg skremme av terror. Det går noen timer, så er hjulene i gang igjen. Det er etter min mening en grov forenkling. Små grupper kan anrette stor skade, og det skjer ved en copycat-aksjon – av ideologi og metode. Se hvordan selvmordstaktikken har spredt seg, fra Libanon til Israel, til Irak, Afganistan, Pakistan og nå også Nord-Kaukasus. Den er allerede anvendt i London, og hva skulle forhindre at den ble brukt i København eller Oslo?

Slik sett var SUF (m-l) en prøveforestilling, en i rekken, på hvordan små radikale grupper kan true det åpne samfunn.

Mange ville ikke innrømme at målet var å velte samfunnsordenen. De fleste holdt ideen – revolusjon – og midlene langt fra hverandre. Men jeg husker ennå kravene som ble stilt i arbeidskonflikter. De var skyhøye, så høye at ingen arbeidsgiver kunne leve med dem. Det var heller ikke meningen. Det var krisemaksimering. Men utad innrømmet man ikke dette, da lot man som om man kjempet for arbeidernes rettigheter. Men hvis ML-erne hadde fått gjennomslag, villle det ikke eksistert noen bedrift lenger. Dette var et nihilistisk trekk ved ML-bevegelsen som de hadde og har til felles med dagens islamister og en del autonome.

Det var derfor et deja vu da jeg hørte Marte Michelet si under islamistmøtet på Lillehammer litteraturfestival at det var et grovt overgrep at den franske stat nektet statsborgerskap til konvertitten som bar heldekkende niqab. Myndighetene sa at hennes drakt ikke var i overensstemmelse med franske verdier. Dette var for Marte Michelet beviset på statens islam-fiendtlige og diskrimerende karakter. Det lød som et ekko av 68-tallet. Man stiller maksimalkrav, burka eller niqab, og bruker det som rambukk mot det åpne samfunn.

Det åpne samfunn vil ikke kunne overleve en slik uthuling av dets verdier innenfra. Strategien er åpenbar: Man benytter friheten til å felle friheten.

Det var det samme facsistene, nazistene og bolsjevikene gjorde. Hensynsløst. I dag gjør islamistene det samme. Venstreradikalere som Marte Michelet gir dem the perfect cover.

Men strategien er litt for gjennomsiktig til at den ikke avsløres. Nå reagerer foreldre på at det innføres delt gymnastikk på Stenbråten skole i Oslo, der det er over 50 prosent innvandrerbarn. De «lukter» at dette er for å imøtekomme de muslimske foreldrene. Men norske foreldre vil ikke at deres barn skal være forsøkskaniner eller salderingsposter i et innvandringsregnskap.

Det er betryggende. Det er en adekvat reaksjon.

Men pågånde prosesser kan også utløse tilsvarende ekstreme bevegelser den andre veien. Det er mulig å utnytte det som skjer til å skape sinne og hat.

Eksempelvis: Det brennes kristne i Pakistan. Det burde være tema i norsk offentlighet. Norsk-pakistanere burde være litt mer opptatt av det enn palestinernes sak, for det er en sak med potensial til å berøre deres stilling i Norge. Kristne grupper kan sammenligne og spørre: Hvis dere skal ha så store rettigheter i Norge, skylder dere ikke det norske samfunnet å kjempe for kristnes rettigheter i Pakistan? Bør det ikke være en gjensidighet?

Norske politikere har ikke oppdratt norsk-pakistanere til å se slike problemstillinger i det hele tatt. I stedet deltar de villig vekk på den pakistanske nasjonaldagen. I år hadde man invitert en tidligere president som gikk mot å gi ahmadiya-muslimer stemmerett i Pakistan! Man kan tenke seg hans syn på kristne. Likevel var det brobyggerprisen til Carl I. Hagen som irriterte Usman Rana, ikke at Mohammed Rafiq Tara var invitert og fløyet inn fra Pakistan.

Da er noe alvorlig galt. På et eller annet tidspunkt vil det være mennesker i det norske samfunnet som reagerer på denne ubalansen, som vil kreve gjensidighet, som vil kreve at norsk-pakistanere foretar seg noe, som vil kreve at f.eks. norske prester synger ut. Det vil være et resultat av at Norge og utlandet rykker nærmere.

Men hvordan vil det skje? Det kan også skje ved at aggressive krefter utnytter denne oppdemmede vreden og manglende balansen.

Det ønsker ikke vi. Vi ønsker at kristne i Pakistan skal behandles ordentlig. For det finnes et tredje scenario, og det er at pakistanere i Norge skulle bli behandlet som kristne i Pakistan. Det er det også noen som ønsker eller kunne tenke seg.

Derfor er det viktig å omgås sannheten med respekt, å ikke underslå fakta, men tilstrebe nøyaktighet og edruelighet.

Slike hendelser er ammunisjon for dem som ønsker konfrontasjon. Den kommer også fra uventet hold. Når noen begynner å snakke om IQ og raser, blinker varsellampene. Når noen uten omsvøp omtaler innvandrere som mennesker med lavere IQ, har man ytterst liten følsomhet for ords betydning.

Vårt ærend er opplysning. Europa er bygget på en tradisjon som har røtter i Hellas, Rom og Den nære Orient.

Vi lever i dag i en tidsalder som i mangt og meget minner om hellenismens. Opplysning og massekommunikasjon er spredt over hele verden, og med dem modernitet og invidualitet.

Denne sivilisasjonen er truet av illiberale krefter, men vi må ikke glemme at illiberaliteten også finnes innen vår egen kultur.

Det er visse temaer og visse toner vi drar kjensel på. Vi har hørt dem før, og selv om de fremføres som «forsvar» for vår egen kultur, vil vi likevel betakke oss.

Friheten kan bare forsvares med demokratiets midler. Men det er ikke et tannløst forsvar. Demokratiet og det åpne samfunn har rett til å forsvare seg.

Les også

-
-
-
-
-
-
-