Kommentar

Rahila Iqbal-saken løfter fliken av en kultur vi knapt kjenner, og kanskje heller ikke våger å kjenne?

Vi har hatt pakistanere i Norge siden 70-tallet. Likevel vet vi nesten ingenting om landet. Rahila-saken har brakt for dagen en masse ny informasjon om samfunnsforholdene. At det er kastevesen i India er velkjent. Det var ukjent for meg at det samme er tilfelle i Pakistan.

Forsvarsdvokat til Iqbal, Abid Q. Raja, forteller i et lørdagsportrett i Dagens Næringsliv at han giftet seg under sin kaste, hvilket ikke falt i og god jord. Mor var analfabet i Goruddalen. Kona er psykolog, men det spiller mindre rolle enn at hun er av lavere kaste. Det gir en pekepinn om standarder som er hinsides vår forestillingsevne. Raja kjenner problemene, men er samtidig en del av dem. Det er både en styrke og svakhet.

Da det ble funnet sædrester på Rahila sa forsvarsadvokat Abid Q. Raja at spørsmålet om æresdrap dermed falt bort. Journalisten(-e) hadde ingen motspørsmål. Voldtekt og æresdrap er ingen ukjent kombinasjon. Men selv Unni Wikan vek unna. Det var ukjent for henne.

Rahila-saken byr på så mange konflikttemaer at den burde gjennomanalyseres. Alle de konfliktene det norske samfunnet er preget av vår en ekstra dimensjon når den sees gjennom den tradisjonsbundne, føydale kulturen.

Et lite eksempel: forsvarsadvokater har de senere år hatt fri tilgang til mediene med forhåndsprosedyre: det grenser til stupiditet og villeding når journalister spør forsvarsdvokater hva de mener om konkrete siktelser. Påvirkningskraften rettferdiggjør ikke informasjonsverdien, som er nær null.

Ekstra ille blir det i saker som berører minoritetskulturer der transparensen er mye mindre enn i «innfødte» saker. Abid Q. Raja skulle vinne sine sporer i denne saken, vanskelighetene til tross. Han har ikke oppført seg særlig verre enn norske kolleger, skjønt det er ille nok. Men i Pakistan har han en kulturfordel, og kan spinne storyen som han vil. Norske journalister tar velvillig imot. Han har kunnet kjøre på mishandling, manglende rettssikkerhet, osv. Mens det saken egentlig handler om har kommet i bakgrunnen: æresdrap på en datter fordi hun giftet seg med feil person.

Tradisjonen som pålegger slektens overhode å utføre slike bestialske handliinger har vi bare såvidt hørt om. Det samme gjelder debatten om giftermål mellom nære slektninger.

Philip Lote ga en instruktiv veiledning: Det handler om makt, penger og status: der slekten og klanen er viktigere enn individet. Individet er en brikke til å forøke familiens makt og ære, spesielt gjennom giftermål. Kvinner står ikke bare under menn, de er menns eiendom.

Vesten møter de samme emansipatoriske problemstillingene som i sin historie: noe minner om 1800-1900-tallet, og noe minner om de mest brutale og mørkeste perioder i vår historie, før individets ukrenkelighet i det hele tatt var konsipert. Noe er ugjenkjennelig i sin forakt for individet.

Fordi dette utspiller seg i vår samtid, og finnes hos individer som bor midt i blant oss, finnes det en dyp uvilje mot å lodde dybden. Både fordi det vil forkludre vår idealistiske, do-good-holdning, som har en harmoni-modell av samfunnet som utgangspunkt. Og fordi vi aner at dette ikke er individuelle forbrytelser, men uttrykk for en kultur og mentalitet, vil de rokke ved vårt verdensbilde.

Derfor har vi en tendens til å sympatisere med forbryteren. Det er en farlig vei.

Rahila er for oss hva Muktharan May er for internasjonal opinion. Hvis vi mener noe med likestilling, må vi forstå at vi ikke kan lukke øynene. Det går ikke an å trekke noe skille mellom norske, norsk-pakistanske eller pakistanske jenter. Slik er den globaliserte verden.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også